Beatlesåret 1967

av Roger Stormo

Av en eller annen grunn så står året 1967 i Beatlessammenheng for meg som året som markerer overgangen fra sort hvitt til farger. Det er litt rart, for man gikk jo over fra sort hvitt film («A Hard Day’s Night») i 1964 til fargefilm («Help!») allerede i 1965. Likevel filmet man fortsatt musikkvideoene til Beatles i sort hvitt i 1965, men i 1966 dukket de første musikkvideoene i farger opp («Paperback Writer» og «Rain»). Hovedårsaken til at jeg føler at fargene kom i 1967 er sannsynligvis at plateomslaget til Beatles’ hovedplate «Revolver» er fullstendig i sort hvitt, mens de to hovedutgivelsene i 1967, «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club band» og «Magical Mystery Tour» har svært så fargesprakende plateomslag. I USA begynte brorparten av TV-programmene å komme i farger allerede i 1965 (derfor begynte Beatles med musikkvideoer i farger), men i Storbritannia kjørte man fortsatt i sort hvitt på TV i første halvdel av 1967. Også da Beatles fremførte «All You Need Is Love» for TV-kameraene til BBC den 25. juni ble de filmet kun i sort hvitt. Dette TV-opptaket ble imidlertid fargelagt i 1995 i forbindelse med «The Beatles Anthology» TV-serien, basert på fargebilder som ble knipset under TV-sendingen i 1967. Uka etter at Beatles ble kringkastet live over hele verden i sort hvitt, gikk den aller første britiske regulære fargesendingen på lufta, dette var tennisturneringen på Wimbledon 1. juli. BBC hadde da to TV-kanaler, BBC 1 og BBC 2, og det var BBC 2 som begynte å sende i farger. De startet opp med fem timer i uka i farger, men denne andelen gikk opp i løpet av året, og innen desember var de oppe i 80 prosent fargesendinger på BBC 2 for de omlag 200 000 fargefjernsynene som nå fantes i britiske hjem.

Dette skulle også ha en innvirkning på Beatles, for da deres store TV-filmprosjekt «Magical Mystery Tour» gikk på lufta andre juledag var det i sort hvitt på BBC 1. Ivrige filmanmeldere ble veldig skuffet over den hverdagsgrå filmen, og for første gang opplevde Beatles dårlig kritikk over hele linja. Noen få dager etter gikk filmen i farger på BBC 2, men skaden hadde allerede skjedd. Den dårlige kritikken gjorde f.eks. at ingen amerikanske TV-stasjoner turde å kjøpe inn filmen.

1967 var en berg-og-dalbane for Beatles, med store suksesser, fødsel, død og året avsluttes altså med massiv kritikk. I tillegg innebar året at de startet opp sitt eget selskap Apple, og de traff den karismatiske fnisende guruen Maharishi Mahesh Yogi som ledet dem inn på en søken etter meningen med livet ved hjelp av transcendental meditasjon. Likevel, når det gjelder Beatles så er det som lever videre de eviggrønne sangene de rislet tilsynelatende ubesværet ut av ermene hele tiden. «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever», «Lucy In The Sky With Diamonds», «A Day In The Life», «When I’m Sixty-Four», «All You Need Is Love», «With A Little Help From My Friends», «Hello Goodbye», «The Fool On The Hill» og «I Am The Walrus» er alle fra dette året, bare for å nevne de mest populære.

I begynnelsen av året hadde imidlertid media og fansen begynt å spekulere på om mon ikke Beatles’ kilde med hits var i ferd med å tørke ut? Grunnen til dette var at de kun hadde utgitt ett album i 1966, og ikke klarte å levere noe nytt til jul, hvilket de hadde gjort i de foregående årene. Dessuten hadde de sluttet å spille konserter, noe som var temmelig uhørt for et populært orkester på denne tiden. Var ikke konserter ryggraden i et bands popularitet, kanskje? I tillegg hadde de begynt å få hard konkurranse om sitt kjernepublikum, tenåringene. Beatles hadde begynt å eksperimentere mer i studio, og de psykedeliske «Tomorrow Never Knows» og «Rain» satte fansen på prøve. Det samme kan sies om George Harrisons flørt med indiske instrumenter på «Love You To», i dette landskapet var det mange tenåringer som ikke følte seg hjemme. Det amerikanske bandet The Monkees hadde begynt med sin TV-serie og hadde fått hits som nesten kjentes som gamle Beatlessanger.

Men Beatles selv hadde en indre trang til å utvikle seg, og de nye sangene skulle ikke bli noe unntak, snarere tvert imot. På grunn av dette, og på grunn av at de fortsatt var i stand til å drømme opp fengende melodier, vant de et større publikum, selv om enkelte hadde falt fra underveis.
Allerede i november 1966 startet plateinnspillingene for det kommende albumet for 1967. I begynnelsen hadde de i tankene et konseptalbum som skulle ta for seg barndommen og oppveksten i Liverpool, og de tre første innspillingene fulgte dette konseptet. «Strawberry Fields Forever» tok sin tittel fra barnehjemmet «Strawberry Field» som lå like ved der John Lennon vokste opp, og Paul McCartney svarte med «Penny Lane», som var både en gate og et distrikt i Liverpool.

«Strawberry Fields Forever» ble påbegynt da John Lennon var i Spania på filminnspilling, og hadde mye alenetid. Den startet så smått på akustisk gitar og het på dette stadiet «It’s Not Too Bad». Beatles spilte inn tre forskjellige versjoner av denne sangen. Først fremførte Lennon den akustisk for gruppen 24. november, deretter begynte de å spille den inn. Da spilte Lennon på sin Epiphone Casino, McCartney på mellotron, Harrison elektrisk slidegitar og Starr trommer. Mellotronen er forløper for dagens bruk av sampling, men mens vi nå sampler digitalt, samplet mellotronen analogt. Det er et tangentinstrument, og under hver tangent er det det et bånd som drives av en elektrisk motor via en valse, og når en tangent blir trykket ned, blir båndet trykket mot et avspillingshode. Hvert bånd har en varighet på åtte sekunder, og det er dermed ikke mulig å lage toner av lengre varighet enn det. Når tangenten så blir sluppet opp blir båndet dratt tilbake i en kassett av en fjær som er montert i den andre enden. Båndet kan inneholde hva som helst som kan tas opp på bånd, f.eks. dyrelyder, naturlyder, sang eller instrumenter. Det som blir benyttet på «Strawberry Fields Forever» er fløytetoner, men altså avspilt med tangenter. Versene var i litt annen rekkefølge enn på sluttversjonen og siste vers inneholder trestemt harmonisang med McCartney og Harrison i bakgrunnen. Denne versjonen ble skrinlagt, men dukket til slutt opp på albumet «Anthology 2» i 1996.

Fire dager etter første versjon kommer gruppen sammen igjen for å prøve et nytt arrangement. Denne andre versjonen startet med McCartneys mellotronintro fulgt av refrenget. Instrumenteringen er den samme som på første versjon, men Lennons hovedstemme ble innspilt med båndet på hurtigere hastighet, slik at den er senere når avspilt på normal fart. Men Lennon var fortsatt ikke helt fornøyd, og ba derfor George Martin å skrive et arrangement med strykere. 8. og 9. desember spilte de inn et nytt grunnkomp som inneholdt mellotron, elgitar, piano, cymbaler spilt inn baklengs, og en swarmandel som er en slags indisk zither. Martin hadde også lagd et arrangement med fire trumpeter og tre celloer. Sluttproduktet er satt sammen av to forskjellige versjoner av sangen, begge med forskjellig instrumentering, i forskjellig tempo og dur. John Lennon hadde problemer med å velge ut hvilken av de to siste versjonene han ville utgi, og spurte George Martin om han ikke kunne sette sammen de to opptakene til ett? Etter først å ha sett på dette som en umulighet, fant Martin at ved å senke tempoet på det ene opptaket og øke det på det andre, passet de sammen likevel! Til slutt i sangen fades den ned, men så fades den opp igjen og til slutt sier John «Cranberry Sauce» (tranebærsaus) et par ganger. Et par år senere ble dette tolket til «I buried Paul» (jeg gravla Paul) i forbindelse med en merkelig teori som hadde oppstått om at Paul hadde dødd i 1966 og blitt erstattet med en dobbeltgjenger!

«Penny Lane» holder seg tekstmessig til konseptet og er en lystig melodi, som særlig kjennetegnes ved en piccolotrumpet spilt av Dave Mason. Det var Pauls ide å bruke dette instrumentet etter at han hadde hørt det i bruk på en TV-fremførelse av Johann Sebastian Bachs andre Brandenburgkonsert. Ni andre musikere bidro også med blåseinstrumenter, og Frank Clarke spiller kontrabass på sangen. Arrangementet står George Martin for, og er med selv på piano, andre pianoer spilles av John og Paul. Paul spiller i tillegg harmonium, tamburin og bassgitar, John bidrar også med congas, George med elgitar og Ringo på trommer og bjelle. Paul synger hovedstemmen, backet av seg selv sammen med John og George og alle klapper også i hendene. John hadde vært i en bilulykke to dager tidligere, 15. januar, men hadde sluppet uskadd fra det.

Etter å ha lagt på sin hovedstemme på «Penny Lane», tok Paul fatt på et oppdrag han hadde fått. Det skulle holdes et arrangement på konsertstedet «The Roundhouse» i London, en happening med lyd og lys, og Paul hadde blitt spurt om å lage et slags lydcollage som skulle spilles under arrangementet. Nå begynte de å sette sammen et stykke som de kalte «Carnival of Light». Det varte i 13 minutter og 14 sekunder og er derfor det lengste stykket «musikk» med Beatles. Collaget hadde ingen rytme, bare utbrudd med perkusjon, roping og tilfeldige innslag av piano og gitar. Det kan kanskje sammenliknes med «Revolution #9» som John skulle komme til å produsere året etter. «Carnival of Light» ble fremført på arrangementet på The Roundhouse, og siden er det få som har hørt det. Paul lurte på å gi det ut på «Anthology 2» i 1996, men George la ned veto.

6. januar kom albumet The Family Way ut. Dette var et soundtrackalbum til filmen av samme navn. Musikken var komponert av Paul McCartney og ble fremført av The George Martin Orchestra.

Deretter børstet Paul støvet av en gammel sang han hadde komponert for lenge siden, da han bare var 18 år. Det var en sang Beatles pleide å fremføre i Cavern Club når det var strømbrudd, noe som ikke var noe ukjent fenomen i den den gangen så fuktige kjelleren. Paul og John skrev mer tekst og fikk den helt ferdig, sannsynligvis i anledning av at Pauls far hadde fylt 64 år tidligere i 1966, og sangen er selvsagt «When I’m Sixty-Four». Denne sangen er et virkelig stilbrudd for Beatles, den første fra McCartneys hånd som høres ut som om den hører hjemme i et tidligere tiår. En klarinettrio har en stor rolle og Paul instruerte George Martin å skrive arrangementet som om det var et klassisk stykke. I siste vers spiller klarinetten i harmoni med McCartneys vokal. Andre instrumenter i sangen er piano, bass, trommer, tubular bells og elgitar. Sangen ble innspilt 6. desember 1966, men det ble stadig lagt på nye elementer i de påfølgende dagene, McCartneys hovedstemme er fra 8. desember, bakgrunnsvokaler fra Paul, George og John 20. desember og klarinettene ble ikke innspilt før 21. desember. Den ferdige innspillingen ble til slutt spilt over på et annet bånd som gikk i saktere fart, noe som medførte at Pauls stemme hørtes yngre ut når avspilt i korrekt hastighet.

Imidlertid fikk deres produsent George Martin tidlig i 1967 beskjed fra Brian Epstein at han værsågod måtte avstå to av de nye sangene til en singleutgivelse, og motvillig ble «Penny Lane» og «Strawberry Fields Forever» valgt ut. Dermed kunne ikke Beatles benytte disse på det nye albumet, da de hadde en selvpålagt regel i gruppa om at et nytt album ikke skulle inneholde en tidligere utgitt single – det var å snyte fansen, følte de. Med disse to sangene ute av bildet, bestemte Beatles seg også for å skrinlegge konseptet med å lage et oppvekstalbum.

