De nye miksene

av Peter W Viken

Vår faste “miksolog” tar en titt på de nye stereomiksene som har kommet for dagen, takket være nye og utvidete utgaver av albumene “1962-1966” og “1967-1970”.

1962-1966

“Love Me Do” – Her er singelversjonen med Ringo bak trommene som har blitt valgt. Før har det alltid vært opptaket med Andy White (trommer)/Ringo (tamburin) som har vært med. Lydmessig har det blitt noe bedre enn før, men for meg personlig har jeg aldri likt basslyden på den opprinnelige singlen. Totalt sett lyder det seigere uten tamburin.

“Please Please Me” – Kompet og vokal i midten, med sologitar og munnspill på hver sin side. Ringos trommemarkeringer får mer trøkk. I siste verset stokker John og Paul på ordene og følgelig flirer John på “Come on”. Den som vil høre sangen uten denne feilen, må lytte på mono.

“I Saw Her Standing There” – Ja, jeg er tilhenger av at vokal, trommer og bass er i sentrum, mens gitaristene får hver sin kanal. Ros til Giles Martin for akkurat denne. Av alle McCartney konserter jeg har vært på, har ingen fremførelser vært i nærheten av dette fyrverkeriet av en versjon. Heller ikke John/Elton Johns live-versjon fra 1974 har dette vanvittige, fandenivoldske drivet.

“Twist and Shout” – Borte er den gammeldagse tankegangen om at kompet liksom skulle være i en høyttaler, mens vokalen var i motsatt. Så langt, så godt med de nye mixene.

“From Me To You” – Jeg hadde håpet på at Johns akustiske gitar skulle komme mer til sin rett, men den gang ei. Men…. nå har vi endelig en stereo hvor munnspillet er med i intro, mens vokal/bass/trommer er plassert i midten. Takk.
I skrivende stund har jeg nettopp lest ferdig Herodes Falsk sin nyutgitte bok “Racersykkel er den nye hentesveisen”. I kapittelet “The Prima Beatles” beskriver Falsk sommeren han fylte ni år og fikk “From Me To You” singlen i bursdagsgave av sin eldre bror. Fantastisk å lese!! Mye av samme kapittel, ble også gjengitt i NW 173.

“She Loves You” – Masterteipen av denne er altså ikke å oppdrive lenger, så det skal ha vært en hard jobb å skille instrumenter og vokal fra hverandre. Likevel foretrekker jeg denne i mono. Hvorfor? Svaret er mer trøkk.

“I Want to Hold Your Hand” – Enda en mix som vinner på at komp og vokal har havnet i midten.

“This Boy” – Av alle ting som ble plassert i sentrum på gammel mixen, var altså George gitar. Den nye varianten, er en drøm å lytte på; spesielt Johns fantastiske vokal i mellomverset. Når man ser på konserten fra Ed Sullivan Show (16. februar 1964, Miami), ser det ut som at Ringo Starr ikke føler seg helt vel, han ser veldig herjet ut i ansiktet. Tømmermenn? Ikke utenkelig, men hans innsats på trommer er upåklagelig.

“All My Loving” og “Roll Over Beethoven” er også en nytelse å høre på, men

“You Really Got a Hold On Me” derimot synes jeg mister noe av diskanten. Mulig bare noe jeg innbiller meg.

“Can’t Buy Me Love” og “You Can’t Do That” har fått sine forbedringer, men kubjella på sistnevnte har blitt en smule begravd.

“A Hard Day’s Night” lyder fantastisk, men Norman Smith’s bongotrommer kommer litt for tydelig fram. Her benytter jeg anledningen til å rette opp en feil jeg har kommet med i tidligere numre av NW; nemlig George Harrisons åpningsakkord. I boka “The Beatles an illustrated record”, skrev J.E.A Tyler og Roy Carr at akkorden var Gmoll7add11. I 1982 var dette grepet helt gresk for meg. Derfor noterte jeg ned navnet på akkorden, og tok den med meg på en Øystein Sunde konsert hvor jeg tok kontakt med Sunde etter konserten. Han fant fort ut at akkorden tilsvarte G7sus4. Jo Nesbøs bok “Hodejegerne” nevner/hevder også at dette er akkorden. Men nylig fant jeg et utdrag av et intervju med George og Derek Taylor fra 28. november 1984 på Hyatt Hotel i Auckland, New Zealand. George sier: “to answer your question; it’s F with a G on the first string (using) your little finger – sounds better on a 12-string”. Altså: riktig akkord som både George og John spiller, er Fadd9, mens Paul slår an en D tone på sin bass. George Martin spiller en helt annen akkord på sitt piano. Det finnes Youtube linker som røper hva de involverte musikere gjør på åpningsakkorden.

