Beatlesåret 1966

1966

Året 1966 var annerledes for Beatles. Deres manager Brian Epstein hadde lagt opp til at 1966 skulle bli en blåkopi av 1964 og 1965 med to LP-plater, konsertturneer, en film og juleshow. Bare noen av disse tingene gikk i boks. Når status gjøres opp sitter vi igjen med kun en LP, en selvstendig single og et samlealbum til jul. Det kommer heller ikke noen ny bok fra John Lennon. Konsertturneene fortsetter, men det er veldig turbulent og dette året skulle bli det siste turnéåret. Film ble det, som de to foregående årene ble den også denne gangen regissert av Richard Lester, men det er kun John Lennon som er med i filmen. 

Beatlemania er inne i sitt siste år, og Beatles’ popularitet er faktisk for nedadgående. Kjernefansen klarer ikke å følge Beatles’ kunstneriske vekst og krumspring, og mange av tenåringene går over til å følge yngre grupper som bygger på Beatles’ tidligere sound. Men Beatles er i utvikling og de begynner nå å tiltrekke seg eldre fans, folk som er i stand til å sette pris på at musikkuttrykket blir mer voksent og eksperimentelt. 

John Lennons uttalelse i en britisk avis om at Beatles nå er mer populære enn Jesus blir slått stort opp i USA, og spesielt i det såkalte «bibelbeltet» i Sørstatene fører dette til voldsomme reaksjoner og oppstyr. George Harrison gifter seg, nå er det bare en Beatle igjen som er ugift – en faktor som fremdeles er viktig for den kvinnelige delen av publikum. Harrrison begynner også å bli viktigere som komponist for Beatles, og hans fascinasjon for India setter sitt preg på musikken. Paul McCartney skriver filmmusikk og begynner å involvere seg i den stadig fremvoksende undergrunnen blant Londons kunstnere. 

Beatles skifter innspillingstekniker, noe som også setter sitt preg på lydbildet. Musikkvideoen blir også stadig viktigere. Robert Freeman, fotografen som hadde tatt omslagsbildene til Beatles’ album siden 1963 må se på at hans utkast til omslag til det nye albumet blir forkastet og i stedet er det en venn av Beatles fra Hamburgtiden som står bak det ferdige omslaget til det nye albumet, «Revolver». Albumet blir ikke like populært som de tidligere Beatlesalbumene, men i ettertid vinner albumet stadig avstemminger blant plateanmeldere som det beste Beatlesalbumet. Briller og solbriller kommer inn som et viktig element i Beatles’ visuelle uttrykk, og de returnerer til Hamburg. Bli med på denne reisen gjennom Beatlesåret 1966!

Paul kræsjer med moped andre juledag 1965 og kommer fra det med en brukket fortann og et arr i leppa. Etter tre års hardkjør for Beatles starter imidlertid 1966 veldig rolig. 5. januar 1966 treffes gutta i CTS Studios for å forbedre lydsporet til konsertfilmen «Beatles at Shea Stadium». Dette gjør de dels ved å overdubbe stemmer og instrumenter, legge på Pauls bass og dels ved å spille inn enkelte sanger helt på nytt, synkront med filmopptaket. Så drar de hver til sitt igjen, John og Ringo tar med seg sine koner og barn og reiser på ferie til Trinidad.

21. januar gifter George seg med kjæresten Pattie Boyd med Paul McCartney og Brian Epstein som forlovere og dagen etter drar paret på bryllupsreise til Barbados. Dagen etter vender John og Ringo tilbake fra sin Trinidadferie. Paul har kjøpt seg hus i London, i gangavstand til platestudioene i Abbey Road. I tillegg kjøper han seg en gård i Skottland. De fire møtes nesten ikke, men er opptatt hver for seg med å gjøre private ting. Paul involverer seg i Londons avant garde miljø, og når Barry Miles og John Dunbar åpner den uavhengige bokhandelen Indica i Londons Covent Garden er det Paul som har designet flygebladene for butikken, samt gavepapiret de pakker inn bokgaver med. Sammen med kunsthandler Robert Fraser drar Paul til Paris et par dager, slik at Paul kan treffe kunstnere og kjøpe malerier som han skal dekorere det nye huset med. Unge Stevie Wonder kommer og holder konsert i London 3. februar, og Paul treffer ham backstage. Paul er glad for å kunne oppleve og treffe Stevie, som er hans favoritt på Motown Records. 10. februar utgis singlen “Woman” med Peter & Gordon ut i USA, og debuterer på Billboards singleliste som nummer 83. Sangen er skrevet av Paul, men han har brukt pseudonymet Bernard Webb.

Her i Norge har gruppen The Overlanders tidlig i 1966 en viss suksess (nr 21 på VG-lista) med sin singleutgivelse av “Michelle”, en sang fra 1965-albumet “Rubber Soul” som Beatles selv ikke hadde utgitt som single. Men selskapet Carl M Iversen som utgir Beatlessingler i Norge bestemmer seg for at denne sangen skal ut på singlemarkedet. Så de setter sammen en “norsk” single der “Michelle” blir koplet opp med Lennons “Girl” – også denne hentet fra “Rubber Soul”. Resultatet er en single som blir veldig populær og tilbringer hele ni uker på toppen av VG-lista i februar, mars og april.

1. mars vises endelig konsertfilmen «The Beatles at Shea Stadium» på TV i Storbritannia, men i sort/hvitt siden britene fortsatt ikke har fått fargefjernsyn. To dager senere drar Paul og Jane til Sveits på skiferie. Samme dag annonserer Brian Epstein at Beatles i løpet av året skal spille konserter i Storbritannia, Tyskland, Japan, Filippinene og USA.