Det var Paul McCartneys ide å lage et fiktivt band, for på en måte å markere at de ikke lenger var det Beatles folk kjente fra før. Det var på flyreisen tilbake fra Kenya i 1966 at Paul hadde spurt assistenten Mal Evans om å sende ham salt og pepper, og Mal hadde svart med «sa du Sergeant Pepper?», noe som satte i sving en tankeprosess hos Paul. Under bandnavnet «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», inspirert av de lange bandnavnene som hadde begynt å dukke opp i USA, følte han at Beatles ville stå friere til å lage musikk på en ny måte, uten å være bundet opp av forventningene de hadde som «The Beatles». Dette ga bandet full frihet til å eksperimentere, og gå nye veier. Likevel var det mye som var ved det gamle. De hadde fortsatt George Martin som produsent, og ved miksebordet satt unge Geoff Emerick, som også hadde sittet bak spakene under innspillingene året før. De var også i plateselskapet EMIs studioer i Abbey Road i London, til tross for at de allerede året før hadde vurdert å spille inn plater i USA. Imidlertid hadde de for det meste benyttet studio 3 på «Revolver», som var et litt mindre studio enn det vante studio 2, som de nå vendte tilbake til. Nå bodde jo Paul McCartney i sitt nye hus bare noen kvartaler fra Abbey Road, og huset ble et samlingssted for Beatles før og etter plateinnspillingene. Men på grunn av at både John, George og Ringo bodde ute i Surrey med sine familier og måtte kjøre eller bli kjørt inn til London hver dag, var Paul ofte den som dukket tidligst opp i Abbey Road, og den som gjerne ble igjen i studio litt etter at de andre hadde dratt. Ofte var det da han spilte inn sine melodiske basslinjer, noe som er med på å gi «Sgt. Pepper»-albumet sitt særpreg.

Men veldig ofte var de bare tre. Fotograf Jean-Marie Perier hadde fått i oppdrag av Beatlesmanager Brian Epstein å ta bilder som skulle benyttes på plateomslaget til den nye singlen. Han kom fra Paris i ens ærend, og satte opp et provisorisk fotostudio i et av lokalene ved siden av platestudioene for å få tatt de nødvendige bildene. Det tok ham imidlertid en uke å få tatt bildene, da det ofte kun var tre Beatles til stede til enhver tid – han manglet som regel en Beatle! Til slutt fikk han tatt bildene, og for første gang hadde Beatles ute en single med bildeomslag i Storbritannia, alle de foregående singlene hadde vært utgitt med standard singleposer, såkalte «fabrikkcovere».

Beatles spilte inn musikkvideoer til begge sangene, produsert av Tony Bramwell og regissert av Peter Goldmann på fargefilm. Goldmann var en tysker som jobbet i Sveriges Televisjon, og han ble headhuntet til oppgaven. På grunn av et forbud som nylig hadde trådt i kraft i Storbritannia mot miming, så er ikke filmene standard fremførelser av sangene, men mer eksperimentelle. Vi ser Beatles ridende til hest på «Penny Lane» i revejaktkostymer, klippet sammen med scener fra bl.a. busskuret i rundkjøringen i selve gata Penny Lane i Liverpool, og i «Strawberry Fields Forever» står de med et utrangert piano under et stort tre på en slette, og driver og maler pianoet. Sistnevnte film samt deler av førstnevnte ble innspilt i Knole Park i Sevenoaks i Kent.

Den svenske og danske EP-utgivelsen hadde et forsidebilde hentet fra musikkvideoen til Strawberry Fields Forever.
«Penny Lane» og «Strawberry Fields Forever» kom altså ut som en dobbelt A-sidesingle 17. februar 1967, etter at musikkvideoene deres hadde debutert på TV dagen før. Singlen noterte seg for en rekord med negativt fortegn: For første gang i Storbritannia siden debutplaten «Love Me Do» i 1962 ga Beatles ut en single som ikke gikk til topps på hitlistene. De lå på andreplass, og måtte se seg forbigått av Engelbert Humperdincks sviske, «Release Me». I Norge oppnådde de likevel førsteplass på VG-lista i seks uker etter å ha skjøvet The Monkees «I’m A Believer» ned fra toppen. Engelbert måtte ta til takke med en 17. plass som beste plassering for «Release Me» her hjemme, da den kom ut mye senere på året.

Singler ble på denne tiden fortsatt utgitt i mono. Til Record Store Day 22. april 2017 ga plateselskapet i samarbeid med Apple denne singlen ut på nytt igjen i et begrenset opplag og i forbedret utgave. Omslaget var det samme som i 1967, men med bedre papirkvalitet, og i rillene befant det seg helt nymiksede stereoutgaver av sangene. «Strawberry Fields Forever» er her i en versjon som ble nymikset i 2015 for lydsporet til musikkvideoen, og «Penny Lane» i en miks fra 2017, da man hadde funnet igjen det originale opprinnelige firesporsbåndet som sangen hadde startet med, etter at dette båndet i noen år hadde vært forlagt.

Foruten mellotronen holdt Beatles seg til de samme instrumentene de hadde benyttet på fjorårets «Revolver». Lennon og Harrison spilte for det meste på sine Epiphone Casinoer, Sonic Blue Fender Stratocastere og Gibson J-160E akustiske gitarer; Harrison benyttet seg også av sin Gibson SG elgitar. McCartneys Rickenbacker 4001S var hans hovedvalg når det gjaldt bassgitar, og elgitarene hans var Casino og Fender Esquire. Ellers benyttet de seg av de forskjellige tangentinstrumentene som befant seg i platestudioene. Likevel lyder «Sgt. Pepper»-sangene annerledes enn «Revolver»-sangene. Dette var dels på grunn av at de hadde skiftet studio, og dels fordi sjefstekniker Geoff Emerick stadig eksperimenterte frem nye måter å endre lyden på de forskjellige instrumentene og stemmene på, etter Beatles’ ønsker. Tidligere hadde de også spilt sammen som et band i studio når de la ned grunnkompet, også på «Revolver», mens arbeidet med «Sgt Pepper» mer bar preg av at man spilte inn kun ett eller to instrumenter samtidig og deretter bygget opp sangene lag for lag, noe spesielt George Harrison mislikte. Som sagt var en annen viktig faktor at Paul nå la på sine basslinjer i ettertid, uten at de andre i Beatles var til stede.

Arbeidet med det nye albumet tok tid, og Beatles tilbragte mer enn 400 timer i studio, noe som var svært oppsiktvekkende den gangen, men som i dag ikke er regnet som spesielt mye.
Allerede 19. januar startet innspillingen av den monumentale avslutningen på det kommende albumet, «A Day In The Life», eller som den ble kalt kun denne første dagen, «In The Life Of …». Sangen startet spartansk, men allerede nå visste Beatles at midtseksjonen av sangen skulle bestå av noe annet, som de ikke helt visste hva var ennå. Derfor fikk de assistenten Mal Evans til å telle opp disse taktene, fra 1 til 24. Stemmen hans ble påført mer og mer ekko etter hvert som han sa tallene, og på 24 hørtes det omtrent ut som han befant seg i en hule. Et piano holdt også takten med ham. Etter 24 satte man i gang en vekkerklokke. Paul McCartneys del av sangen var fortsatt uten vokal fra ham, kun instrumental. Sangen var en kombinasjon av to sanger, en fra John og en fra Paul. Johns sang hadde tekst inspirert av artikkeloverskrifter, en om veistandarden i Blackburn, Lancashire, der noen hadde gått langs veien og talt opp alle hullene i veien, mer enn 4000. Den andre overskriften omhandlet en trafikulykke der en venn av Beatles, Tara Brown hadde forulykket. Tekstene hadde utspring i avisartikler i Daily Mail 17. januar, kun to dager før innspillingene startet. Det siste verset hvor John er på kino og ser en film der den engelske hæren vinner en krig kan ha vært inspirert av hans deltakelse i filmen «How I Won The War» året før. Det var hjemme i Surrey at John hadde skrevet sangen, og Paul var også til stede og hjalp til. Linjen «Now they know how many holes it takes to … Albert Hall» manglet verbet, da John ikke helt visste hva han skulle gjøre med disse hullene, og det skal ha vært en venn av ham, Terry Doran som foreslo «fill». Sangen inneholdt også setningen «I’d love to turn you on», noe som både John og Paul var enige om at var en referanse til narkotika. Dagen etter spilte McCartney inn vokalen til sin del av sangen, som var et melodifragment fra da albumet fortsatt skulle ha konseptet om oppveksten i Liverpool. Teksten handler om en hans daglige rutiner fra han står opp og er på vei til skolen med 82-bussen. På denne tiden var det tillatt å røyke i andre etasje på disse dobbeltdekkerbussene, og George Martin hadde tolket setningen «found my way upstairs and had a smoke» som en referanse til marijuana, noe som ikke nødvendigvis var hva Paul hadde i tankene. Pauls åpningstekst var «Woke up, fell out of bed», og var rett etter den vekkerklokka de hadde innspilt i forveien. Dette var ikke planlagt, men passet så godt inn at de beholdt vekkerklokka på den ferdige sangen. Ringos bruk av trommene på denne sangen er blant hans mest innovative bidrag til en Beatlessang, der han aksentuerer hva som foregår i teksten med tam-tammene og cymbalene.

Nå var sangen for det meste innspilt, men fortsatt hadde man dette tomrommet med de 24 taktene i midten. Det var Pauls ide at man her skulle benytte seg av et symfoniorkester som skulle spille skalaen på hver sine instumenter, fra en forhåndsbestemt lav tone, til den høyeste tonen hvert instrument kunne klare å frembringe. Og hver musiker skulle gjøre denne reisen i løpet av de 24 taktene de hadde til rådighet, uavhengig av de andre musikerne. I tillegg skulle man starte på et lavt volum og avslutte på et høyt. George Martin skrev arrangementet, men bare med indikasjoner på hvor de skulle befinne seg på starten av hver takt. 20. februar fant denne merkverdige innspillingen sted, og musikerne så på hverandre med forbløffelse, klassisk skolerte som de var. Det var ikke et fullt symfoniorkester på 90 mann som ble benyttet, men et orkester bestående av førti, innspilt fire ganger og lagt oppå hverandre, så de hørtes ut som 160. Med kun fire spors miksebord og bånd til rådighet måtte man komme opp med en teknisk løsning i tillegg. George Martin ba studiotekniker Ken Townsend å komme opp med en løsning. Townsend løste oppgaven ved å kople sammen to firespors miksebord og -opptakere, og synkronisere dem. Dette hadde aldri blitt gjort før, men fungerte. Opptaket var som et party, med inviterte kjendisgjester (Mick Jagger, Marianne Faithfull, Keith Richards, Donovan, Mike Nesmith og Micky Dolenz fra The Monkees og Simon og Marijke fra designerteamet The Fool) som fikk utlevert hvert sitt smalfilmkamera for å filme seansen. George Martin og Paul McCartney dirigerte, og orkesteret ble utkledt med bl.a. klovneneser, opp-nedbriller, falske øyenvipper, skallede parykker og gorillahender! Egentlig var planen å lage en TV-film om «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band», men denne dagens opptak er de eneste som ble til noe. Tony Bramwell satte nemlig senere sammen filmopptakene med andre filmklipp og lagde musikkvideo til denne sangen. 22. februar spilte de inn avslutningsakkorden på piano for «A Day In The Life», med tre forskjellige pianoer spilt av John, Paul og Ringo mens Mal Evans holdt ekkopedalen nede. Tre opptak ble mikset sammen, og akkorden varer i 53 sekunder – en perfekt avslutning.

Etter dette var det fremdeles booket tid, noe de benyttet til et eksperimentalspor der Ringo spiller trommer i 22 minutter og ti sekunder, støttet av congas og tamburin. Dette opptaket fikk navnet «Anything» (også kjent som Drum Track 1), og har aldri blitt benyttet til noe, såvidt vi kjenner til. Fordi det har tittelen «Anything» mistenker vi at det var svaret båndoperatøren fikk da han spurte hva han skulle skrive på esken båndet ble lagt i etter at opptaket var gjort!

Men før dette hadde man påbegynt andre sanger. 1. februar spilte de inn det som skulle bli tittelsporet, «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Det var først etter å ha spilt inn denne sangen at Paul innså at de skulle spille inn alle de andre nye sangene som om de var dette fiktive bandet – og kalle opp albumet etter det. Grunnkompet var trommer (Ringo), bass (Paul) og to gitarer (George og Paul). Nok en Beatlesoppfinnelse fant sted her, ved at Pauls bass ble innspilt direkte til miksepulten (direct injection) uten å ha vært via en forsterker. For at dette skulle gå måtte teknikerne konstruere en transformatorboks som skulle være mellomledd. Neste dag spilte de inn vokalene og lagde en foreløpig miks. Andre sanger ble startet opp, men 3. mars tok man frem igjen denne sangen og la på blåsere, og George Harrison spilte inn gitarsoloen. 6. mars fant man frem opptak av at de klassiske musikerne drev og stemte sine instrumenter før de skulle spille inn «A Day In The Life», og spleiset dette til «Sgt Pepper»-sangen helt i starten. Andre effekter som applaus og latter hentet de fra EMIs rikholdige arkiv med lydeffekter.

