Beatlesåret 1969

Dette er det aller siste året Beatles fungerer som en gruppe, og man kan vel si at de egentlig skiller lag i løpet av året, selv om dette ikke blir formalisert før året etter. Beatles har jo i alle år vært vant til å spille inn to LP plater i løpet av året, samt flere singler. Slik blir det også i år, det er bare det at den første LP-platen de spiller inn ikke utgis før året etter, 1970. I 1969 kan det virke som om Beatles har fem medlemmer, og det siste medlemmet heter Yoko Ono. Hun var Lennons skygge nå, de to var aldri fra hverandre, ei heller i platestudioene, noe som ikke nødvendigvis alltid bidro til god stemning. Også Georges kone Pattie, Ringos kone Maureen og Pauls kjæreste og senere kone Linda var innom i løpet av 1969-innspillingene, men en ting er å være innom, en annen er å være til stede konstant. 1969 preges også av de mange forretningsmøtene Beatlesmedlemmene må være med på, nå som de har startet sitt eget selskap, og samtidig som Brian Epsteins selskap NEMS er til salgs. I forbindelse med sistnevnte er også aksjemajoriteten i musikkforlaget «Northern Songs» som eier rettighetene til nesten alle Beatleskomposisjonene i spill. Andre forretningsmøter kommer i stand da Allen Klein melder seg på som ny manager, i konkurranse med Pauls svigerfar, Lee Eastman. John og Yoko driver også separat med fredskampanjene sine, og det foregår mye privat i Beatlemedlemmenes liv. Både John og Paul gifter seg i mars, samtidig blir George tatt for oppbevaring av narkotika, Ringo spiller inn filmen «The Magic Christian», og noen eksperimentelle soloalbum fra Lennonparet og George ser dagens lys i tillegg til at de involverer seg i plater fra andre artister så det er i grunnen et under at Beatles rekker å spille inn to LP-plater og en single i løpet av året!

Allerede 2. januar 1969 går Beatles i studio for å begynne å jobbe. Men ikke i et platestudio, nei de møtes i et filmstudio!

Paul McCartney hadde etter Brian Epsteins død vært igangsetter av nye ideer i Beatles, det var han som hadde drevet frem «Sgt. Pepper»-albumet og TV-filmen «Magical Mystery Tour». Nå har han et nytt opplegg på gang, og får de andre med seg på tanken. De skal lage en dokumentarfilm om det å spille inn et nytt Beatlesalbum. Og siden det er kummerlige forhold for et filmteam i et platestudio, har de fått utstyrt et filmstudio i Twickenham med opptaksutstyr og rigget det til med fargede spotlights, som skal utgjøre dekoren i filmen, sammen med filmkraner og andre remedier.

Også når det gjelder musikken har de et nytt opplegg. De skal denne gangen ikke benytte seg av overdubbinger, men spille sangene rett inn, som et band. Dette hadde de jo nesten gjort på debutalbumet «Please Please Me», men den gangen hadde de fremført sanger de hadde spilt på konsertene i Cavern Club og som de kunne ut og inn. Nå som de skal komponere sine egne sanger og spille de inn, trengs de først å øves inn. Dette skal altså filmes. Og når sangene er ferdig innøvd, skal gruppen holde en konsert der de fremfører sangene, også denne skal filmes. Lydopptaket fra den konserten skal man benytte til å lage ferdig en LP av. Åsted for konserten har man foreløpig ikke bestemt seg for. De har riktignok booket «The Roundhouse» i Camden, men ombestemmer seg og avbestiller igjen. Et annet forslag var et gammelt romersk amfiteater i Tunis, men Ringo regnet med at han ikke ville like maten der, så det ble også avfeid. Til slutt ender de opp med å spille konserten på taket av sitt eget kontorbygg, Apple i Savile Row 3, Londons skredderstrøk.