EP-platen Yesterday kommer ut i UK som Parlophone GEP 8952. Den inneholder kun sanger fra fjoråret: “Yesterday”, “Act Naturally”,”You Like Me Too Much” og “It’s Only Love”.

4. mars intervjuer Maureen Cleave John Lennon for avisen Evening Standard, og det er her han kommer med uttalelsen om at Beatles nå er et større fenomen enn Jesus. Her er utdraget av det som ble sagt: “Kristendommen vil bli borte. Den vil forsvinne og krympe. Jeg trenger ikke å argumentere for det. Jeg har rett, og det vil bevises. Vi er mer populære enn Jesus nå. Jeg vet ikke hva som vil forsvinne først – rock’n’roll eller kristendommen. Jesus var all right men disiplene hans var dumme og vanlige. Det at de vred på det ødelegger det for meg.” Britiske avislesere lar seg ikke provosere, men setningen skal komme til å hjemsøke Lennon senere på året.

En uke senere blir Lennon intervjuet av Chris Hutchins for musikkavisa NME og han virker rastløs. Det er så mye han skulle ha gjort, men han er litt handlingslammet. Den nye boken hans skulle ha vært levert til forlaget, men han har kun skrevet en eneste side og har sendt tilbake forskuddshonoraret sitt til forlaget. Planene om å lese inn dikt og historier fra de to forrige bøkene hans er fortsatt bare planer, han mangler initiativ. Han har kjøpt nye biler som han ikke bruker, så han legger både Ferrarien og Minien ut for salg igjen – for så å trekke salget. Han har dessuten kjøpt et supermarked, og barndomskameraten Pete Shotton driver det for ham. Han vantrives dessuten i det fine huset han har kjøpt i Weybridge, det er for langt unna London. En ting er sikkert, sier han: «Den nye plata blir helt annerledes!» Han og Paul har begynt å interessere seg for elektronisk musikk og for båndløkker; lydbånd med korte snutter som går i loop.

20. mars kommer Paul og Jane tilbake fra skiferien i Sveits og kan endelig flytte inn i Pauls nye hus, som er ferdig oppusset. Beatles har begynt å jobbe sammen med fotografen Robert «Bob» Whitaker, og han er litt mer avantgardistisk i sin tilnærming, han pleier blant annet å dekorere sine bilder med tegnede elementer. Den 25. mars tar han bilder av de i en serie han kaller «Somnambulant Adventure», der de blant annet poserer i slakterjakker, med ødelagte dukker og kjøttstykker dandert rundt omkring. Bildet skal senere bli benyttet på et plateomslag i USA, noe som bidrar til nok en kontrovers dette året.

6. april er det endelig klart for plateinnspilling, og den første sangen de gir seg i kast med er Johns, med tekst som er meget inspirert av Timothy Learys gjendikting av den tibetanske dødeboken. I motsetning til McCartney er Lennon ikke den som kommer til studioet med en klar oppfatning om hvordan sangene hans skal arrangeres, han kommer bare med et ønske om at stemmen hans skal låte som en gjeng tibetanske munker som synger fra en fjellside. Et ganske umulig ønske, men den ferske studioteknikeren Geoff Emerick er villig til å eksperimentere og utforske studioets muligheter, og McCartney kommer også inn med egne ideer. Paul tar med seg en mengde båndløkker hjemmefra som kommer til å danne bakgrunnen på sangen. I dag er dette vanlig og oppnås ved hjelp av sampling. Ringo bidrar med meget distinkte trommefigurer og Johns stemme kjøres gjennom en roterende Leslie orgelhøyttaler for at han skal høres mer fremmed ut. Sangens arbeidstittel er «Mark 1», men Lennon blir nok en gang inspirert av et utsagn fra Ringo, og den endelige tittelen blir «Tomorrow Never Knows».

Geoff Emerick erstattet altså Beatles’ forrige innspillingstekniker Norman Smith som sa takk for seg i og med forrige album, «Rubber Soul». Emerick var svært ung, og ikke så satt når det gjaldt det tekniske. Han fikk servert forskjellige ønsker fra Beatles, og han forsøkte å oppfylle ønskene, til dels ved selv å eksperimentere frem løsningene. Noen av de innspillingsteknikkene Emerick fant opp i løpet av disse innspillingene er i dag standard praksis, blant annet det å dempe stortromma og det å flytte mikrofoner nærmere. Han benyttet også to forskjellige mikrofoner til å spille inn trommene, hvor det ene konsentrerte seg om basstromma.
En annen studiotekniker var Ken Townsend, og i løpet av disse innspillingene fant han opp ADT – Artificial Double Tracking. For å oppnå en sterkere effekt pleide Beatles gjerne å forsterke vokalen med å synge to ganger oppå hverandre. Dette ble nå enklere, ADT gjorde at de bare trengte å synge en gang, så ble vokalen doblet av effekten. Og nå begynte de å benytte ADT også på instrumenter. Hodetelefoner var et annet element som satte sitt preg på innspillingene. Tidligere hadde man overdubbet en vokal eller et instrument ved å høre på det opprinnelige opptaket gjennom høyttalere som man da sang eller spilte med på. Dette medførte gjerne at originalopptaket kunne høres svakt i bakgrunnen også på det nye sporet. Nå brukte de hodetelefoner ved overdubbingene, slik at det nye sporet utelukkende inneholdt det nye elementet, om dette var et instrument eller to, en vokal eller en kombinasjon. Det var fullstendig fremmed for studiopersonalet på denne tiden å ta i bruk hodetelefoner på innspillinger med popmusikk, men etter at Beatles begynte med det ble det selvsagt.