8. februar startet man opp innspillingene av «Good Morning Good Morning», en Lennon komposisjon inspirert av TV. Det ene var en reklame for Kellogg’s Corn Flakes, det andre en situasjonskomedie som het «Meet The Wife». Grunnkompet ble innspilt denne dagen, så var det andre sanger som ble påbegynt imellom, og 16. februar la man på vokal og bassgitar. 13. mars var det pålegg av messingblåsere fra Sounds Incorporated, et band som hadde vært oppvarmere for Beatles på konsertfronten tidligere, og som de allerede hadde truffet i Hamburg i 1962. 28. mars spilte man inn bakgrunnsvokaler og Paul la til en gitarsolo med sin Fender Esquire. Dagen etter var det nytt dykk i arkivet, og man la på dyrelyder. Ideen var å begynne med små dyr og ende med store, og det påfølgende dyret skulle kunne spise det foregående! Men dette var vrient å få til. Det man endte opp med var et hanegal i starten av sangen, og på slutten var det fugler, en katt, en hund, en ku, en hest, en sau, en løve, en elefant, og et kobbel blodhunder på ferten av en rev, komplett med blåsing i jakthorn fra jegerne.

9. februar er det Pauls nye komposisjon «Fixing A Hole» som blir påbegynt. For første gang forflytter Beatles seg fra EMIs studioer i Abbey Road og tar i bruk et innspillingsstudio i sentrum av London, Regent Sound. Grunnen var at studioene i Abbey Road var opptatt. På denne tiden var ikke George Martin lenger ansatt av EMI, dermed kunne han bli med dem til Regent Sound, men dette kunne ikke de andre teknikerne. Regent Sound var et kummerlig lite studio i forhold til EMIs, likevel klarte de å spille inn flere tagninger av den komplette sangen, inklusive vokaler. Grunnkompet var Beatles i sin vanlige instrumentering og et harpsichord, sannsynligvis Martin. George Harrison spilte en uvanlig lang gitarsolo til ham å være. Ett av opptakene dannet grunnlaget for den ferdige sangen, hvor teksten dels handler om hullene i veien som lot regnet komme inn – en analogi om hullene i hodet som hindret hjernen i å gå sine egne veier, og dels om fans som sto utenfor huset hans og lurte på hvorfor han ikke slapp dem inn. Men denne dagen hadde han faktisk sluppet noen inn. En mann hadde ringt på og presentert seg som Jesus Kristus. Paul slapp ham inn, for deretter å ta ham med til studioet! Der satt han stille og holdt kjeft mens Beatles jobbet, senere forsvant han for ikke å bli sett igjen. 21. februar tok de opptaket frem igjen og overdubbet noe (akkurat hva er ikke kjent, muligens spilte de bare inn et instrument eller vokalen på nytt), og sangen var klar for miksing.

13. februar starter de innspillingen av George Harrisons komposisjon «Only A Northern Song». Den skulle imidlertid bli forkastet for «Sgt Pepper»-albumet og kom ikke til å bli benyttet dette året, så vi hopper over beskrivelsen foreløpig.

Under oppholdet i Sevenoaks for innspillingen av musikkvideoene til «Penny Lane» og «Strawberry Fieds Forever» stakk John Lennon inn på en antikvitetsforretning og sikret seg en gammel sirkusplakat fra 1843, en plakat som skulle gi ham inspirasjonen til en av de nye sangene på det nye albumet, nemlig «Being For The Benefit of Mister Kite!» Så å si hele sangteksten stammer fra denne plakaten, eneste forskjell er at hesten Zanthus fikk nytt navn: Henry. Paul McCartney var også til stede under komponeringen og hjalp til. 17. februar startet de innspillingene i studio med kun et grunnkomp bestående av harmonium, trommer og bassgitar. Til tross for den sparsommelige instrumenteringen klarte bandet likevel å gi sangen en slags sirkusstemning, noe de senere skulle øke effekten av ved hjelp av andre lyder. Det var spesielt George Martins bruk av harmoniumet som ga sangen dette sirkusfernisset. 20. februar hadde Martin skaffet til veie en mengde lydbånd med tivoliorgler. Disse båndene klippet han i stykker og satte de sammen i annen rekkefølge, noen forlengs og noen baklengs. Dette la et bakteppe på sangen som gjorde den enda mer sirkusaktig. Lennons beskjed til Martin var sjeldent gjenstand for noen tankegang fra Johns side om hvordan effekter skulle oppnås, så også denne gangen: «jeg vil ha noe karnevalaktig, man skal kunne kjenne lukten av sagflis!» Munnspill, orgel og gitar ble overdubbet 28. mars, og mer orgeleffekter ble lagt på 29. og 31. mars. Munnspillene ble spilt av John, George og Ringo, men også av assistentene Mal Evans (bassmunnspill) og Neil Aspinall. «Being for the Benefit of Mr. Kite!» skulle bli en av de tre sangene fra albumet som ble forbudt spilt på BBC, på grunn av at både «Henry» og «Horse» var kjent som slangord for heroin. John på sin side benektet at det var noen sammenheng her.

23. februar satt de i gang med å spille inn Paul McCartneys komposisjon «Lovely Rita» – en liten novelle om jeg-personens møte med en kvinnelig parkometervakt og forsøket på å flørte med henne. Det var den amerikanske betegnelsen «meter maid» som satte fantasien i sving hos Paul. Ifølge enkelte kilder var historien spunnet rundt et virkelig slikt møte Paul hadde hatt med en parkometervakt ved navn Meta Davies. Denne dagen ble det spilt inn et grunnkomp bestående av et instrument på hvert av de fire sporene på båndet: George på akustisk gitar, John på en annen, trommer fra Ringo og et piano med pålagt ekko fra Paul. Dagen etter spilte Paul inn vokalen sin med båndet på lavere hastighet, slik at stemmen hans lød lysere når båndet ble spilt normalt. Den samme effekten ble gjort på instrumentopptakene fra dagen før, når de ble nedmikset. 7. mars fant de frem opptakene igjen og overdubbet harmonistemmer og annet, deriblant spilte John, Paul og George kam og papir (etter setningen «and the bag across her shoulder/ made her look a little like a military man»), noe som gir en kazooliknende effekt. Harmonistemmene var fra John og George, samt den amerikanske sessionmusikeren Shawn Phillips. Pianosoloen ble lagt på av George Martin, og hans bidrag ble utsatt for en elektronisk prosessering som ga en boblende lyd, pluss at pianoet lød falskt her og der.

28. februar var det Johns særdeles ordrike og psykedeliske «Lucy In The Sky With Diamonds» som ble påbegynt. Det var hans sønn Julian som kom hjem med en tegning han hadde lagd i barnehagen, av venninnen Lucy O’Donnell. Da John spurte hva tegningen forestilte, svarte Julian «it’s Lucy in the Sky with Diamonds». Kort tid etter utgivelsen ble det spekulert i om dette var en forkortelse for LSD, noe Lennon selv alltid benektet, og Paul har også støttet John i dette. Teksten er inspirert av Lewis Carroll’s fortellinger om Alice i Eventyrland, et magisk sted der Lennon beskriver omgivelsene mens han er på jakt etter Lucy. Han ser henne bare glimtvis og hun glipper for ham. Virkelighetens Lucy O’Donnell (senere Vodden) sto etter hvert frem i rampelyset og fortalte om vennskapet med Julian i et radiointervju i 2007. Hun døde i 2009 av lupus, en autoimmun sykdom der kroppen angriper sine egne celler, i en alder av kun 46 år. Det siste året var hun i kontakt med Julian Lennon som sendte henne blomster og kort.

Denne første dagen bare øvde de inn sangen, ingen opptak ble forsøkt gjort. Det med å øve i et innspillingsstudio, med personale på plass uten at opptak ble gjort, var en luksus kun Beatles kunne komme unna med. Plateselskapet deres eide jo studioet, så leie var bare overflytting av penger på papiret fra en avdeling til en annen. Beatles ble heller ikke avkrevd noen leie. Men dagen etter satte de i gang. 1. mars ble det gjort syv opptak, alle konsentrerte seg om grunnkompet med trommer, piano, akustisk gitar, Hammondorgel og maracas. På den syvende tagningen hadde de også med seg et nytt indisk instrument, en tamboura som er svært prominent på opptaket. Johns hovedstemme ble ikke innspilt, men han sang likevel en guidevokal under opptakene. Dagen etter ble grunnkompet mikset ned mens båndet gikk i lavere hastighet. På de tre sporene som nå var ledig, besto ett av Johns vokal på veldig lav hastighet, med Pauls bidrag her og der, neste spor var nok en vokal fra Lennon og harmonistemme fra Paul, nå på litt raskere men fortsatt ikke normal hastighet, og på det siste Pauls bass og George sologitar med pålagt fuzz, i normal hastighet. Dette var det ikke lett å reprodusere på konsert! Dette var den raskest innspilte sangen på albumet, men en dag til øving, en til grunnkomp og en til overdubbinger.

9. mars startet opptakene av Pauls «Getting Better», som var inspirert av Jimmy Nicols standardfrase når han ble spurt om hvordan det gikk. Nicol var reservetrommisen som vikarierte for den sykmeldte Ringo under noen av konsertene på verdensturnéen i 1964. Paul bare benyttet frasen til å lage en optimistisk sang, mens John hjalp til med innspill som «it couldn’t get much worse», samt den delen av sangen der han innrømmet å ha slått sin kone – noe John skammet seg over i all ettertid. Beatles hadde lagt seg til en vane med å starte sent, og førstemann som kom ruslende inn i studioet var Ringo. Han dukket opp rundt klokken 23 og bestilte fish & chips. De andre kom diltende etter hvert, og opptakene startet ikke før klokka var ett den natten. Instrumentmessig var sangen ganske liketil, drevet frem av John og Georges gitar, Pauls bass, og George Martin som slo på pianostrengene med en hammer. Det sistnevnte gjorde at sangen fikk en stakkato, droneliknende tekstur, noe som ble forsterket da George Harrison bidro med en indisk tamboura i siste vers dagen etter. Da overdubbet McCartney også sin bass, og Ringo trommer. Flere opptak ble gjort 21. mars. Da trengtes ikke Ringo, så han holdt seg hjemme. Etter å ha lagt på hoved- og harmonistemmer og ha hørt på grunnkompet fra de to første innspillingsdagene fant McCartney likevel ut at Ringo trengte å spille inn trommene på nytt, så John ringte trommeslageren og ba han komme. Etter litt fingring med spakene fra Paul og Geoff Emericks side syntes de likevel at originalopptakene kunne brukes, så Ringo ble oppringt igjen og fikk lov til å holde seg hjemme. Det var under denne innspillingen at John Lennon følte seg uvel. Det viste seg at han ved en feiltakelse hadde fått i seg noe LSD han hadde hatt i lommene, han trodde det var oppkvikkende piller. George Martin trodde at John bare trengte litt luft og fulgte ham opp på studioets tak. Da Paul anropte kontrollrommet og lurte på hvordan det gikk med John, fikk han sjokk da Martin fortalte at han var på taket. Der var det ikke noe rekkverk, så John var i fare! Paul løp opp og hentet John ned igjen, deretter dro de hjem til Paul hvor det var trygt og bassisten skal også ha droppet litt syre for å holde John med selskap. Selv om Beatles både røkte marijuana og tok syre, så holdt de dette på hjemmebasis og denne hendelsen var den eneste der de var påvirket under studioarbeid. 23. mars var de tilbake til sangen og gjorde sine vokaloverdubbinger på nytt, denne gangen nyktre. Ringo la på bongotrommer og sangen var ferdig.

11. mars var det Grammyprisutdeling i USA, og Beatles fikk Grammyer for sine 1966-utgivelser: “Beste vokal” for «Eleanor Rigby»; “Beste sang” for «Michelle»; og “Best omslag” for Klaus Voormanns «Revolver» design.

15. mars var starten på opptakene for en ny sang av George Harrison. Som vanlig var gitaristen i beit for sangtittel, så her het den stadig vekk «Untitled», den som senere skulle bli kjent som «Within You Without You». Dette skulle bli den kanskje mest indiskinfluerte sangen til George på et Beatlesalbum, men senere i 1967 spilte han inn flere sådanne til soundtrackalbumet «Wonderwall Music». Sangen hadde han komponert tidlig i 1967 hjemme hos vennen Klaus Voormann, og innspillingen skulle bli et møte mellom øst og vest, indiske instrumenter i samspill med klassiske instrumenter fra vesten. De andre tre i Beatles var ikke involvert i innspillingen av denne sangen. De indiske musikerne spilte denne dagen inn et grunnkomp som varte i seks minutter og 25 sekunder. Instrumenteringen var tabla, swarmandela, dilruba, og tamboura. Sistnevnte instrument ble også traktert av George selv, og Neil Aspinall. Det var rundt denne tiden at Peter Blake og Jann Haworth hadde fått i oppgave å designe albumets omslag, og denne dagen besøkte de Abbey Road og satt i studio og overvar innspillingen. Det var lagt et stort teppe på gulvet, George inviterte på te og røkelse ble brent, kunne Blake senere fortelle. Etterpå spiste paret middag med John og Paul. 22. mars ble det jobbet videre med sangen, med pålegg av flere dilrubaer. 3. april ble sangen ferdigstilt. Da kom de britiske musikerne inn på sine instrumenter, bestående av åtte fiolinister og tre på cello. De spilte et arrangement av George Martin, basert på George Harrisons innspilling med de indiske musikerne. Hvert opptak fant sted på spor tre på båndet, så det foregående opptaket ble visket ut for hver gang, kun det nyeste opptaket er derfor bevart. Samme teknikk ble benyttet når det gjaldt Georges vokal senere på kvelden, noe sitar og en akustisk gitar her og der.