“And I Love Her” – Ingen merkbar forskjell; i så fall kun smånyanser.

“Eight Days a Week” – Tidligere har trommene blitt druknet av klappinga. Her derimot kommer de mer tydelig fram. Synes det er MERKELIG at ikke flere selvkomponerte sanger fra albumet “Beatles For Sale” er med i denne samlingen fremfor coverversjonene fra “Please Please Me” og “With the Beatles”. Kunne godt tenkt meg “No Reply” og “I Don’t Want to Spoil the Party” med i stedet. Trist at “Beatles For Sale” blir så underrepresentert.

“I Feel Fine” ble riktignok spilt inn under arbeidet med “Beatles For Sale”, men var med på singel i stedet for. Deilig å høre trommene i midten; burde vært en menneskerett at det var slik!!

“Ticket to Ride” er den første skuffelsen hvor trommene fortsatt befinner seg til venstre. Foretrekker versjonen fra 2015 (“1”) framfor denne. Dersom man blir stoppet av politiet når man har kjørt for fort eller foretatt andre forseelser, risikerer man prikkbelastning på førerkortet. Giles Martin har til nå fått sin første prikk på “førerkortet”.

“Yesterday” – Denne derimot lyder så nydelig at ord blir fattige. Paul gitar er flyttet til midten, mens fioliner og bratsjer er til venstre; cello til høyre. (For gitarister som ikke vet: Pauls gitar er stemt ned to toner på hver streng; det samme gjorde han på Blackpool-konserten i 1965. Ergo spiller han i G-formasjon, men det lyder i F-dur.)

“Help!” – Utleverer nok en “prikkbelastning” til Giles Martin for ikke å plassere trommene i midten. Varianten fra “1” (2015-varianten) er å foretrekke.

“You’ve Got to Hide Your Love Away” – Pauls bass kommer tydeligere fram her i motsetning til tidligere. Det er også lettere å høre at Ringo bruker visper på sin skarptromme; spesielt i versene. Tamburin og maracas er i hver sin høyttaler.

“We Can Work It Out” – Eneste innvending jeg har på denne, er at bassen er en smule høyt framme.

“Day Tripper” – Her burde Giles ha benyttet sjansen til å mikse Georges gitarsolo (ca 1:31 inn i sangen) mer fram, but sadly not.

“Drive My Car” – “Rubber Soul” er et av mine favoritt album, men skåret i gleden er tidligere stereo varianter med komp og vokal i hver sin kanal. I 1999 kom “Yellow Submarine Songtrack” ut hvor “Nowhere Man” og “Think For Yourself” var med. Det var utrolig skjønt å høre dem den gang; det samme i dag. Åpningsporet “Drive My Car” er også merkbart bedre mikset.

“Norwegian Wood (This Bird Has Flown)” – Vokalen har havnet i midten, og det er lettere å høre stortromme og klapping på lårene; spesielt i andre mellomvers. (For gitarister: John har capo på andre bånd.)
“Nowhere Man” – Uavgjort mellom mixene fra 1999 og 2023. Begge lyder excellent. Også her har John capo på andre bånd. George på sin side foretar en kul flageolet på slutten av sin gitarsolo.

“Michelle” – ingen innvendinger her heller. Både Paul (høyre) og George (venstre) bruker capo på femte bånd på sine akustiske gitarer. Hvem av de to som spiller gitarsolo, får gudene vite. Det florerer mange teorier på det feltet.

“In My Life” – Ringos stortromme kommer bedre frem.

“If I Needed Someone” – Wowwww, for en lyd!!! På lydbånd opptaket som ble gjort av John, Paul og George i september 1969, skal visst nok Paul ha uttalt at George sine sanger ikke hadde noen spesiell standard før “Abbey Road”. Fullstendig uenig, Macca!!!! (Sangen ble fremført bl.a. i Japan i 1966, og her ser man at George bruker capo på 7. bånd. Ellers er det et nærbilde av Ringo som gjør en grimase. Han skal ha vært forkjølet, og måtte muligens “kvele” et nys ved hjelp av grimasen. Heller ikke utenkelig at hans sporadiske grimaser, skyldes tømmermenn).