Neste dag og neste sang ut er McCartneys «Got To Get You Into My Life», som har en tekst der Paul på en fordekt måte hyller møtet med narkotiske stoffer og et lydbilde som er sterkt farget av sounden fra de amerikanske Motown-innspillingene, med blåseinstrumenter som setter sitt preg på det ferdige resultatet. Opprinnelig hadde Beatles håpet på å kunne spille inn det nye albumet hos plateselskapet Stax i USA, men av praktiske årsaker havnet de likevel i Abbey Road. George Martin spiller orgel på sangen, og blåserrekka utgjøres av Eddie Thornton, Ian Hamer og Les Condon på trumpeter, Alan Branscombe og Peter Coe på tenorsaxofoner. Thornton og Coe spilte til vanlig i Georgie Fames gruppe «The Blue Flames». Dette er en av Beatlessangene Lillebjørn Nilsen har gjendiktet fonetisk til norsk, hans versjon heter «Du kan godt få sitte innte’ mæ, Leif» og er utgitt med kvartetten «Ballade».

George Harrison er nestemann ut med ny komposisjon, og han tar frem den første Beatlessangen som er svært indisk inspirert, etter at han først tok i bruk sitar nærmest som en effekt på fjorårets «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)». George er notorisk i beit for titler på sangene sine, men arbeidstittelen «Granny Smith» (en type epler) blir til slutt til «Love You To». Inderen Anil Bhagwat bidro med tabla, som er indiske håndtrommer. Han fikk navnet sitt med på krediteringen av sangen på baksiden av omslaget. Instrumenteringen er George Harrison: sang, akustisk gitar, elektrisk gitar, sitar. Paul McCartney: bakgrunnssang, bassgitar. Ringo Starr: tamburin. Anil Bhagwat: tabla. Andre, navnløse indiske musikere: sitar, tambura, svaramandel.

Etter dette kommer McCartney med «Paperback Writer» den 13. april, en sang som han komponerer i bilen underveis til Lennons hus i Weybridge. Det er selve frasen «Paperback Writer» som er utgangspunktet for teksten, som omhandler en kar som er interessert i å bli forfatter av billigbøker med historier han bare finner på. To nye instrumenter var med på «Paperback Writer», Lennon hadde kjøpt seg en Gretsch Chet Atkins 6120 som han ga bort til sin fetter David Birch allerede året etter, og George er avbildet med en Burns Nu-Sonic Bass. Dette er eneste gang denne bassen er avbildet på en Beatlesinnspilling, og kan ha vært et eksperiment. Paul spilte på sin seksstrengs Epiphone Casino el-gitar. George og John likte denne gitaren, så de bestilte like godt hver sin og begynte å bruke dem på disse innspillingene. I tillegg fikk George seg en ny Gibson SG Standard som han benyttet flittig.

John Lennon kommer da med sangen «Rain», og det er under avspilling av denne hjemme at han setter inn båndet feil vei og sangen kommer baklengs ut. John blir fascinert av det lydbildet han hører da, og de blir enige om at deler av sangen skal avspilles baklengs også på den ferdige versjonen. Ringos trommefigurer spiller også en hovedrolle på denne innspillingen, slik han satte sitt preg på «Tomorrow Never Knows».

Vi skriver nå 17. april og neste sang ut er også en av Lennons, den heter «Doctor Robert» og er nok inspirert av LSD og handler om en lege som skriver ut resepter på hva man måtte ønske seg av stoffer som går under betegnelsen psykedelia. Det er flere spekulasjoner om hvem Doctor Robert var, en av teoriene er at det var en doktor Robert Freymann, som hadde en diskret klinikk på Manhattan, en annen at siden det var Bob Dylan som introduserte marijuana for Beatles, og hans navn egentlig er Robert… Lennon sa senere at sangen egentlig var om han selv, da det var han som pleide å ha gruppens beholdning av piller og narkotika når de var ute på tur. Denne rollen ble etter hvert overtatt av roadiene Mal og Neil. Foruten de vanlige instrumentene inneholder sangen også maracas, harmonium og piano.

Enda en Lennonsang blir deretter innspilt 20. april, den gitarsterke «And Your Bird Can Sing» der McCartney og Harrison spiller to gitarer i harmoni. George kom opp med gitarlinja og Paul harmonilinja, deretter øvde de i studio og spilte inn gitarene samtidig. Sangen skulle senere bli benyttet som temasang i den tredje sesongen av den amerikanske tegnefilmserien om Beatles. I teksten forekommer linjen «You say you’ve seen seven wonders», noe som kan ha blitt inspirert av noe McCartney sa under sitt første møte med marijuana. I et øyeblikks klarhet fikk han roadie Mal Evans til å skrive ned setningen «There are seven levels» – «Det er syv nivåer». Etter å ha kommet ned igjen fra rusen ante ikke Paul selv hva han hadde ment. Under innspillingen tullet John mye med teksten, noe som gjorde at Beatles brøt ut i latter. Et opptak av en latterversjon finnes utgitt på albumet «Anthology 2».

Så er det George sin tur med sin nye sang, «Taxman». Denne gangen er det hans bitende kommentar til det høye skattenivået i Storbritannia og hans forakt for grådige politikere som utgjør teksten, mens Paul McCartney bidrar med en meget innovativ og uvanlig gitarsolo, et forvarsel om det som senere skal komme fra utøvere som Jimi Hendrix. I teksten nevnes både statsminister Harold Wilson og opposisjonslederen Edward Heath, de to første levende personene som refereres direkte i en Beatlessang. Når George senere fremførte denne sangen på sine egne konserter i 1991-92 brukte han navnene Reagan, Bush og Jeltsin. Sangen skal bli åpningssporet på Beatles nye LP, første og siste gang en av Georges komposisjoner har denne rollen.