17. mars startet innspillingen av «She’s Leaving Home». Sangen skulle bli et ømt punkt for George Martin, for da Paul ba ham lage et strykearrangement for denne sangen hadde ikke Martin tid, han var forhåndsbooket for andre artister. Den utålmodige Paul henvendte seg derfor til Mike Leander, som Paul hadde truffet under innspillingen av Marianne Faithfulls versjon av «Yesterday». Leander var selvsagt overlykkelig over denne bestillingen og leverte et arrangement som George Marin senere måtte dirigere og spille inn. Arrangementet var gjort for fire fioliner, to bratsjer, to celloer, kontrabass og harpe. Harpisten Sheila Bromberg fikk dermed æren av å være den første kvinnelige musikeren spesielt rekruttert for å spille på en Beatlesinnspilling. Kun strykere ble innspilt, og det er ikke noe som tyder på at noen i Beatles befant seg i studio denne dagen, selv om det kanskje er sannsynlig at Paul var der og fulgte med.

Denne gangen var det Paul som hadde latt seg inspirere av en nyhetsnotis i en avis – en etterlysning av ei jente som hadde rømt hjemmefra. Lite visste Paul at den omtalte jenta var ei han hadde truffet før. Melanie Coe hadde flere ganger vært med i TV-programmet «Ready Steady Go» som danser, og i 1963 hadde Paul utpekt henne som vinneren av en dansekonkurranse på programmet. Da var hun bare 13, nå var hun 17 og hadde rømt hjemmefra. Ti dager senere ble hun funnet fordi hun hadde røpet for noen hvor kjæresten jobbet. Hun kom gravid hjem igjen og aborterte senere.

20. mars la Paul på sin hovedstemme og sang harmoni sammen med John. Disse ble innspilt to ganger, slik at det lød som fire stemmer i alt. Ingen andre Beatler deltok, ei heller instrumentalt. Brian Matthew fra BBC radio var innom og spilte inn et intervju med John og Paul.

29. mars var det endelig Ringos tur, og han fikk spille inn en sang som senere skulle bli både en signaturmelodi og nærmest et livsmotto for trommeslageren. Selv om den på et tidlig tidspunkt het «Badfinger Boogie», skulle den snart få den endelige tittelen «With A Little Help From My Friends». John og Paul skrev sangen sammen bare noen dager tidligere, spesielt for at Ringo skulle ha en sang med på albumet. Siden «Sgt Peppers Lonely Hearts Club Band» var et alias, fikk Ringo også et alias i sangen, han ble «Billy Shears». Det var allerede bestemt at denne sangen skulle være en overgang fra den foregående sangen på albumet, derfor høres begynnelsen på sangen ut som slutten på albumets tittelmelodi slik at de skulle kunne flettes sammen. Under åpningfrasen «Bil-ly Shears» spiller George Martin orgel, så begynner den egentlige instrumenteringen med Paul på piano, George på sologitar, Ringo på trommer og John på kubjelle. Så spilte de inn Ringos vokal, kanskje hans beste på en Beatlesinnspilling. Han slet litt med den siste høye tonen, men greide det til slutt.
Neste dag dro de alle til fotostudioet og tok bildene som skulle benyttes på albumets omslag. Når de var ferdige med dette, dro de til platestudioet og gjorde ferdig sangen, med pålegg av gitar, tamburin og bassgitar, koring fra John og Paul, og litt mer gitar fra George.

3. april hadde Paul McCartney booket seg nidagers tur til USA for å besøke sin kjæreste Jane Asher, men først var det en sang som manglet og måtte spilles inn. Sangen er selvsagt «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Reprise), der det fiktive bandet takker for seg før «the grand finale» i form av «A Day In The Life», som allerede var innspilt. Det var Neil Aspinalls ide at siden det var en velkomstsang med, så måtte de også ha med en avskjedssang. 1. april er gutta i studioet for å få jobben unnagjort. Dette er en tightere og mer rocka versjon av tittelmelodien, hvor alle fire er med og synger i siste vers. Ni opptak ble gjort, hvorav det niende ble bedømt som det beste, og på dette overdubbet man de andres vokalbidrag og flere publikumslyder fra arkivene, og klapping som også følger med under starten på neste og siste sang. Instrumenteringen er Paul på bassgitar og Hammondorgel, John på rytmegitar, George på sologitar og Ringo på trommer, maracas og tamburin.

3. april tidlig på morgenen dro Paul og Mal Evans til Los Angeles via Paris. Det oppsto litt vansker da Pauls visum hadde gått ut, men det fikset flyplassmyndighetene i løpet av en halv time. Er man en Beatle, så er man en Beatle. Deretter dro de til San Francisco med et jetfly som Frank Sinatra hadde stilt til Pauls disposisjon. I San Francisco møtte de på et sjeldent fenomen der: snø! Byen hadde hatt sitt første snøfall på 42 år. I Fillmore Auditorium traff de på Jefferson Airplane som drev og øvde, og ble med de hjem til huset gruppa leide i hippiestrøket Haight Asbury. Der jammet Paul sammen med gruppa, spilte en prøveplate med «Sgt Pepper»-albumet han hadde med seg og sa ja takk til litt marijuana.

5. april dro Paul og Mal videre til Denver med Sinatras fly. Det var Jane Ashers 21-årsdag, og hun var i byen den dagen, på turné med teatertruppen fra The Bristol Old Vic. Teaterfolkene holdt bursdagsfest på henne på hotellet de bodde på. Dagen etter leide Mal Evans en bil, og i den dro kjæresteparet til Rocky Mountains for å gå fottur.

Paul McCartney hadde tatt med seg et smalfilmkamera på denne turen, og filmet en del. Det samme gjorde Mal med sitt eget kamera. 7. april var det noe galt med Pauls kamera, så Mal tok det til en fotobutikk for å få det reparert, og så besøkte de Greek Theatre i byens park. Paul filmet Jane som gikk mellom trærne der, og det skal ha vært da han fikk ideen til det neste Beatlesprosjektet: den eksperimentelle TV-filmen «Magical Mystery Tour».

8. april hadde Jane en matinéforestilling, så Paul og Mal kjørte opp til fjellene, forbi Central City til den gamle Boodle gruven, som var utstyrt med egen kirkegård. Både Paul og Mal satte seg fast i snøen og gjørma og endte opp svært skitne. På hjemveien stoppet de i Central City hvor de fant et sted som het «Paul’s Cafe» og gikk inn der for å vaske seg og spise. Etterpå tok de noen drinker i Gilded Garter baren på andre siden av gata, og hørte på en lokal countrysanger. Sangeren henvendte seg til dem og spurte om de var visesangere for han var sikker på at han hadde sett dem før. De returnerte til Denver i tide til å se Jane i «Romeo og Julie».

John Lennon hadde annet fore denne dagen, han dro til firmaet J.P. Fallon Limited i Surrey for å høre om de kunne tenke seg å male Rolls Roycen hans med psykedeliske mønstre. De aksepterte selvsagt dette prestisjefylte oppdraget, og bilen ble kjørt til verkstedet deres noen dager etter.

9. april reiste Jane og truppen hennes videre på turneen, mens Paul og Mal dro til Red Rocks Stadium hvor en minneverdig Beatleskonsert hadde funnet sted tre år tidligere. Paul ga autografer og koste seg. Sent på kvelden tok de Sinatras jetfly til Los Angeles, og slo leir hjemme hos herr og fru Derek Taylor. Taylor fra Manchester hadde vært pressetalsmann for Beatles i 1964 og en god venn, nå bodde han og familien i LA, hvor han bl.a. var manager for The Byrds.

Dagen etter besøkte Paul og Mal John og Michelle Phillips fra The Mamas and The Papas mens det regnet ute. Det var et koselig besøk, men Paul ville også treffe Beach Boys, og forlot Mal ved peisen hos herr og fru Phillips og dro til studioet hvor Beach Boys drev med innspillinger. Brian Wilson drev og spilte inn det senere aborterte «Smile»-albumet, og Paul ble med og knasket noen grønnsaker på sangen «Vegetables».

Etter å ha spilt gitar på «On Top Of Old Smokey» med Beach Boys, kom Paul tilbake til huset til John og Michelle Phillips ved midnatt, medbringende Brian Wilson og kone. John og Michelle tok frem instrumenter og de hadde en jam session som varte til det var på tide å dra tilbake til Derek Taylors hus for å spise frokost og pakke for hjemturen. Paul tilbragte flyturen hjem til London med å jobbe med nye sanger og ideen om en «Magical Mystery Tour» film.

12. april ankom de Heathrow, og til noen pressefolk som var postert der nektet Paul for at Beatles var i ferd med å splittes. «Definitivt. Vi har ikke engang tenkt tanken! Vi ønsker å fortsette med innspillinger sammen. Beatles lever!»

Og en uke senere viste de at dette helt klart var intensjonen. 19. april dannet Beatles etter et råd fra sine advokater et paraplyfirma som skulle hete Apple og som skulle ha eksklusiv kontrakt med Beatles om å kontrollere alle deres felles interesser. I tillegg dannet Beatles selv et partnerskap som het The Beatles & Co, som skulle dele alle deres egne inntekter, det være seg fra gruppa, live eller soloarbeid (med unntak av komponering). De undertegnet en kontrakt som bandt dem til dette selskapet i ti år fremover.

Men de hadde en ide til «Sgt Pepper»-albumet som de ville ha med i siste liten. Så de samlet seg i Abbey Road rundt en enkelt mikrofon og spilte inn flere minutter med nonsens snakking. Dette ble så overdubbet, reversert og redigert for å være noe som skulle befinne seg i innerste rille på albumet, det stedet der ikke-automatiske platespillere bare går rundt og rundt, slik at man manuelt måtte flytte pickupen for å avslutte avspillingen av plata. Mens de drev med dette ble Ringo svimmel og falt bakover, men ble fanget opp av de sterke armene til Mal Evans.

John foreslo også å legge på en høyfrekvent tone, utenfor rekkeviddene til det menneskelige øre slik at kun hunder ville kunne høre den. Adskillig tid ble brukt mens de forsøkte å finne ut hvor høyfrekvent denne tonen måtte være for at de ikke lenger skulle høre den. Med seg hadde de venner og George Martin, og de fant ut at de alle fortsatt hadde meget god hørsel, selv etter alle de konsertene de hadde holdt. Noe av årsaken til dette var jo at de fortsatt ikke hadde monitorer på scenen for å høre hva de spilte. Også i platestudioet var det ikke høy lyd under miksing og lytting, i motsetning til den praksisen som utviklet seg på sytti- og åttitallet.

24. april var alle i Beatles på Saville Theatre og så Donovan spille den første konserten i en ukelang residens der, men dagen etter samlet de seg igjen i studioet: Det var tid for «Magical Mystery Tour».

Til tross for at «Sgt Pepper»-albumet ennå ikke var i salg, fortsatte Beatles ufortrødent med neste prosjekt. Manager Brian Epstein var enig med Paul om at TV-filmen var et riktig steg, og det første som ble jobbet med var tittelmelodien. Paul komponerte, men sangen var fortsatt ikke ferdig da han hadde den med seg til studio, så John hjalp til med å komplettere.

Teksten går stort sett ut på å invitere folk med og ønske de velkommen til denne magiske bussreisen. Premisset var at dette var en bussreise folk kunne kjøpe billett til, og hvor turens mål var ukjent for passasjerene. Dette var et konsept som faktisk var et kjent fenomen og eksisterte i England. Forskjellen var at på Beatles sin tur så kunne det skje magiske og surrealistiske ting underveis.

Ettersom det foregikk en del eksperimenter med narkotiske stoffer på denne tiden, så hadde selvsagt ikke John og Paul latt sjansen gå fra seg til å legge inn litt referanser til dette i teksten, og hele teksten kan også tolkes til at denne reisen foregår inne i hodet til en person under innflytelse av psykedelia. Ifølge Paul så var tekstens ‘Roll up! Roll up!’ også en referanse til å rulle seg en joint. ‘Magical Mystery Tour is waiting to take you away,’ er også en referanse til en narkotisk opplevelse, ‘it’s dying to take you away’ refererer seg til den Tibetanske dødeboken, som det jo også er referert til i «Tomorrow Never Knows» fra året før.

Etter å ha komplettert og øvd inn sangen begynte innspillingene med å få til et grunnkomp, noe som ble ferdig i løpet av denne dagen. 26. og 27. april la de på bassgitar og stemmer. Den 3. mai ble messingblåserne lagt på og sangen var ferdig. Instrumentmessig spilte Beatles på sine vanlige instrumenter, bortsett fra at Johns rytmegitar var akustisk, og Paul spilte piano i tillegg til bassgitar. Mal og Neil deltok på perkusjon, i tillegg til messingblåserne. Mannen bak piccolotrumpeten på «Penny Lane», Dave Mason var blant disse.