Regissør for filmen er en gammel kjenning av Beatles, som de hadde stiftet bekjentskap med da han hadde regien på pop-programmet «Ready Steady Go», hvor de hadde opptrådt i 1963 og 64. Michael Lindsay-Hogg hadde også blitt hyret inn av gruppen til å regissere musikkvideoer for «Paperback Writer» og «Rain» i 1966, samt for «Hey Jude» og «Revolution» i 1968. Han er nettopp ferdig med å regissere The Rolling Stones «Rock and Roll Circus» i desember 1968, når han setter i gang med filmopptakene med Beatles i Twickenham i januar 1969.

Utseendet til Beatles er som vanlig annerledes enn året før. Som med barten fra sent i 1966 er Paul her foregangsmann og har spart skjegg siden innspillingene av «White album». I januar 1969 fremstår han med et praktfullt helskjegg, mens de andre er glattbarberte eller bare har bart. De må ha likt skjegget hans, for de begynte også å spare. I begynnelsen av februar tar imidlertid Paul skjegget, og er den eneste glattbarberte Beatle senere på året.

I filmstudioene hersket det en litt dårlig stemning i gruppen. Filmmannskapene er vant til å jobbe på dagtid, så Beatles – som hadde vært vant til å ligge lenge om morgenen – må stå opp og møte i studioet. Dessuten er det et stort studio, som det tar lang tid å varme opp, så det er kaldt der hver morgen når de ankommer. Særlig George, som kommer direkte fra et opphold i Woodstock hvor han har besøkt Bob Dylan, synes dette er kjipe saker. Det blir en noe amper stemning, og George forlater gruppen fredag 10. januar etter noen episoder der han har kranglet, først med Paul og så med John. Det er etter en krangel med John at han pakker gitaren sin og sier takk for seg med ordene «ses på nattklubbene»!

John fleiper med å ringe Eric Clapton for å høre om han kan steppe inn, men det ligger kanskje alvor bak trusselen, for han gjentar dette for regissøren når de samtaler om Georges fravær senere på dagen. For George selv virker det ikke som om det er noen stor sak at han slutter i Beatles. I dagboken hans for 10. januar 1969 kan vi lese: «Sto opp, reiste til Twickenham, øvde frem til lunsj – forlot the Beatles – dro hjem og om kvelden gjorde vi ’King of Fuh’ i Trident Studio – spiste chips hos Klaus og Christine og dro hjem». Parallellt med Beatleskarrieren involverer nemlig Beatlesgutta seg i produksjonen av plater med andre artister i selskapet deres, Apple Records. Referansen til «King of Fuh» gjelder innspilling av en single med artisten som kaller seg «Brute Force».

Etter at George reiser fra øvingene, jobber John og Paul ufortrødent videre med en McCartney-komposisjon som hadde oppstått ut fra en jam session. Den skal etter hvert bli et foreløpig navn på det kommende albumet, «Get Back». Fra begynnelsen av hadde den vært en parodi på en tale av parlamentsmedlemmet Enoch Powell, en tidligere helseminister for de konservative, som var sterkt imot at det kom immigranter til Storbritannia fra resten av det britiske samveldet. «Enoch Powell says to the immigrants ’You’d better get back to your commonwealth homes’» utvikler seg til en historie om Jo Jo fra Arizona som har fått smaken på «California grass». Ho hum. Senere dukker også en annen av Pauls novelleskikkelser, «Sweet Loretta Martin» opp. John Lennon spiller gitarsoloen i Georges fravær og fortsetter å være den som spiller denne gitarsoloen på denne sangen heretter. Etter dette holder de tre gjenværende Beatlene en jam-session med Yoko Ono.