27. april drar Lennon frem nok en komposisjon, denne heter «I’m Only Sleeping» og er en slags kommentar til det kjedsommelige livet han har hjemme i Weybridge, og følelsen av å være lat og ikke få gjort noe. Opprinnelig var det med en vibrafon på sangen, men denne ble etter hvert kuttet ut. Georges gitarbidrag spilles baklengs på platen. Dette gjorde George ved å først lage gitarriffene han ville spille, skrev de så ned med notasjon og deretter skrev han notasjonen i omvendt rekkefølge og spilte den inn, en gang normalt og en gang med fuzz-effekt. Når så opptaket ble avspilt baklengs var gitarfigurene riktige men med den effekten de var ute etter. Ikke lett å kopiere live!

McCartney har en sang som i sitt uttrykk følger «Yesterday» med klassiske strengeinstrumenter. En fullendt historie om ensomme menneskeliv med tekstbidrag fra Lennons kamerat Pete Shotton, uten at denne blir kreditert som medkomponist. Det er Shottons ide at sangens to personer Eleanor Rigby og Father McKenzie kommer sammen til slutt, ved at McKenzie er presten som tar seg av Eleanors begravelse. Arrangementet er av George Martin og er for åtte strykere; fire fioliner, to celloer og to bratsjer. Dette var første gangen Beatles spilte inn en sang uten å benytte egne instrumenter i det hele tatt, på «Yesterday» var tross alt Pauls akustiske gitar med. Navnet og tittelen Eleanor Rigby kom etter hvert, arbeidstittelen var Daisy Hawkins. Paul mener at han tok Eleanor fra deres medskuespiller i «Help!»-filmen, Eleanor Bron, og Rigby fra en butikk i Bristol han kjørte forbi, «Rigby’s». Underbevisstheten kan ha spilt en rolle i det ferdige navnet, for en dame med navnet Eleanor Rigby ligger begravet på en kirkegård i Liverpool som John og Paul hyppig frekventerte, etter å ha blitt introdusert for hverandre i et lokale tvers over gaten fra denne graven.

1. mai tar de pause fra plateinnspillingene for å spille det som skal bli deres siste konsert i England, uten at noen vet dette på forhånd. Det er den årlige «NME Poll Winners» konserten på Wembley, hvor det som vanlig deltar masse av de største artistene i Storbritannia. Beatles har spilt her hvert år siden 1963, og i år får de selskap av The Spencer Davis Group, The Fortunes, Herman’s Hermits, Roy Orbison, The Overlanders, The Alan Price Set, Cliff Richard and The Shadows, The Rolling Stones, The Seekers, The Small Faces, Sounds Incorporated, Dusty Springfield, Crispian St Peters, The Walker Brothers, The Who, The Yardbirds og Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich. Konserten blir filmet for senere TV-visning, men på grunn av en uoverensstemmelse mellom Brian Epstein og TV selskapet ABC nekter Epstein å la Beatles’ konsertopptreden filmes. Det er veldig synd. Bilder fra konserten er nemlig blant de tøffeste bildene av en Beatleskonsert som er tatt, de spiller med svarte pologensere og John Lennon har på seg solbriller. Han spiller på sin nye Epiphone Casino, Paul er som vanlig på Höfnerbassen (i studio brukte han for det meste Rickenbackerbassen), og George spilte på sin nye Gibson SG. Settet i dag besto av fem sanger, «I Feel Fine», «Nowhere Man», «Day Tripper», «If I Needed Someone» og «I’m Down». Etter konserten er det prisutdelinger, og her er også Beatles filmet.

Tilbake i platestudioet setter de i gang med nok en sang fra McCartneys hånd, den vare sangen om ubesvart kjærlighet «For No One», med hornsolo og middelalderinstrumentet clavichord spilt av McCartney. Posthornet ble traktert av Alan Civil som var den ene av kun to personer som fikk navnet sitt nevnt som ekstra musiker på omslaget til «Revolver». Andre blåsere og strykere samt de som trakterte rytmeinstrumenter på «Yellow Submarine» forble anonyme. Hornsoloen har en tone som ligger akkurat utenfor instrumentets rekkevidde, men Civil klarte å spille den. Sangen ble komponert av McCartney mens han var på skiferie i Sveits med kjæresten Jane Asher i mars og originaltittelen var «Why Did It Die?»

19-20. mai tar de igjen pause fra innspillingene, nå for å spille inn musikkvideoer til de to sangene som skal bli neste single, «Paperback Writer» og «Rain», første dag lager de flere forskjellige musikkvideoer i farger og sort-hvitt i Abbey Road studios, neste dag filmer de i farger på location i «Chiswick Park» under regi av Michael Lindsay-Hogg. Flere av disse musikkvideoene ble i november 2015 utgitt på den offisielle DVD og Blu-ray-utgivelsen «Beatles 1» og «Beatles 1+».

26. mai er det Ringos vokalmessige bidrag til platen som skal spilles inn, barnesangen «Yellow Submarine» er komponert av McCartney med tekstmessig hjelp fra vennen Donovan, som heller ikke krediteres som medforfatter. Dette er en av de mest eksperimentelle sangene på albumet når det gjelder lydeffekter og elektroniske såvel som akustiske fiksfakserier. Dagen etter er alle i Beatles og ser Bob Dylans konsert i Royal Albert Hall, og de besøker også Dylan på hotellet hans både før konserten og neste dag, samt to dager senere.

1. juni legger de på lydeffektene til «Yellow Submarine». Og de har med seg venner, Brian Jones, Marianne Faithfull, Georges kone Pattie og Beatles roadiene Mal og Neil med flere er med og lager lyder. Om kvelden er George og Pattie til stede under en konsert i Royal Albert Hall med sitarmesteren Ravi Shankar.