Noe som ble lagt til på miksestadiet var lyden av en buss, samme buss som hadde blitt leid inn til filminnspillingene. Lyden av hvinende hjul frembragte Ringo selv når han kjørte bussen i høy hastighet på en flyplass under filmopptakene på RAF West Malling. Annen trafikklyd fra arkivene i EMI-studioene ble også lagt på her og der.

11. mai befant Beatles seg i nok et annet platestudio, denne gangen i Olympic som lå i Barnes. Her spilte de inn «Baby You’re A Rich Man», som på dette tidspunktet var ment for bruk i tegnefilmen «Yellow Submarine», men som skulle ende opp annetsteds først.

Hele sangen ble innspilt og mikset på stedet, en meget rask innspilling. Mick Jagger var til stede (dette studioet ble gjerne benyttet av Rolling Stones) og deltok muligens på sang i refrenget. Lennon spiller et tangentinstrument som kalles klaviolin, en av forløperne til synthesizeren, satt på obo-lyd modus, noe som muligens ga melodien et litt indisk preg. Harrisons elgitar fulgte sangeren, en effekt tidligere brukt på «Lucy In The Sky With Diamonds». Lennon trakterte også et piano, Paul var på bassgitar og piano, Ringo spilte trommer, tamburin og maracas. I tillegg hadde de med seg Eddie Kramer på vibrafon.

Teksten er adressert til “the beautiful people”, altså hippier, og budskapet likner utopien Lennon også senere skulle fremføre i den kommende «All You Need Is Love». Teksten har også vært tolket til å skulle ha vært et budskap til gruppens manager, Brian Epstein idet Lennon på et tidspunkt sang «baby, you’re a rich fag jew». Liknende fornærmelser mot Paul, Ringo og Mick skal Lennon også ha kommet med under innspillingene. Beatles var meget fornøyd med Olympic Studio, og skulle senere returnere for å spille inn grunnkompet til «All You Need Is Love».

Neste dag, 12. mai var de imidlertid tilbake i Abbey Road for å spille inn nok en sang tiltenkt den nye tegnefilmen, dette var «All Together Now». Samme dag spilte piratradiostasjonen Radio Caroline det nye «Sgt Pepper»-albumet i sin helhet, og det før det faktisk var presset opp plater!

15. mai var Beatles på middagselskap i Brian Epsteins hus for å feire den kommende utgivelsen av «Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Etter middagen dro Paul for å se Georgie Fame på Bag O’Nails nattklubben i Soho. Her traff han for første gang sin kommende hustru Linda Eastman, som var der sammen med The Animals. Paul inviterte henne til å bli med til The Speakeasy Club, og der fikk de bivåne at Procol Harums «A Whiter Shade Of Pale» ble urfremført.

Manager Brian Epstein hadde i de foregående årene vært opptatt med forretningsføring og booking av konserter for Beatles, men han hadde ingen rolle i plateinnspillingene. Nå var han på det nærmeste arbeidsledig, hva Beatles angikk. Dette var ikke bra for Epstein, for når han hadde ledig tid henga han seg til ganske usunne hobbyer, som røff sex med prostituerte gutter, stoff- og alkoholmisbruk, sammen med pilleavhengighet. Brian Epstein bak fasaden var en helt annen enn hvordan han fremsto i offentligheten.

På telefonkatalogen for London dette året sto det skrevet et slagord på omslaget: «You know their name, look up the number». Lennon la merke til dette en dag hjemme hos Paul, og han ble inspirert til å starte opp komposisjonen «You Know My Name (Look Up The Number)». Denne gikk de i gang med å spille inn 17. mai 1967, men den skulle bli en komposisjon som de forlot og tok opp igjen senere. Til slutt ble den utgitt på baksiden av «Let It Be»-singlen i 1970.

Dagen etter, 18. mai ble Beatles fotografert for bladet Time, de ruslet rundt i Hyde Park og lot seg fotografere, både av forbipasserende fans og Times fotograf, Marvin Lichtner. Paul kom kjørende fra sitt hus i St. John’s Wood, og han var den eneste i Beatles som nå var glattbarbert. Barten fra tidligere i år var barbert bort. John, George og Ringo kom kjørende inn fra sine hjem i Surrey, i Lennons nylakkerte Rolls Royce, opprinnelig en svart bil som nå hadde blitt dekorert med blomstermotiver på gul bunn. Offisielt heter det seg at Lennon fikk bilen levert 25. mai, men bilder fra Hyde Park 18. mai viser den ferdig dekorerte bilen der.

På ettermiddagen var John og Paul invitert til Decca studios for å delta på Rolling Stones’ nye sang «We Love You» – og de to Beatlene var med i bakgrunnskoringen. Som man ser var det ingen konkurranse mellom disse to gruppene, de var omgangsvenner – dette i sterk kontrast til fansen, som delte seg i to leire: Beatles eller Stones!

19. mai var det så presseparty hjemme hos Brian Epstein, i forbindelse med lanseringen av «Sgt. Pepper»-albumet. Linda Eastman tropper opp, hun hadde kontaktet Brian Epstein på forhånd og blitt invitert dit. På bilder fra dette evenementet ser vi henne i dyp konversasjon med Paul McCartney. Linda tok også et kjent bilde fra dette selskapet, av Beatles med det nye albumet – hvor John Lennon ler hjertelig. Det sies at han var litt på en snurr gjennom hele kvelden, hvor det ble servert champagne, kaviar og røket laks.

Dagen etter spilte radiovert Kenny Everett albumet i sitt program på BBC, «Where it’s at». Imidlertid fikk han ikke lov til å spille den siste sangen: «A Day In The Life» hadde blitt boikottet av radiokanalen, da de mente den refererte til narkotiske stoffer. Everett var venn av Beatles og kom også fra Liverpool.

De påfølgende dagene fortsatte Beatlene selskapslivet i London, bl.a. overvar de alle fire en konsert med Procol Harum, introduserte vennen Derek Tayolor (som var på besøk fra Los Angeles) for LSD, i tillegg drev de med innspillingene av sangen «It’s All Too Much» i De Lane Lea Studios i London. Dette var en George Harrison-komposisjon som til slutt endte opp i tegnefilmen «Yellow Submarine» og dennes soundtrackalbum.

Så kom juni og utgivelsen av albumet «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» er tidfestet til 1. juni men var faktisk tilgjengelig i platebutikkene i Storbritannia allerede fra 26. mai.

Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band
Parlophone PMC 7027 (mono) og PCS 7027 (stereo).

Side 1:
Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band
With A Little Help From My Friends
Lucy In The Sky With Diamonds
Getting Better
Fixing A Hole
She’s Leaving Home
Being For The Benefit Of Mr. Kite

Side 2:
Within You Without You
When I’m Sixty Four
Lovely Rita
Good Morning Good Morning
Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (reprise)
A Day In The Life

Alle sanger er kreditert Lennon-McCartney, bortsett fra Within You Without You som er en George Harrison komposisjon.

Beatles var forøvrig stadig i De Lane Lea Studios den 1. juni, der de drev og spilte inn en ustrukturert instrumentaljam som skulle forbli uutgitt. Brian Epstein sendte ut en pressemelding om at Beatles skulle starte innspillingen av sin tredje spillefilm til høsten, «Shades Of A Personality». Dette skulle det imidlertid slett ikke bli noe av.

4. juni var Paul og kjæresten Jane sammen med George og hans kone Patti blant publikum i Brian Epsteins Saville Theatre for å se en konsert med The Jimi Hendrix Experience med supportbands Denny Laine & His Electric String Band, The Chiffons og Procol Harum. Jimi Hendrix åpnet sin konsert med tittelsporet fra Sgt. Pepper, noe Paul McCartney er veldig stolt av og stadig forteller om på sine egne konserter.

Ellers drev Beatles fortsatt med innspillingen av «You Know My Name (Look Up The Number)», og 8. juni deltok også Brian Jones fra Rolling Stones på disse innspillingene, da på saksofon.

Fra BBC hadde Beatles fått en ny oppgave: Det skulle arrangeres en TV-sending som skulle kringkastes verden over via satelitt, og de forskjellige landene skulle produsere hvert sitt innslag i programmet, som skulle ha tittelen «Our World». Kunne de spesialkomponere en sang med et enkelt budskap som BBC kan vise som sitt bidrag? John og Paul gikk i gang med utfordringen og kom med hver sin sang. Johns bidrag vant, og det var fredshymnen «All You Need Is Love» – sangen som nærmest skulle bli selve symbolet på «the summer of love», sommeren 1967. 14. juni spilte de inn grunnkompet til sangen i Olympic Studio i Barnes, senere i uken fortsatte de å jobb med sangen i EMIs studioer i Abbey Road. Arrangementet overlot de til George Martin, som løste dette ved å hyre inn klassiske musikere. Disse startet ballet med introduksjonen fra den franske nasjonalsangen Marseillaisen, og på slutten spilte de litt Bach og litt fra «Greensleeves» og «In The Mood».

Dagen før Pauls 25-årsdag 18. juni blir det trykket et intervju med ham i bladet Life, der han innrømmer å ha tatt LSD. Han var kanskje den siste i Beatles som forsøkte dette hallusinogenet, men ble den første til å innrømme det offentlig. Egentlig ville han gjerne ha holdt dette for seg selv, men da han eksplisitt ble spurt om det, følte han at han ikke kunne lyve. Han var imidlertid ikke enig i at han dermed var skyldig i å rekruttere sine fans til stoffet. Det var journalisten som var skyld i å spre dette i offentligheten. Om media virkelig var opptatt av det moralske i dette, så var det opp til media selv å holde kjeft om det – og dermed ville ikke fansen få vite det. Men selvsagt var ikke media virkelig opptatt av det moralske dilemmaet, de var opptatt av å selge blader.

21. juni mikset man «All You Need Is Love», St.Hansaften ble orkesteret innspilt oppå grunnkompet og dagen etter inviterte man pressen til Abbey Road Studios for å ta bilder av forberedelsene til TV-sendingen som skulle finne sted neste dag. Brian Epstein var veldig stolt av denne sangen, han mente det var deres fineste så langt.

25. juni var dagen der, og man hadde dekorert det største studioet i Abbey Road med potteplanter, girlandere og annet, lokalet var pyntet til fest. Og til festen hadde man invitert sine venner, deriblant Pauls bror Mike, The Small Faces, Mick Jagger og Keith Richards fra Rolling Stones, Eric Clapton, Graham Nash, Keith Moon og Marianne Faithfull.

Beatles var kledt i fargerike klær i grønt, rosa og oransj, og de andre hippievennene hadde også sine beste festklær fra motegaten Carnaby Street. Jagger satt med en diger joint foran 200 millioner TV-tittere, og dette var dagen før han ble arrestert for besittelse! Selv om grunnkompet jo allerede var i boks, tok man opp og mikset live under sending både sangstemmene, Pauls bassgitar, Ringos trommer, Georges gitersolo og orkesteret.

I Norge gikk programmet på lufta på NRK kl 19:55 mellom Dagrevyen og Sportsrevyen, under tittelen «Vår Verden» med Knut Bjørnsen som kommentator. Det to timer lange programmet ble formidlet av fire kommunikasjonssatelitter, tre amerikanske og en sovjetisk, og inneholdt innslag fra 42 sendersteder i nitten land i fire verdensdeler. Alle innslagene var i sorthvitt, men «All You Need Is Love» innslaget med Beatles fra Abbey Road studio 1 ble på midten av nittitallet fargelagt på bakgrunn av stillbilder i farger fra TV-sendingen.

«All You Need Is Love» skulle komme ut på single så fort som mulig etter denne globale markedsføringen, men man var ikke helt fornøyd, så Johns hovedstemme ble innspilt på nytt og Ringo la inn en trommevirvel helt i åpningen av sangen. Dagen etter ble sangen mikset ferdig og var klar for platepressene.

Resten av juni og juli var ikke Beatles så mye i offentligheten lenger, og dukket bare opp i medias søkelys når de var på konserter, eller når George fikk fartsbot.

7. juli kom singlen ut, «All You Need Is Love» med «Baby You’re A Rich Man» (innspilt 11. mai) på baksiden. Sistnevnte sang var egentlig lagd for tegnefilmen «Yellow Submarine» som man nå hadde annonsert i media, men den skulle altså komme til nytte som B-side i stedet.