“Girl” – Ok, skal jeg være veldig pirkete, blir symbalene i mellomverset skrudd noe ned; ellers upåklagelig. Paul og George sitt “tit-tit-tit-tit…” kor var sannsynligvis inspirert av the Beach Boys’ “You’re So Good to Me” (utgitt 5. juli 1965 på albumet “Summer Days (And Summer Nights)”) hvor amerikanerne synger “la-la-la-la-la….”; altså samme kor ide, men helt forskjellige ord. John bruker capo på åttende bånd.

[“Paperback Writer”, “Eleanor Rigby”, “Yellow Submarine”, “Taxman”, “Got to Get You into My Life”, “I’m Only Sleeping”, “Here, There and Everywhere” og “Tomorrow Never Knows” er remixer fra 2022, og ble anmeldt av artikkelforfatteren i NW 171 under jubileumsutgaven av “Revolver”]

1967-1970

“Strawberry Fields Forever” – her kommer også en pirkete detalj som mangler. Ca 2:02 inn i sangen forekommer det en hviskende stemme som teller taktene på eldre miksvarianter. Denne hviskingen er utelatt på 2015 miksen.

“Penny Lane” – Ingen spesiell forskjell.

“Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band” – Foretrekker “Yellow Submarine Songtrack” miksen fra 1999. Paul McCartney har ofte sagt at The Beach Boys’ “Pet Sounds” album fra 1966 var en stor inspirasjon for “Sgt. Pepper” albumet. Ingen tvil om det. Lyden på Ringos skarptromme på dette tittelkuttet ligner unektelig på skarptrommelyden på “I’m Waiting For the Day”.

“With a Little Help From My Friends” – Det eneste som er bedre her, er koret til John og Paul. Ellers hipp som happ.

“Lucy in the Sky With Diamond” – “Yellow Submarine Songtrack” miksen er foreløpig den beste miksen hittil. Enig med Yan Friis vedrørende den tullete ideen om å la Pauls Lowrey orgel riffs gå fra venstre til høyre i et kjør. Selv ikke på lekealbumet “Love” albumet ble den tåpelige ideen brukt.

“Within You Without You”. – Igjen en pirkete hviske-detalj. Rett før George begynner å synge etter instrumentalpartiet, kan man høre svakt hvisking (3:44 inn i låta) i høyre kanal på eldre mix, men ikke på 2017 remix.

“A Day in the Life” – Her foretrekker jeg gammelmiksen hvor trommene er i midten, og Johns vokal starter til høyre og går over mot midten i løpet av andre vers. På 2017 miks er trommer til høyre. Forstå det den som kan. Nok en “prikkebelasting” til Giles og hans team. Her på “1967-1970” har vi vært vant til at denne sangen fades inn fra “Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band (reprise)” men her fremstår den med ren start, slik den første gang gjorde på soundtrackalbumet “Imagine John Lennon” i 1988.

“All You Need Is Love” – ikke noe spesielt å bemerke uten at det hele virker klarere på 2015 variant framfor 2009 remaster.

“I Am the Walrus” – Unektelig den største skuffelsen av nye mikser fra Giles Martin. De siste 50 sekundene blir fullstendig ruinert med at radioinnslaget overtar hele skuta, mens resten av kompet blir nærmest borte. Det er forunderlig at det ikke har forekommet noe som helst form for kvalitetssikring. Men uansett; BUKSEVANN på Giles Martin og samtlige av hans assistenter for denne. Det samme til Paul, Ringo, Olivia og Yoko for manglende kvalitetssikring. Første gang jeg hørte denne, var etter at min søster og jeg var i Oslo og hatt en hyggelig falafel middag sammen. Da jeg kom hjem var magen min deretter, og da jeg hørte avslutningen, detonerte magen min en skikkelig promp.

“Hello, Goodbye” – Nesten en velsignelse å høre denne 2015 mixen etter nedturen fra forrige spor. Årsaken ligger i hvor trommene er plassert.

“The Fool on the Hill” – Ikke spesielt å bemerke her, bortsett fra minnene fra Drammenshallen 1989, da Macca fremførte den på sitt “magiske” piano og ble løftet opp fra scenen mens han snurret sakte rundt i refrengene. Those were the days!!!