Neste dag er George klar igjen med nok en arbeidstittel, eplesorten «Laxton’s Superb». George Harrison er sterkt tilstede på «Revolver», og for første gang har han hele tre sanger med på det ferdige albumet. Siste sang ut fra hans hånd får endelig tittel «I Want To Tell You».  Dagen etter overdubber Paul bass på sangen, ettersom han spilte piano dagen før og sangen manglet bass. Dette er første og eneste gang Paul spiller inn bassen etterpå under disse innspillingene, men på det neste albumet blir dette standard praksis.

Den fine «Good Day Sunshine» er neste sang fra McCartney 9. juni, og det fine været er en tydelig inspirasjon, en annen er sangen «Daydream» med The Lovin’ Spoonful. Under innspillingen av «Revolver» blir det tatt mange bilder i studio og det litt spesielle er at Beatlesgutta stadig opptrer med briller og solbriller. Pussig at Lennon skriver en sang om regn og Paul en om solskinn under disse innspillingene, men det definerer kanskje deres personligheter?

10. juni utgis singlen «Paperback Writer» og «Rain». McCartney er lei at bassen hans har en for tilbakelent plassering i lydbildet, og de mikser denne gangen bassen hans lengre frem og sprenger grensene for hvor høy bass det kan være på en plateutgivelse uten at dette medfører at platestiften hopper av rillene. Singelen tilbringer ti uker på VG-lista, fire av disse på førsteplass.

14. juni er de tilbake i studio, og nok en vakker McCartneyballade spilles inn, den klassiske «Here, There And Everywhere». Her er det elektriske og akustiske gitarer, bass og Ringo trakterer trommene med forsiktige visper. Sangen ble skrevet av Paul mens han satt ved Johns svømmebasseng i Weybridge og ventet på at partneren skulle våkne. John sa senere at dette var en av hans favorittsanger med Beatles.

16. juni deltar Beatles på TV-programmet «Top Of The Pops», der de mimer til begge sidene av den nye singlen. Arkivopptaket er senere slettet av BBC.

I USA har de for vane å utgi flere album med Beatles enn i Storbritannia, dette fordi de utgir 11-12 og ikke 14 sanger per album, og de lager også egne album med tiloversblevne sanger fra andre album, single- og EP-sanger. Nå har de tigget til seg tre av Lennons nylig innspilte sanger, «Dr Robert», «I’m Only Sleeping» og «And Your Bird Can Sing» og supplerer disse med andre singlehits og sanger som ikke har vært ute i USA på album tidligere. Resultatet er albumet «Yesterday and Today» som utgis 20. juni med bildet av Beatles i slakterfrakker på omslaget. Bildet fører til massiv kritikk og albumet trekkes midlertidig tilbake for at plateselskapet skal lime et nytt og mindre kontroversielt bilde over det sterke slakterbildet.

YESTERDAY AND TODAY

Side 1
1.”Drive My Car” (Lennon / McCartney)
2.”I’m Only Sleeping” (Lennon / McCartney)
3.”Nowhere Man” (Lennon / McCartney)
4.”Doctor Robert” (Lennon / McCartney)
5.”Yesterday” (Lennon / McCartney)
6.”Act Naturally” (Morrison–Russell)

Side 2
1.”And Your Bird Can Sing” (Lennon / McCartney)
2.”If I Needed Someone” (George Harrison)
3.”We Can Work It Out” (Lennon / McCartney)
4.”What Goes On” (Lennon–McCartney–Richard Starkey)
5.”Day Tripper” (Lennon / McCartney)

Lennon er ikke ferdig med temaet LSD, og en frase fra Peter Fonda i rus under en fest i Hollywood året før «I know what it’s like to be dead» danner utgangspunktet for Johns «She Said She Said» 21. juni. George hjalp Lennon med sangen, som opprinnelig var utkast til tre forskjellige sanger, som de satte sammen til en. Dette er siste innspillingsdag og Beatles nøyer seg med klassisk instrumentering, to elektriske gitarer, trommer og bass, kun supplert med Hammondorgel. Paul mener å huske at det oppsto en krangel i studio og at han stakk avgårde og dermed ikke er med på denne sangen. Derfor mener mange at det må være George som spiller bassgitaren her, kanskje den Burns Nu-Sonic bassen han ble avbildet med under innspillingen av «Paperback Writer». Denne historien blir ikke underbygget av studiodokumentasjonen, så man er henvist til Pauls til tider dårlige hukommelse.

Deretter drar Beatles ut på turné, en merkelig sådan i og med at de drar konserter i tre tyske byer, deretter spiller de i det fjerne østen – Filippinene og Japan. Den første konserten finner sted 24. juni i Hamburg, men Beatleshysteriet gjør at de ikke har anledning til å oppsøke sine gamle spillebuler i Grosse Freiheit. I stedet kommer gamle kjenninger fra Hamburgtiden til dem, blant annet dukker Astrid Kirschherr opp og overrekker en bunke brev til John, brev John i sin tid hadde skrevet til Astrids avdøde kjæreste, Beatles’ første bassist og Johns kamerat, Stuart Sutcliffe. Tysklandstureen er sponset av ungdomsbladet «Bravo» og går under navnet «Bravo Beatles Blitztournée».

En av konsertene er i München og seks av sangene blir filmet og sendt på TV. Settlista for denne turneen besto av sangene «Rock and Roll Music», «She’s a Woman», «If I Needed Someone» (første og eneste George Harrison komposisjon Beatles fremførte live), «Day Tripper», «Baby’s in Black», «I Feel Fine»; «Yesterday» (denne gangen arrangert for band), «I Wanna Be Your Man», «Nowhere Man», «Paperback Writer» (eneste nye sang) og «Long Tall Sally». På pressekonferansene de holder i forkant av konsertene i Tyskland kommer det for en dag at Beatles er luta lei spørsmålene fra den fremmøtte pressen, som aldri spør om musikk men uvesentlige ting som hårlengde og hva slags jenter de liker.