I løpet av juli skjedde også det som skulle bli The Beatles’ greske eventyr. En av John Lennons store fantasier var at Beatles, deres venner og stab alle skulle bo i en beskyttet innhegning på en øy, frie fra forstyrrelser fra omverdenen. Derek Taylor beskrev Johns visjon i sin selvbiografi «Fifty Years Adrift»:

«De fire Beatlene og Brian skulle ha sitt nettverk i sentrum av innhegningen: en kuppel av glass og jern ikke ulikt det gamle Crystal Palace over den felles kreative/lekeområdet, og fra denne skulle stier og veier lede som eiker fra et sykkelhjul til de fire svære og utrolig vakre separate bokvarterene. I utkanten skulle husene til den indre klikken være: Neil, Mal, Terry og Derek, komplett med partnere, familier og venner …»

De andre to forsteds-Beatlene var ikke fremmed for ideen, men urbane Paul ble bare med på drømmen fra et ståsted der han mente at dette var en av Johns drømmer som det ikke ville bli noe av. John Lennons nye venn, grekeren Alexis Mardas (med kallenavnet Magic Alex) ville veldig gjerne at denne øya skulle ligge i Hellas. Landet hadde blitt overtatt av en fascistisk militærjunta i april 1967. Demokratiet var opphevet, alle som var i opposisjon til juntaen ble jaktet på og torturert, pressen var strengt sensurert og tusener av politikere, studenter og intellektuelle var i ferd med å forlate landet. Langt hår og rock ‘n’ roll var blitt forbudt. Naturligvis var pressen og de vestlige demokratiene enstemmige i å fordømme dette militære styret. For Alex var det åpenbart at hvis Beatles kjøpte en gresk øy, så ville dette hjelpe til å motvirke den negative presseomtalen som militærregimet tiltrakk seg.

Alex påsto at hans far var et høytstående medlem av det hemmelige politiet, men dette kan fort ha vært nok en fantasi. Skrytet hans om en forbindelse med militærjuntaen gjorde lite for å blidgjøre de andre vennene til Beatles, som bare mente han utnyttet John Lennons naivitet. Men John ville ha sitt Beatlessamfunn, så Alistair Taylor fra Brian Epsteins kontor fløy over for å se på eiendommer til salgs sammen med Alexis. Etter flere bomturer fant de det perfekte stedet: en øy med navnet Leslo, på rundt 32 hektar, med fire idylliske strender og fire mindre, men beboelige øyer som omkranset den – en for hver Beatle. Hele eiendommen var til salgs for 90 000 pund, og inkluderte en liten fiskerlandsby med tradisjonelle hvitmalte hus som var gruppert rundt en havn fylt med fargerike fiskerbåter og sju hektar olivenlunder.

Alistair Taylor rapporterte tilbake og den 20. juli 1967 fløy George og Patti, Ringo og Neil til Aten, og to dager senere fulgte Paul og Jane, John og Cynthia med Julian, og Pattis seksten år gamle søster Paula, Alistair Taylor og Mal Evans. Ringos kone Maureen ble igjen i Storbritannia for hun var i de siste stadiene av graviditeten. De ble ønsket velkomne med åpne armer av faren til Alex. Ifølge Peter Brown hadde Alex gjort en avtale med myndighetene i Hellas at dersom Beatles fikk diplomatisk immunitet, hvilket vil si at deres bagasje ikke ville bli sjekket slik at narkotikaen kom for dagen – så skulle Beatles posere for pressefotografier for turismedepartementet.

Paul: «Alex inviterte John på båtferie i Hellas, og så ble vi alle invitert. Det var en eller annen historie om å kjøpe en gresk øy eller noe. Det hele var uvirkelig på en måte, men det første vi måtte gjøre var å dra til Hellas og se om vi i det hele tatt likte oss der. Ideen var å skaffe en øy der man kunne gjøre hva man ville, et slags hippiesamfunn hvor ingen ville hindre deg i å ha din livsstil. Jeg antar at hovedmotivasjonen for dette ville være at da kunne ingen hindre deg fra å røyke. Narkotika var sannsynligvis hovedgrunnen til å skaffe seg en eller annen øy, og så kom alle disse andre samfunnsidéene som var in den gangen – ‘Åh, vi skal male det sammen. La oss gjøre dette. Jeg hugger ved.’»

«Jeg mener at hvis man skal skrive en stor symfoni eller øve inn med den beste strykekvartetten i verden, så er det greit nok å avsondre seg. Det har kun en praktisk betydning; å gi deg masser av tid og hvis du vil gjøre dette, hvorfor ikke i Hellas? Det var en ambisjon som kom inn via narkotikaens innflytelse, man satt bare rundt: ‘Ville det ikke ha vært flott? Havets brus, solskinn, og vi som spiller. Vi skaffer oss et studio der. Vel det er jo mulig nå for tiden med mobiler og …’ Vi hadde masse slike ideer. Hele Apple-selskapet var resultatet av disse ideene.»

Beatles leide en luksusyacht for å cruise rundt øyene men de ble oppholdt av en storm utenfor Kreta så de ble værende i Aten i noen dager. Alex arrangerte noen sightseeingturer for at de ikke skulle kjede seg, men han holdt også de greske turistmyndighetene informert om utfluktene, så hvor enn de gikk var det masse folk som dukket opp. Alistair Taylor skrev: «En gang på en tur til en landsby i fjellene kom vi rundt hjørnet på denne fredfylte veien bare for å finne hundrevis av fotografer som klikket i vei på oss.» Beatles takket ja til en invitasjon fra Oxford Universitets dramaklubb om å overvære forestillingen «Agamemnon» av Aeschylus den 23. juli på teatret i Delfi. Det kunne ha vært en flott tur, men nok en gang hadde Alexis tipset turistmyndighetene på forhånd og disse kringkastet Beatles’ tilstedeværelse på radioen! Og dermed så var det horder av fans og journalister da Beatles ankom Delfi. De slo retrett til limousinen og returnerte umiddelbart til Aten uten å ha fått sett stykket.

Yachten, «MV Arvi», ankom endelig. Den hadde et mannskap på åtte, inkludert kapteinen, kokken og to stuerter. Først dro de på øyhopping, og tilbragte dagene svømmende, solbadende, musiserende og tok narkotika. Så satte de seil for å inspisere det potensielle øysamfunnet til Beatles. Etter å ha utforsket området en hel dag, og planlagt hvor platestudioet skulle ligge og hvem som skulle ha hvilken øy til sine drømmehus, fikk Alistair Taylor i oppdrag å fly strake veien tilbake til London og arrangere kjøpet av eiendommen. Dette var på en tid der det var vanskelig å overføre penger ut av Storbritannia og Beatles måtte søke regjeringen om tillatelse til å bruke 90 000 pund i utlandet. Taylor fikk omsider tillatelse, men da hadde entusiasmen til Beatles kjølnet.

Paul: «Vi gikk ombord på båten og satt rundt og droppet syre. Det var moro å være sammen med alle sammen, det hadde sine øyeblikk. Men for meg ble dette litt trettende. Jeg kunne hatt bruk for noen nyktre tider innimellom, da ville jeg ha satt bedre pris på det. Men det ble ikke noe av det, for vi dro ut dit og tenkte, Nå har vi gjort det. Det var det i noen uker. Flott, var det ikke? Nå trenger vi det ikke. Ved å ha vært der, syntes jeg ikke at vi behøvde å dra tilbake. Trolig er den beste måten å ikke kjøpe en gresk øy på å dra ut dit for en stund.»
I mellomtiden hadde verdien av deres 90 000 boligkjøpspenger steget så da Alistair Taylor solgte de tilbake til regjeringen, tjente Beatles 11 400 pund på eventyret!

«Det var fint at vi ikke gjorde det,» sa Paul, «for de som har forsøkt å realisere disse ideene innser etter hvert at det alltid vil oppstå krangler, det vil alltid bli hvem sin tur er det til å ta oppvasken og hvem sin tur er det å tømme latrinen. Jeg tror ingen av oss tenkte på dette.»

31. juli returnerte Paul, Jane, John, Cynthia, Julian, Paula og Alex tilbake til London. Ringo og Neil hadde dratt i forveien, da Ringo ville være hos sin høygravide kone når noe skjedde. Allerede 1. august reiste George videre til Los Angeles, hvor han hadde leid seg et hus i Blue Jay Way i Beverly Hills. Om kvelden skulle han få besøk av Derek Taylor, men han kjørte seg vill i det tåkete været. George benyttet ventetiden til å komponere sangen med samme navn som gata, «Blue Jay Way», som i løpet av året skulle bli hans bidrag til den kommende TV-filmen og platen «Magical Mystery Tour».

De påfølgende dagene tilbringer George og kona Pattie i selskap med sitarmesteren Ravi Shankar men 7. august besøker de hippiedistriktet Haight Ashbury etter å ha flydd til San Francisco. Dagen etter returnerer George og følge til London.

11. august ble Beatles fotografert av Richard Avedon. Dette var individuelle portretter som Avedon lagde fargerike psykedeliske plakater av, og disse plakatene ble publisert for første gang 9. januar 1968 i det amerikanske bladet Look, senere også i Stern Magazin i Tyskland, Daily Express i England, Varagids i Holland og Det Nye i Norge, og var også i salg som plakater både fra butikker og i postordre. Plakatene skulle etter hvert komme til å dekorere mange ungdomsværelser verden over.

19. august fødte Maureen sitt andre barn Jason, og dagen etter besøkte John og Paul mor og barn på sykehuset. Etterpå dro de to tilbake til Pauls hus for å diskutere Beatles’ fremtidsplaner. Pauls sang «Your Mother Should Know» må ha vært en del av disse planene, for to dager etter gikk Beatles i studio og spilte den inn. Denne gangen benyttet de også et annet studio, Chappell Recording Studios i London. En av grunnene til studiovalg var at EMIs studioer i Abbey Road var opptatte, en annen at Paul hadde besøkt dette studioet den 20. juli og bivånet og deltatt på Chris Barber Bands innspilling av hans egen sang, «Catcall». «Your Mother Should Know» var en McCartneykomposisjon som bragte tankene tilbake til musichalltradisjonene fra 20- og 30-tallet, i likhet med «When I’m Sixty-Four» og den senere «Honey Pie». Beatles gjorde den nye sangen ferdig 23. august, med manager Brian Epstein til stede i studio. Det skulle bli siste gang han besøkte gruppen under en innspilling.

Torsdag 24. august var tre Beatler med koner på en forelesning om meditasjon som ble holdt av den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi på hotellet London Hilton. Ringo og kona holdt seg unna, Maureen var fortsatt på sykehuset med den nyfødte babyen. Det var Georges kone Pattie som interesserte seg for guruen og hans meditasjonsfilosofi, og hun fikk altså med seg ikke bare mannen, men også John og Cynthia Lennon og Paul McCartney og kjæresten Jane. Etter foredraget hadde de en privat audiens med guruen, som da inviterte Beatles med til et kurs i meditasjon som skulle avholdes i byen Bangor i Wales samme helg.

Dagen etter tok da Beatlesmedlemmene med koner toget fra Euston stasjon i London til Bangor, og denne gangen var Ringo med, i tillegg til Mick Jagger og Marianne Faithfull. Johns kone Cynthia ble borte på togstasjonen, en vakt hindret henne i å komme med på toget, da han trodde hun var en av disse hysteriske jentene som fulgte etter Beatles hvor enn de gikk. Senere har hun beskrevet dette som et skjellsettende øyeblikk – da Beatlestoget kjørte fra henne. Beatlesassistent Neil Aspinall tok ansvar og kjørte henne til Bangor så hun fikk vært med på seminaret.

Samme kveld kjørte Beatles’ manager Brian Epstein til sitt landsted i Sussex, spiste middag med to gjester og sent på natten kjørte han tilbake til London. Her hadde han forventet at noen gutter han hadde avtale med skulle være til stede, men det var de ikke. Han gikk og la seg.

Beatles likte guruens filosofi, og John Lennon var den som priset Maharishien mest høylytt. Til den tilstedeværende pressen ga Beatles neste dag en felles uttalelse om at de nå hadde forlatt narkotiske hallusinogener til fordel for meditasjon. I mellomtiden i London holdt Brian Epstein sengen hele dagen.

Søndag 27. august var de fortsatt i Bangor, da Jane Asher fikk telefon fra London om at Beatles’ manager Brian Epstein var funnet død i sin egen seng. Det kom som et sjokk for gruppa, og de ga en kort pressekonferanse før de dro tilbake til London. Epsteins tjenerskap var bekymret siden han ikke hadde vist seg utenfor soverommet hele lørdagen. Søndag morgen tilkalte de derfor en lege som sammen med Epsteins assistent brøt opp døren. Der fant de managerens livløse kropp i sengen. En obduksjon konkluderte med en uplanlagt overdose der stoffet Carbitol ble nevnt spesifikt, en sovepille.

Mandagens avisoverskrifter ble dominert av nyheten om Epsteins død. Beatles bekreftet at de hadde intensjoner om å fortsette å studere meditasjon hos Maharishien. Allerede tirsdag fant Brians begravelse sted på en jødisk kirkegård i Liverpool. Ingen av gruppene og artistene han var manager for var tilstede, ei heller The Beatles. Dette var kun for familien.

Neste dag ble Brians bror Clive Epstein utnevnt til ny styreformann i familiens selskap NEMS Enterprises, mens Robert Stigwood ble administrerende direktør. Beatles annonserte i den anledning at de foreløpig fortsatt ville være tilknyttet NEMS, men at Clive ikke ville overta brorens rolle som gruppens personlige manager. EMI annonserte at salget av «All You Need Is Love» nå hadde passert tre millioner på verdensbasis.