“Magical Mystery Tour” – åpningen er en stor skuffelse, hvor åpningsstrofen “Roll up, roll up for the magical mystery tour, step right this way” er begravd ned; ergo nok en “prikkebelastning” til de ansvarlige. Men bortsett fra åpningen, er den nye miksen en nytelse å lytte til; spesielt det siste minuttet. Den elektriske rocka gitaren har blitt flyttet fra venstre til høyre, og er skrudd opp nok til at den unektelig blir lagt merke til av lytterne.

“Lady Madonna” – Litt fetere basslyd, men ellers ikke noe spesielt annerledes.

“Hey Jude” – Da har jeg plassert 2023 mixen i mine spillelister. Årsaken ligger i hvor trommene er plassert.

“Revolution” – Trommene kommer bedre frem, men allikevel foretrekker jeg mono-versjonen. Den freser mer når alt er i midten.

[“Back in the U.S.S.R.”, “Dear Prudence”, “While My Guitar Gently Weeps”, “Ob-La-Di, Ob-La-Da”, “Glass Onion” og “Blackbird” er remixer fra 2018, og ble anmeldt av undertegnede i NW 155 under 7 disc super deluxe edition av “The Beatles”.]

“Hey Bulldog” – Det begynte så bra og undertegnede ante fred og ingen fare, men på “you can talk to me” -versene hvor Ringo la på ekstra trommer, ble lytteropplevelsen forringet av at slagene er påført mer ekko enn nødvendig samtidig som de er begravd ned. Nok en gang buksevann til Giles og hans team. Versjonen fra “Yellow Submarine Songtrack” forblir i mine spillelister.

“Get Back” og “Don’t Let Me Down” trengte egentlig ikke noe update på miksing. På 2009 remasterene er Ringos stortromme litt mot venstre, og skarptromma litt mer til høyre.

“The Ballad of John and Yoko” – Pauls trommer er litt mer mot høyre, mens John klasker takta på sin kassegitar mot venstre. Så ingen behov egentlig for oppgradering.

“Old Brown Shoe” – Nok en ny miks som blir forringet å lytte til i fremtiden grunnet at gitarriffene i vers to ikke kommer godt nok fram. Og hvis jeg noensinne skal lytte på den igjen, skal jeg sørge for at min søster og jeg nok en gang skal ha i oss en skikkelig falafel middag forut for lyttingen. (Jeg er også fortsatt av den oppfatningen at det er Ringo som sitter bak trommene. Boka som fulgte med deluxe utgaven av “Abbey Road” mener at Ringo ikke kunne stille opp i studio grunnet filming av “The Magic Christian”, men filmingen skjedde nok mest på dagtid; ergo dukket garantert Ringo opp i studio på kveldstid. Dessuten så jeg nylig et youtube klipp hvor Paul og Klaus Voorman spiller inn Fats Domino låta “I’m in Love Again”. Ringo la på sine trommer i Los Angeles. Et sted i klippet sier Paul: “I couldn’t do the shuffle like Ringo” og gestikulerer med hendene hva han mener.)

[“Here Comes the Sun”, “Come Together”, “Something”, “Octopus’s Garden”, “Oh! Darling” og “I Want You (She’s So Heavy)” er remixer fra 2019, og ble anmeldt av artikkelforfatteren i NW 159 under jubilemsutgaven av “Abbey Road”.]

“Let It Be”, “Across the Universe”, “I Me Mine” og “The Long and Winding Road” er fra “Let It Be” albumet, og er det albumet som minst har hatt behov for oppgradering av stereo mix. Så for meg er det egentlig hipp som happ om jeg lytter på 2009 eller 2021 variantene.

Bonuskuttet:

“Now and Then” – FOR ET RESULTAT; helt utrolig nydelig. At det har vært mulig å separere John Lennons vokal fra pianoet, har selvfølgelig vært helt nødvendig for resultatet. Når man tenker på hvilke begrensete muligheter man hadde for dette mens George Harrison levde, er det veldig forståelig at George hadde liten lyst til å begi seg videre med arbeid på låta. Hadde han fortsatt levd i dag, hadde han garantert vært mer interessert.
Pauls enkle slide gitar solo er så flott i likhet med Paul Waaktaar-Savoys solo på A-ha innspillingen av “Crying in the Rain”. Leser på Facebook innlegg her og der at det er veldige forskjellige meninger om dette prosjektet. Men en ting er sikkert for mitt vedkommende. Jeg digger sluttresultatet og har blitt beveget ved hver lytting.
Hvorvidt “Free As a Bird” og “Real Love” skulle vært inkludert er en diskusjon jeg ikke tar i denne omgang. Det overlater jeg til andre.