27. juni flyr Beatles fra Hamburg til Tokyo. Flyet må lande i Anchorage, Alaska, for å unngå en tyfon. De ankommer Tokyo 28. juni og holder pressekonferanse på flyplassen. De holder tre konserter i Budokan Hall i Tokyo mellom 30. juni og 2. juli, to av konsertene blir videofilmet i farger og sendt på TV i Japan. På åttitallet utgis en av disse konsertene på videokassett og senere laserdisk, men kun i Japan. Til dags dato foreligger ikke denne konserten offisielt på DVD.

Fra Japan sender de telegram til plateselskapet EMI med deres endelige tittel på albumet, «Revolver» har de blitt enige om i løpet av turneen. Albumet hadde flere forskjellige arbeidstitler, som «Beatles on Safari», «Abracadabra» og «Magic Circles», men vinnerforslaget var «Revolver» – en tittel som ikke har noe med våpenet å gjøre, men henspiller på platen som noe som snurrer rundt – revolverer.

3. juli drar de fra Japan til Manila, Filippinene. Besøket blir en katastrofe og nok en spiker i kista når det gjelder Beatleskonserter. Allerede når de ankommer Manila blir de politieskortert til en båt nede i havna og får ikke tilgang til bagasjen sin på en halvtime. Dagen etter avslår Brian Epstein på vegne av Beatles en middagsinvitasjon fra presidentfruen Imelda Marcos. De har imidlertid ankommet et diktatur, der presidentparets minste vink skal adlydes. Avslaget faller ikke i god jord hos politiet og andre myndigheter som lever under diktaturet.  De to konsertene går likevel bra, publikum er Beatlesfans og bryr seg ikke om hva myndighetene synes. Dagen etter skal de reise videre, men de blir nærmest jaget ut av landet av politiet og andre offentlig ansatte. Det kommer til knuffing på flyplassen og roadie Mal Evans og sjåfør Alf Bicknell kommer til skade. Flyet går til New Delhi i India, der de håper å få litt ro – men hundrevis av indiske Beatlesfans møter dem på flyplassen. Beatlemania regjerer, også i India! Senere på året skulle George vende tilbake til dette landet. Neste dag leverer den britiske ambassaden i Manila en formell klage over måten Beatles ble behandlet på under avreisen fra Filippinene.

Fredag 8. juli utgis EP-platen «Nowhere Man» i UK. Bare omslaget er nytt, tatt under innspillingen av musikkvideoene til «Paperback Writer» og «Rain» i Chiswick Park. Sangene er fra fjorårets album «Rubber Soul». Samme dag ankommer Beatles London Airport sammen med Epstein, som annonserer at han kansellerer den kommende turneen til Filippinene med Cilla Black og Sounds Incorporated. 11. juli blir det bekjentgjort at arrangøren av Beatles’ konserter i Manila er konkurs, og fire dager senere kansellerer Brian Epsteins selskap NEMS de kommende konsertene i Filippinene med Freddie and the Dreamers. Til dags dato har ingen Beatle returnert til Filippinene.

En eller annen gang i juli deltar Paul på piano når Cliff Bennett and the Rebel Rousers spiller inn en versjon av «Got To Get You Into My Life» fra Revolver-albumet.

3. juli publiserer New Yorks «Times Magazine» Lennons gamle intervju fra mars med Maureen Cleave i USA, og 31. juli publiserer tenåringsbladet «Datebook» Lennons Jesus-kommentar. Neste dag annonserer to radiostasjoner at de har til hensikt å arrangere Beatles-bål, der folk kan ta med seg sine Beatlesplater , bilder og andre ting til brenning. 4. august blir det forbudt å spille Beatlesplater på radio i Sør-Afrika på grunn av Lennons uttalelser om religion. Forbudet opprettholdes i årevis.

5. august utgis endelig «Revolver». I USA mangler den de tre sangene som amerikanene allerede hadde gitt ut på «Yesterday and Today»-albumet. Samme dag utgis singlen «Eleanor Rigby»/»Yellow Submarine», som dobbel A-side. Omslaget til «Revolver» er et collage som dels består av utklipp fra bilder av Beatles og dels av en pennetegning signert Klaus Voormann, med ekte øyne hentet fra fotografier. Collaget ble satt sammen av Voormann og han vant Grammy for det under neste års utdeling. Voormann ble kjent med Beatles under deres første spillejobber i Hamburg i 1960 og drev allerede den gangen med design av plateomslag. I 1966 er han bosatt i London og blir i løpet av året bassist i Manfred Mann etter å ha avslått tilbud fra The Hollies og Moody Blues. I 2003 skal Voormann komme til å designe omslaget til et album med den norske gruppa Turboneger. Samme dag som «Revolver» kommer ut innfører den spanske radiostasjonen RKT sensur av Beatlesplater på grunn av Lennons Jesus-uttalelse.