1. september holdt Beatles en rådslagning hjemme hos Paul i London, der de ble enige om å fortsette «Magical Mystery Tour» prosjektet. Dette var en filmidé fra Pauls side: De skulle leie inn en buss, fylle den med interessante passasjerer og kjøre rundt i England og filme det som skjedde. Manus skulle skrives, men kun med løs handling, skuespillerne skulle finne på sine replikker selv. Turen skulle krydres med «magiske» effekter og Beatlessanger. Beatles skulle selv være produsenter av filmen, spille i den, og være regissører.
Før de andre i Beatles ankom hadde Paul et møte med Beatles’ pressemann Tony Barrow, der han forklarte at han ønsket at det skulle medfølge en bok med bilder og tegninger sammen med platen «Magical Mystery Tour». Barrow forklarte senere at Paul hadde en plan om at «Magical Mystery Tour»-prosjektet skulle dominere Beatlesnyheter i avisene i hele september, for å overskygge managerens død og melde om en ny æra i historien om Beatles.

NEMS meldte 4. september at Beatles hadde til hensikt å reise til Rishikesh i India i oktober for å studere meditasjon i leiren til Maharishien. Dette skulle imidlertid bli utsatt til året etter.

5. september var Beatles tilbake i innspillingsstudio 1 i Abbey Road for å spille inn John Lennons psykedeliske mesterverk, «I Am The Walrus». En elev fra Johns gamle barneskole Quarry Bank hadde skrevet et brev til Lennon, hvor gutten fortalte at en av lærerne der hadde fått klassen til å analysere Beatlestekster. Lennon hang på denne tiden ofte sammen med barndomsvennen Pete Shotton som også hadde gått på Quarry Bank, og de to kom på en gammel regle som hadde versert på skolen: «Yellow matter custard, green slop pie, all mixed together with a dead dog’s eye. Slap it on a butty, ten foot thick. Then wash it all down with a cup of cold sick».
Dette skulle bli starten til Lennons komposisjon «I Am The Walrus», og hele hensikten med sangen var å peke nese til disse lærerne som trodde det var noe dyptliggende bak Beatlestekstene som kunne analyseres. Når Lennon var ferdig med teksten, som var en strøm av meningsløs nonsens, lo han og Pete Shotton: «La dustene prøve å analysere denne»!

Første dag konsentrerte man seg som vanlig om grunnkompet, som besto av bassgitar, sologitar, elpiano og trummer, med en overdubbet mellotron. Neste dag nedmikset man båndet, Paul og Ringo la på mer bass og trommer og John sang inn hovedstemmen sin. En miks ble lagd, men det sto klart at mye mer måtte tilføyes på denne produksjonen før sangen var ferdig. Paul benyttet studiotiden til å spille inn en demo av sin nye «The Fool On The Hill» kun med egen sang og piano. Deretter begynte gruppen å jobbe med George Harrisons bidrag til «Magical Mystery Tour», sangen «Blue Jay Way» som han hadde komponert i Los Angeles måneden før. Grunnkompet med Beatles på sine sedvanlige instrumenter ble innspilt, inkludert et Hammondorgel. Neste dag spilte man inn koringen – for det meste George men av og til også John og Paul. I likhet med Johns «Strawberry Fields Forever» og «I Am The Walrus» var Georges «Blue Jay Way» nærmest en oppvisning i hva man kunne få til av studioeffekter i en 1967-innspilling, og mye av denne koringen ble f.eks. avspilt baklengs i den ferdige sangen.

Fredag 8. september gikk Beatles i gang med instrumentalen «Flying», eller som den het på dette stadiet: «Aerial Tour Instrumental». Denne komposisjonen var den første instrumentalen Beatles skulle gi ut på EMI (de hadde spilt inn en annen, «Cry For A Shadow» for Polydor i 1961) og samtlige i Beatles er kreditert som komponister her. Beatles hadde tidligere spilt inn instrumentalen «12 Bar Original» for albumet Rubber Soul i 1965, men den hadde blitt forkastet og var på dette tidspunktet ikke utgitt. «Flying» var Beatles’ forsøk på å lage «filmmusikk», og selv om den beskrives som en instrumental driver de og nynner. På dette stadiet besto melodien av tre forskjellige orgler (avspilt baklengs), trommer, gitar og en mellotron.
Samme dag forelå obdusentens dom over Epsteins død, og konkluderte med «utilsiktet overdose».

Bussen som skulle benyttes i filmen var leid inn, men måtte lakkeres om for å fremstå så magisk som mulig. 11. september var den imidlertid klar, og sto på Allsop Place, som var den vanlige startholdeplassen for slike bussturer fra London. Paul McCartney oppdaget at han ikke hadde tenkt på uniformer til bussjåføren og bussvertinnen. Han tok med seg assistent Mal Evans til Soho og kjøpte inn de nødvendige klærne. Bussen la avsted, og plukket opp de tre andre Beatlesmedlemmene i nærheten av der de bodde i Surrey. Alle de 43 setene i bussen var fylt med teknikere, filmfolk, Beatles med assistenter og et par fanklubbsekretærer, deriblant Freda Kelly fra Liverpool. Etter en stopp for lunsj i Winchester endte turen første dag i Teignmouth, Devon i øsende regnvær. Paul holdt en kort pressekonferanse på The Royal Hotel hvor alle overnattet. 400 fans hadde også funnet ut at Beatles var i byen og beleiret hotellet.

Neste dag gikk turen videre, men bussen ble stående fast på ei smal bru og måtte rygge en kilometer for å finne et sted den kunne snu. John Lennon fikk raserianfall mens han ble filmet, men opptaket ble ikke benyttet i den ferdige filmen. På en lunsjstopp i Plymouth ga John og Paul et intervju for et lokalt BBC1-program. Ferden gikk videre til Newquay i Cornwall, men stoppet flere ganger underveis for å filme forskjellige innslag. I Newquay tok de inn på Atlantic Hotel. Før de la seg holdt de et møte med filmteamet for å lage en plan om hvordan de skulle få tidsskjemaet på rett kjøl igjen.

Neste dag var 13. september og bussgjengen ble værende i Newquay. Her regisserte John en sekvens der den skotske komikeren Nat Jackley jaget bikinikledte jenter rundt svømmebassenget i hotellet. Samtidig regisserte Paul og Ringo en scene på stranden, mens George ble intervjuet for BBC radio. Neste dag var det Ringo som ble intervjuet. Gjengen holdt seg fortsatt i Newquay hvor de filmet forskjellige scener for filmen. Etter en invitasjon fra Spencer Davis dro Paul og Ringo sammen med en del av busspassasjerene til Perranporth, hvor Davis ferierte med sin familie. Der dro de på pub og Paul McCartney underholdt de lokale pubgjengerne med piano og allsang til klokken to den natta. Han nektet imidlertid å spille pubeiernes favoritt, «Yellow Submarine»!

Neste dag dro bussen tilbake til London, men først filmet de litt utenfor hotellet, samt underveis på turen. Lunsj ble innhandlet på en fish & chips sjappe i Taunton i Somerset, hvor de også benyttet anledningen til å filme litt til.

Tilbake i London neste dag 16. september fortsatte gruppen med å jobbe med «Your Mother Should Know» og bestemte seg for å utsette Indiareisen til de var helt ferdige med «Magical Mystery Tour».

18. september ble scenene i Raymond Revue Bar i Soho filmet, der stripper Jan Carson ble backet av Bonzo Dog Doo Dah Band som fremførte sin egen sang, «Death Cab For Cutie». I den ferdige filmen sensurerte man Carsons bare bryster med et «sensurert»-skilt. Neste dag hadde det vært meningen å filme scener i et filmstudio, men da Beatles fant ut at man måtte booke filmstudioer i forveien, dro de til den nedlagte flyplassen West Malling i Kent for å filme de planlagte scenene. Her ble de værende i seks dager, og siste dag filmet man «Your Mother Should Know». Dette var filmens grand finale, og her deltok det 160 medlemmer av dansetruppen The Peggy Spencer Formation Dancing Team og to dusin kadetter fra Women’s Royal Air Force. Ifølge Paul var dette innspillingen der mesteparten av filmbudsjettpengene ble brukt.

Nå skrev vi 25. september og arbeidet med å klippe sammen filmen ble startet opp – til tross for at ikke alle scenene var filmet ferdig ennå. Filmklippingen tok 11 uker, og Paul var til stede hele tiden, når han ikke var opptatt med å spille inn musikk. De andre i Beatles var også til stede i litt mindre grad.

Samme dag startet Beatles opp innspillingen av Pauls «The Fool On The Hill». Grunnkompet, pluss munnspill fra George og John samt en blokkfløyte spilt av Paul ble festet til tape. Tidlig i løpet av denne innspillingsdagen fikk Beatles besøk i studio av to pressefolk fra Japan, Koh Hasebe og Rumiko Hoshika. Lennon hadde tatt med seg en japansk venninne til studio som tolk, dette var første gang Yoko Ono var i studio under en Beatlesinnspilling.

Neste dag ble en del av instrumentene fjernet idet man la på mer trommer, gitarer, piano, bass og Paul sang inn hovedstemmen på nytt.

27. september gikk gruppen i gang med «I Am The Walrus» igjen. På opptaket fra 5. og 6. september overdubbet man nå 16 instrumenter til (8 fioliner, fire celloer, kontrabassklarinett og tre messingblåsere) pluss et kor med 16 stemmer, åtte av hvert kjønn fra Mike Sammes Singers som vekselvis sang «Ho ho ho, hi hi hi, ha ha ha», «Oooppah oompah stick it up your jumper» og «Got one, got one, everybody’s got one».

Før dagen var omme sang Paul også inn ny vokal på «The Fool On The Hill». Neste dag jobbet man både med «I Am The Walrus», «Flying» og tittelsporet «Magical Mystery Tour». 29. september ble slutten på «I Am The Walrus» mikset sammen med at John søkte på FM-båndet på en radio, og landet på hørespillet «Kong Lear» som gikk på BBC radio 3. «Your Mother Should Know» ble gjort ferdig.

Samme dag ble John og George intervjuet av David Frost om transcendental meditasjon (TM), intervjuet ble delt i to og ett avsnitt ble sendt samme kveld, det neste uken etter. George sier nå at han tror på reinkarnasjon – at man gjenfødes i en annen kropp.

To dager senere skriver vi 1. oktober og flere scener for filmen må spilles inn, også disse på den nedlagte flyplassen i Kent. Ettersom «I Am The Walrus» nå på det nærmeste er ferdig innspilt som sang, så kan det ha vært denne dagen de benyttet til å mime til sangen for filmen. Men dette er mer enn miming, her har man legemliggjort teksten, med både eggemenn og en rekke politimenn blant annet. Scenene med «I Am The Walrus» i denne filmen utgjør en musikkvideo som slett ikke ser gammeldags ut sammenliknet med moderne musikkvideoer nå – mer enn femti år senere.

I Am The Walrus fra Magical Mystery Tour filmen.

Neste dag er vi tilbake i platestudioet i Abbey Road. Paul har nemlig komponert en sang som han kaller «Hello Hello» men som snart får sin endelige tittel, «Hello Goodbye». Alistair Taylor var tilstede da Paul komponerte sangen hjemme i sitt hus i London. Taylor hadde spurt McCartney hvordan han gikk frem når han skulle lage en sang. Paul tok Taylor med seg inn i spisestuen, hvor det sto et harmonium. «Kom her og sitt på andre enden av dette harmoniumet. Spill en hvilken som helst tone på klaviaturet. Bare spill den, så gjør jeg det samme. Og når jeg roper ut et ord kan du rope det motsatte og jeg skal lage en melodi.» «Black,» begynte Paul med. «White,» svarte Taylor. «Yes.» «No.» «Good.» «Bad.» «Hello.» «Goodbye.»
Denne dagen spiller de inn 14 tagninger av grunnkompet – piano, orgel, trommer og andre perkusjonsinstrumenter, deriblant bongos, congas, maracas og tamburin. Så lar de sangen ligge i 14 dager mens de driver med andre ting.

6. oktober er de igjen i platestudioet og her gjør de helt ferdig Georges bidrag «Blue Jay Way». Neste dag bekjentgjøres det at Beatles har takket nei til 1 million dollar for å spille to konserter i New York. Tilbudet kom fra Sid Bernstein, mannen som arrangerte Beatles’ første konsert i New York i Carnegie Hall i 1964, og som også sto bak konsertene på Shea Stadion i 1965 og 1966.

9. oktober fyller John Lennon 27 år. De siste 13 dagene har han hver dag mottatt et postkort fra Yoko Ono med instrukser. Dagens instruksjon: «Fargelegg deg selv. Vent til våren kommer. Gi oss beskjed når den kommer.» To dager senere åpner Yoko sitt en-kvinnesshow «Yoko plus Me» i Londons Lisson Gallery. «Me» var den anonyme John Lennon, som bekostet showets utstilling som hadde undertittelen “Half A Wind” og besto av gjenstander som var malt hvite og deretter sagd i to. John besøkte ikke utstillingen.

Neste dag blir Georges komposisjon «It’s All Too Much» mikset i De Lane Lea Studios, hvor den jo hadde blitt innspilt.

I Abbey Road fortsetter man å jobbe med innspillingene for Magical Mystery Tour. En Lennon-McCartney komposisjon mange ikke har hørt er «Shirley’s Wild Accordion». Den blir innspilt denne dagen av Shirley Evans (trekkspill) og Reg Wale (perkusjion), for bruk i filmen. Melodien blir imidlertid ikke brukt før den i 2012 dukker opp som lydspor til en trailer for DVD-utgaven av filmen.

17. oktober er det minnegudstjeneste for Brian Epstein i en synagoge som ligger i Abbey Road. Her er alle i Beatles til stede, sammen med andre artister i Epsteins stall. Mick Jagger avslører at han har diskutert med Paul McCartney om Rolling Stones og Beatles sammen skal lage et nytt platestudio, men at et slikt samarbeid er litt for tidlig. Dagen etter kjøper John Lennon seg ny bil på en motormesse.

Om kvelden er det premiere på filmen John spilte i året før, Richard Lesters «How I Won The War». Alle i Beatles er på premieren, John og George med koner har meget psykedeliske klær, Paul og Ringo har vanlige mørke dresser. Etter filmpremieren blir det nachspiel hjemme hos Cilla Black.

19. oktober flyr George og Paul til Sverige via København. De må snakke med Maharishien som for tiden er i Falsterbo utenfor Malmö, og fortelle ham at han må slutte å bruke Beatles som reklame for virksomheten sin. Mens de er der blir de intervjuet av Sveriges Televisjon og George blir nektet på restaurant med begrunnelse i slipstvang.

De returnerer til London samme dag, og på kvelden er de atter i platestudioet i Abbey Road. Travle Beatler. «Hello Hello» får vokal og bakgrunnskoring samt flere gitarer. Neste dag er det andre musikere som skal inn og legge sine instrumenter på «The Fool On The Hill» (tre fløytister), og «Hello Goodbye» (to bratsjer). Alle i Beatles er også til stede, men det er Paul som sitter ved pianoet for å vise musikerne hva som skal spilles.

I platebutikkene i Storbritannia foreligger nå singlen «Catcall» av The Chris Barber Band, komponert av Paul McCartney, som ble innspilt dagen før Paul og Jane dro til Hellas. Ravi Shankar sier på en pressekonferanse i USA at George Harrison gjør store fremskritt på sitar.

Det gjenstår fortsatt filming for «Magical Mystery Tour», enda man for lengst har satt i gang klippingen og redigeringen. Men Pauls sang «The Fool On The Hill» mangler illustrasjon, så Paul tar med seg et filmteam og flyr til Nice i Frankrike 29. oktober for å spille inn innslaget til denne sangen.

Ingen av de andre i Beatles er med, og i farten glemmer Paul å ta med seg passet sitt hjemmefra. Men er man en Beatle, så er slike ting bagateller, og Paul slippes inn i landet. På åsene utenfor Nice blir Paul filmet, etter at han har praiet en taxi for å komme seg dit.

Samtidig i Lavender Hill, London filmes en scene hvor Ringo går på Magical Mystery Tour bussen. Paul fortsetter å filme ved daggry utenfor Nice neste dag, og fortsetter filmingen utover dagen. Kun daggry sekvensen blir imidlertid benyttet i den ferdige filmen.

1. november flyr Paul hjem fra Frankrike og på kvelden deltar John og George på en mottakelse for gruppen Family på nattklubben Sibylla’s som George er deleier i. Neste dag spiller Paul inn en ny basslinje for «Hello Goodbye» i Abbey Road.

3. november er det mer filming, og dette foregår i hagen til Ringo i Surrey. De fire i Beatles leker med en fotball, spiller på en hvitmalt cello og John fjaser med en solsikke. Filmopptakene blir benyttet i innslaget med sangen «Blue Jay Way» i den ferdige filmen.

6. november blir flere av sangene til filmen og platen mikset i Abbey Road, Beatles er sannsynligvis til stede under dette arbeidet. Alle er i hvert fall i byen, og deltar på en fotoseanse i forbindelse med PR for filmen «Yellow Submarine». De poserer med med en tegnet gul ubåt på en papplate. Neste dag spiller Paul inn sin hovedstemme til tittelsporet «Magical Mystery Tour» på nytt.

En av musikkvideoene for Hello Goodbye.

10. november er det mer filming, dog ikke for TV-filmen. Det er besluttet at «Hello Goodbye» skal bli den nye singlen fra Beatles (Lennon er ikke enig, han vil ha sin egen «I Am The Walrus» på side A men blir nedstemt av Paul og George Martin), og der skal spilles inn musikkvideo. Åstedet for filmingen er scenen på Saville Theatre i Shaftesbury Avenue og Paul er regissør. Beatles står på scenen og mimer til sangen flere ganger, og tre forskjellige musikkvideoer blir lagd: I den ene har de på seg uniformene fra Sgt Pepper plateomslaget, i en annen har de sine psykedeliske hverdagsklær og den tredje består av sammenklippede uttak fra de to andre videoene. Den siste er morsomst, for her slipper Beatles seg løs og driver med ablegøyer for å more hverandre.

To dager etter filmingen har Paul redigert ferdig de tre filmene og neste uke setter Neil Apinall seg på flyet til USA for personlig å overlevere en av filmene til produsentene av forskjellige TV-programmer. Ed Sullivan Show og Hollywood Palace er to av programmene filmen blir vist i.

19. november er Paul og Jane tilbake i Saville Theatre, denne gangen som publikum på en konsert med The Bee Gees, The Bonzo Dog Doo-Dah Band, The Flowerpot Men og Tony Rivers & The Castaways at the Saville Theatre. Det er avdøde Brian Epsteins firma NEMS som leier stedet, og Tony Bramwell booker artistene. Sistnevnte gruppe består av medlemmer som senere danner gruppen «Grapefruit» (navnet finner John Lennon på, etter Yokos bok med samme tittel) og blir første gruppe som får kontrakt med Beatles’ nye Apple-selskap.

Dagen etter bekjentgjøres det at «I Am The Walrus» ikke vil bli spilt på BBC, da man finner den obskøn på grunn av tekstlinjen om jenta som lot trusene falle. Forbudet gjelder både radio og TV, men ettersom sangen jo er med i TV-filmen «Magical Mystery Tour» vil den jo etter hvert dukke opp på TV. Og som vi skal se vil den også finne veien til BBC radio om ikke lenge.

George Harrison har sitt eget sideprosjekt. Han har blitt spurt om å lage filmmusikk til den nye filmen «Wonderwall», og har takket ja til dette. 22. og 23. november driver han med innspillinger for dette, i Abbey Road, sammen med to fløytister og en tabla-spiller. Noen av melodiene for prosjektet er vestlige, mens andre er indiskinspirerte.

24. november kommer så den nye Beatlessinglen ut i England, «Hello Goodbye»/«I Am The Walrus» (Parlophone R 5655).

Det er besluttet at sangene fra «Magical Mystery Tour» skal komme ut i et spesielt plateformat: Som en dobbel-EP med påkostet omslag og bildehefte pluss tekstark. Det dreier seg om seks sanger i alt. I USA er ikke EP-plater vanlig, så der skal den ut som en side av en LP, hvor side 2 skal bestå av sanger fra forskjellige singler. 25. november intervjues John Lennon på BBC radio 1 og alle sangene fra den doble EPen blir spilt, inklusive den kontroversielle «I Am The Walrus».

27. november utgis singlen i USA, og samtidig kommer LP-platen «Magical Mystery Tour» ut på Capitol Records.

Side 1
Magical Mystery Tour
The Fool On The Hill
Flying
Blue Jay Way
Your Mother Should Know
I Am The Walrus

Side 2
Hello Goodbye
Strawberry Fields Forever
Penny Lane
Baby You’re A Rich Man
All You Need Is Love

LP-platen er også utstyrt med samme bildehefte som på EPen i UK, men i USA er denne på glanset papir og formatet er også mer egnet til de store fargebildene fra filmen enn det lille EP-formatet. Etter hvert som EP-plater går av moten er det LP-platen «Magical Mystery Tour» som blir stående tilbake i Beatlekatalogen og også i Storbritannia presser man opp denne.

Neste dag er Beatles tilbake i Abbey Road studios: En ting gjenstår nemlig. Hvert år spiller Beatles inn en julesingle som kun blir sendt ut til medlemmer av deres offisielle fanklubb og 1967 er intet unntak. De har til og med komponert en spesiell ny sang for anledningen: «Christmas Time (Is Here Again)». Dagen går med til å spille inn denne og andre innslag for julesinglen.

3. desember flyr Ringo til Roma, for å spille inn scener for en film han har fått en rolle i, «Candy». Han skal spille en meksikansk gartner! Paul og Jane kjører til Skottland for å hvile ut på Pauls gård utenfor Campbeltown.

4 desember deltar John på en kunstutstilling av Jonathan Hague på Royal Institute Galleries i London, og dagen etter representerer George og John The Beatles i åpningen av en ny klesbutikk i Baker Street, Apple-butikken. Den eies av Beatles og drives av Johns barndomsvenn Pete Shotton, mens det hollandske designerteamet «The Fool» står for utformingen av klærne. Masse kjendiser er til stede men det eneste de får servert er eplejuice, på grunn av at butikken selvsagt ikke har skjenkebevilling. Butikken åpner for vanlig publikum 7. desember.

8. desember kommer omsider den doble EPen «Magical Mystery Tour» ut i Storbritannia og det øvrige Europa.

Plate 1
Side A: Magical Mystery Tour, Your Mother Should Know
Side B: I Am The Walrus

Plate 2
Side A: The Fool On The Hill, Flying
Side B: Blue Jay Way

EP-platen skulle selge en halv million eksemplarer bare i tiden før jul, og i USA solgte LP-utgaven en og en halv million eksemplarer i samme tidsrom.

12-15. desember spiller Ringo inn sin sexscene med filmens tittelrolleskuespiller, svenske Ewa Aulin. 13. desember går selskapet NEMS ut og dementerer rykter om at Beatles’ nye selskap Apple har til hensikt å ha en plateselskapdivisjon. Apple Records oppstår året etter.

15. desember mottar fanklubbmedlemmene sin julesingle og dagen etter flyr George og John til Paris for å overvære en konsert med Ravi Shankar.

17. desember er det forhåndsvisning av TV-filmen «Magical Mystery Tour» på en kino i London. Publikum er fanklubbsekretærene i de forskjellige distriktene i Storbritannia, og Ringo, George og John har flydd hjem igjen for å overvære dette. Ringo er dessuten ferdig med sine innspillinger for «Candy». Paul og Jane er fortsatt i Skottland.

19. desember dannes det syv nye investeringsselskaper i London på vegne av Beatles. Dagen etter kommer Jane og Paul tilbake.

21. desember er det kostymeball for å feire at Beatles er ferdige med prosjekt «Magical Mystery Tour». De som var involvert i filmen er med, inkludert teknikere, pluss en del slektninger og venner. Bonzo Dog Doo Dah Band står for underholdningen. Paul og Jane kommer i cockneykostymer, Ringo som dandy fra fortiden, George som soldat og John som en femtitalls rocker i skinndress og med brylkremsleik. Georges kone Pattie er meget lettkledt og får etter hvert ganske uønsket oppmerksomhet fra en stadig mer beruset Lennon, inntil han får en velfortjent skjennepreken fra den unge lille skotske sangerinnen Lulu.

Første juledag forlover Paul og Jane seg. Andre juledag får TV-filmen «Magical Mystery Tour» verdenspremiere i sorthvitt på BBC 1. TV-selskapet har betalt £10,000 for rettighetene til å vise filmen, og det er beregnet at 20 millioner tittere fikk den med seg. Filmen blir slaktet av et samlet kritikerkorps, og neste dag forsvarer Paul seg på TV i et program med David Frost. Dette er første gang at Beatles møter massiv kritikk.

Filmens mottakelse gjør at ingen TV-selskaper i USA tør å kjøpe den inn, så den går over til å leve sitt eget liv på lokale filmklubber i flere år.

29. desember har John besøk av sin venn skuespilleren Victor Spinetti. Spinetti har spilt sammen med John i filmene «A Hard Day’s Night», «Help!», «How I Won The War» og «Magical Mystery Tour», og de to har planer om å sette opp et teaterstykke basert på Lennons bøker med absurde fortellinger. De begynner å snakke om Marokko, og Lennon får en innskytelse om at de skal dra dit med en gang. Etter å ha skaffet til veie hvert sitt pass booker de seg flight og legger av sted neste dag.

31. desember feirer Beatles nyttår hjemme hos Cilla Black. Alle, bortsett fra John som fortsatt er i Marokko med Victor Spinetti.