REVOLVER
Side 1
1. “Taxman” (George Harrison)
2. “Eleanor Rigby” (Lennon / McCartney)
3. “I’m Only Sleeping” (Lennon / McCartney)
4. “Love You To” (George Harrison)
5. “Here, There and Everywhere” (Lennon / McCartney)
6. “Yellow Submarine” (Lennon / McCartney)
7. “She Said She Said” (Lennon / McCartney)

Side 2
1. “Good Day Sunshine” (Lennon / McCartney)
2. “And Your Bird Can Sing” (Lennon / McCartney)
3. “For No One” (Lennon / McCartney)
4. “Doctor Robert” (Lennon / McCartney)
5. “I Want To Tell You” (George Harrison)
6. “Got to Get You Into My Life” (Lennon / McCartney)
7. “Tomorrow Never Knows” (Lennon / McCartney)

11. august legger de ut på det som skal bli deres siste konsertturné, denne gangen er det USA som står for tur. Lennon må svare for seg angående hans «større enn Jesus»-intervju, noe han gjør på en pressekonferanse samme dag i Boston. 13. august arrangerer den nord-Amerikanske radiostasjonen «COOB» offentlig brenning av Beatlesplater. 14. august går stasjonen av lufta etter å ha blitt rammet av et lynnedslag, hvor stasjonens nyhetsredaktør kommer til skade og det tekniske utstyret får betydelige skader. Samme dag skriver den katolske avisen «The Catholic Herald» at Lennons uttalelser nok var arrogante, men at han sannsynligvis har rett.

Lennon fortsetter å være kontroversiell, da han 17. august uttrykker støtte til amerikanere som flykter til Canada for å slippe å bli sendt ut i Vietnamkrigen som soldater. To dager senere spiller Beatles i Memphis der Ku Klux Klan holder en demonstrasjon før konserten, og under selve konserten kastes en tent kinaputt opp på scenen. Når den eksploderer ser de fire i Beatles på hverandre for å se hvem av dem som har blitt skutt.

Det blir gjenvisitt på Shea Stadium i New York av Beatles både 23. og 24. august, i ettertid kan ikke de tre gjenlevende Beatlesmedlemmene huske at de holdt disse konsertene når de blir intervjuet for TV-serien «Beatles Anthology» i midten av nittitallet. På pressekonferansen foran konserten i Los Angeles 24. august konfronteres Beatles med at «Day Tripper» skal handle om en prostituert og «Norwegian Wood» om en lesbisk dame. Pauls svar: «We were just trying to write songs about prostitutes and lesbians, that’s all.»

Beatles’ aller siste konsertopptreden blir 29. august i Candlestick Park, San Francisco. De har med seg fotoapparater på scenen og tar bilder av hverandre og publikum. Paul har bedt pressetalsmannen Tony Barrow om å ta opp konserten på kassett, men båndet tar slutt like etter at siste sang, «Long Tall Sally» starter. At Beatles nå sier takk for seg hva konserter angår blir foreløpig ikke annonsert.

Det som blir annonsert 3. september er derimot at John Lennon har takket ja til å spille en av rollene i antikrigsfilmen «How I Won The War», og sammen med Brian Epstein drar han to dager senere til Tyskland hvor noen av scenene han er med i skal filmes. Lennon sa i ettertid at han takket ja til rollen fordi han ikke visste hva han skulle ta seg til, nå som han ikke skulle spille konserter lenger. I filmen har Lennons rollefigur menig Gripweed på seg briller med rund innfatning, og disse begynner han også å bruke privat, og dropper kontaktlinsene. Beatlessveisen blir også klippet krigskort.

14. september drar George og Pattie på ferie til India. George skal få sitarleksjoner av mesteren Ravi Shankar og sammen skal ekteparet dessuten studere yoga. 18. september reiser John Lennon til Almeria i Spania, hvor hoveddelen av filmen «How I Won The War» skal spilles inn.  I løpet av filminnspillingene får han besøk av Ringo med kone, og han begynner også så smått å komponere det som skal bli sangen «Strawberry Fields Forever». Han får også besøk av en spansk engelsklærer, en mann han senere skal komme til å brevveksle med. Lærerens reise for å besøke Lennon blir senere utgangspunktet for en spansk spillefilm, «Vivir es fácil con los ojos cerrados» (eller på engelsk: «Living is easy with eyes closed») som ble prisbelønnet på flere nasjonale og internasjonale filmfestivaler i 2014.

Det går rykter om at Paul planlegger å annonsere at han og Beatles skal skille lag. Brian Epstein som har vært syk, rykker ut 3. oktober og forteller at dette bare er tøv, og at mens John er i Spania og lager film, skal Paul være i gang med å komponere musikken til en ny film, som foreløpig har arbeidstittel «Wedlocked», eller «Or All In Good Time». Når filmen omsider kommer ut i slutten av året heter den «The Family Way».

George og Pattie returnerer fra India 22. oktober. En snau uke senere meddeler Brian Epstein den amerikanske konsertarrangøren Sid Bernstein at det ikke foreligger planer om noen ny USA-turné med Beatles.

Det er nå ganske sikkert at Beatles ikke får tid til å spille inn noe nytt album i tide til det attraktive julemarkedet, så plateselskapet EMI forbereder å utgi et samlealbum med sanger Beatles har utgitt i perioden 1962-1966. Platen skal få den omstendelige tittelen «A Collection of Beatles Oldies», og på baksiden fortsetter tittelen med «….but Goldies!» Ettersom singlene alltid kun har kommet ut i mono mens albumene har foreligget i både mono og stereo må en del av sangene som tidligere kun har vært ute som single nå mikses i stereo for første gang.  Beatles er ikke tilstede under arbeidet med dette. 31. oktober begynner stereomiksingen av Beatlessangene med «Paperback Writer». Samme dag flytter sangeren Donovan inn hos George og Pattie for en uke.

6. november vender John Lennon tilbake til England etter at filminnspillingene er ferdig. Dagen etter besøker han galleriet Indica, for å se utstillingen «Unfinished Paintings And Objects By Yoko Ono», hvor han treffer kunstnerinnen to dager før åpningen. Samme dag mikses «I Want To Hold Your Hand» for stereo. Neste dag er det «She Loves You» som står for tur, men her mangler originalopptaket, og studiotekniker Geoff Emerick må bruke den ferdige monomasteren til å lage en falsk stereoversjon. Dagen etter, den 7. november starter John en tredagers orgie med LSD og i løpet av disse dagene spiller han inn på bånd diverse eksperimentelle lyder som han lager på en mellotron han nylig har fått installert hjemme.

I mellomtiden er Paul på bilferie i Frankrike, han har for anledningen løsbart for å unngå å bli gjenkjent for mye. Sannsynligvis er han allerede ferdig med å komponere filmmusikken til «The Family Way», som så arrangeres av George Martin. Planen hans var opprinnelig å besøke John på filmopptakene i Spania, men John ble ferdig tidligere enn antatt og er allerede tilbake i England. Paul har avtalt å møte roadie Mal Evans i Frankrike, og de to skal deretter feriere videre sammen. I løpet av denne ferien gror Paul sin egen bart som erstatter løsbarten.

Brian Epstein ringer til den britiske konsertarrangøren Arthur Howes 9. november og forteller ham at Beatles ikke lenger er tilgjengelige for booking av konserter. Dagen etter rapporterer avisene at det ikke blir flere turnéer med Beatles. Paul kjører videre til Spania sammen med Mal Evans. Deretter bærer det til Roma i Italia hvor de går på sightseeing, før de flyr til Nairobi i Kenya på fotosafari.

13. november står det på forsiden av avisen «Sunday Telegraph» at to i Beatles har fått en henvendelse fra Allen Klein fra en mellommann om å bli ny manager for dem. Epstein kommenterer at dette er latterlig, det sies at George og Ringo ikke liker denne rapporten og John blir irritert over beskyldningene om at de skal være misfornøyd med Epstein. Bakgrunnen for dette er at Beatles’ kontrakt med Epstein er foreldet, og de har ikke skrevet noen ny. Paul er utenlands og utilgjengelig for kommentarer.

15. november benekter Brian Epstein nok en gang at Beatles er i ferd med å splitte lag. Fire dager senere returnerer Paul og Mal fra Afrika.

Fans og media hadde ikke grunn til å bekymre seg, for 24. november er Beatles i studio igjen, og setter i gang med innspillingen av «Strawberry Fields Forever». Dagen etter spiller de inn årets julesingle til medlemmene av fanklubben, årets utgave heter «Pantomime: Everywhere It’s Christmas» og er den mest forseggjorte fanklubbsinglen hittil.  I de kommende dagene fortsetter de med flere versjoner av «Strawberry Fields Forever» og begynner å spille inn Pauls komposisjon «When I’m Sixty-Four». På flyturen hjem fra Kenya har Paul kommet på ideen om å spille inn det nye albumet under pseudonym: De skulle være Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band. Etter dagens innspillinger er Beatles til stede under åpningen av en ny utstilling i galleriet Indica, den består av skulpturer av grekeren Takis Vasilakis.

10. desember utgis albumet «A Collection of the Beatles Oldies (But Goldies)».

A COLLECTION OF BEATLES OLDIES BUT GOLDIES

Side 1
1.”She Loves You” (Lennon / McCartney)
2.”From Me To You” (Lennon / McCartney)
3.”We Can Work It Out” (Lennon / McCartney)
4.”Help!” (Lennon / McCartney)
5.”Michelle” (Lennon / McCartney)
6.”Yesterday” (Lennon / McCartney)
7.”I Feel Fine” (Lennon / McCartney)
8.”Yellow Submarine” (Lennon / McCartney)

Side 2
1.”Can’t Buy Me Love” (Lennon / McCartney)
2.”Bad Boy” (Larry Williams)
3.”Day Tripper” (Lennon / McCartney)
4.”A Hard Day’s Night” (Lennon / McCartney)
5.”Ticket to Ride” (Lennon / McCartney)
6.”Paperback Writer” (Lennon / McCartney)
7.”Eleanor Rigby” (Lennon / McCartney)
8.”I Want to Hold Your Hand” (Lennon / McCartney)

16. desember sendes julesinglen «Pantomime: Everywhere It’s Christmas» ut til medlemmene av Beatlesfanklubben.

18. desember er det premiere på filmen Paul har komponert musikken til, «The Family Way», med komponisten og kjæresten hans til stede. Samme dag forulykker en venn av Beatles, Tara Browne i en bilulykke, noe som senere skal inspirere Lennon til deler av teksten i «A Day In The Life».

20. desember blir hver enkelt Beatle intervjuet for TV-programmet «Reporting ’66» idet de ankommer EMI studios i Abbey Road. Her avviser de spekulasjonene om at de har tenkt å skille lag, men bekrefter at de ikke har konsertplaner. Ringo sier at de fortsatt har til hensikt å spille inn filmer, bare de får et manus som de alle liker. Han stiller seg også positiv til å kunne spille i filmer på egen hånd. Intervjuene blir sendt 28. desember og for seerne er det mest interessant at alle i Beatles nå har barter, bortsett fra George, som har helskjegg!

Lillejulaften utgis Pauls filmmusikk på single og i januar 1967 kommer det et soundtrackalbum. Andre juledag opptrer Lennon i en komisketsj på TV i programmet «Not Only But Also».

29. desember starter innspillingen av «Penny Lane», Pauls nyeste komposisjon.

Nyttårsaften avslutter George Harrison året med å bli nektet inngang på nattklubben Annabel’s, på grunn av slipstvang! Enkelte ting fra sekstitallet savner vi ikke…

Bildene i denne artikkelen er for det meste tatt av Robert Whitaker om ikke annet er angitt. Ellers er artikkelen illustrert med bilder av de forskjellige plateutgivelsene, disse har copyright fra sine respektive plateselskaper.