Andre sanger de hadde jobbet med frem til Georges avskjed var Pauls «Let It Be», Georges «All Things Must Pass», en gammel Lennon-McCartney komposisjon som de hadde forsøkt å spille inn i 1963, «One after 909», Johns «Don’t Let Me Down» og «Dig a Pony», ja til og med Ringo hadde begynt på sin nye komposisjon, «Octopus’ Garden». En annen Lennon-sang var «Everybody has a hard year», som de smeltet sammen med McCartneys «I’ve Got A Feeling». Nok et Lennon-McCartney samarbeid der, altså. Også Pauls «Two Of Us» og «Maxwell’s Silver Hammer» var i støpeskjeen. John forsøkte seg også på «Across The Universe». Før han dro sin vei hadde George komponert «I Me Mine» og «For You Blue» og Paul hadde luftet «Another Day» og «Her Majesty», så man kan trygt si at de har nok av sanger, og flere skal det bli.

Søndag 12. januar holder de fire i Beatles krigsråd i Ringos hus i Surrey, men de klarer ikke å komme til enighet. Det er fortsatt John og George som har samarbeidsproblemer idet John ikke synes Georges sanger er gode nok. George forlater huset tidlig og ettersom filmen «Wonderwall» har premiere den dagen, drar George og overværer denne, han har jo komponert filmmusikken.

Mandag 13. januar møter de opp i studioet i Twickenham igjen, uten George. John er også fraværende det meste av dagen. Han og Yoko Ono har begynt å sniffe heroin når de er hjemme. Det er ikke mye musikalsk som skjer verken denne dagen eller neste, Beatles fungerer dårlig som trio. George har reist til Liverpool for å besøke sine foreldre, og han er ikke interessert i å vende tilbake til Twickenham. Hvis de vil ha ham med videre, foreslår han at de fortsetter øvingene i deres eget studio i kjelleren til Apple-bygningen i Savile Row 3. Et annet av kravene til George de må gå med på er at han ikke akter å være med på noen live konsert for et publikum. Imidlertid kan han gå med på å opptre for filmkameraene. Men da ikke med sine egne sanger, han mener en live fremførelse av disse ikke vil yte sangene rettferdighet. De holder et møte 15. januar og går med på Georges krav.

17. januar gir Beatles ut soundtrackalbumet «Yellow Submarine» i UK, det har allerede vært ute i USA i fire dager. Albumet består av fire nye sanger fra Beatles og to gamle, samt filmmusikken til George Martin, fremført av hans studioorkester. De fire nye sangene er «Only A Northern Song», «All Together Now», «Hey Bulldog» og «It’s All Too Much». Dessuten er tittelmelodien «Yellow Submarine» fra 1966 med, og filmens hovedbudskap «All You Need Is Love» fra 1967.

Dagen etter treffer John Lennon journalisten Ray Coleman på trappa til Apple-bygningen. I løpet av den uoffisielle samtalen sier John at «Apple taper penger hver uke, hvis det fortsetter slik kommer vi alle til å være blakke i løpet av seks måneder». Coleman velger å sette uttalelsen på trykk i neste dags utgave av Disc and Music Echo, noe som etter hvert skal sette griller i hodet hos forretningsmannen Allen Klein.

20. januar møtes de fire i Beatles igjen i sitt eget studio i Apple-bygningen. De har ikke med seg filmteamet denne dagen, da de bare skal teste utstyret, som Apples tekniske geni, Alexis Mardas – også kjent som Magic Alex – hadde lovet skulle bli verdens beste opptaksstudio med hele 72 spor! Men de finner ut at foreløpig funker ikke dette. Dermed må de låne opptaksutstyr fra EMI, og dette må installeres hos Apple, så det blir en dags pause i innspillingene mens dette pågår. EMI låner Beatles to fire-spors konsoller, som de benytter sammen med sine egne 3M åtte-spors båndopptakere. Dermed kan produsent George Martin og opptakstekniker Glyn Johns gjenoppta arbeidet.

To dager senere bringer George med seg inn en venn av Beatles til studio. De hadde truffet organisten Billy Preston i 1962 på Star Club i Hamburg, da han var i bandet til Little Richard. Det blir et hjertelig gjensyn, og Preston blir rekruttert til å være med på resten av innspillingene. Etter som albumet skal spilles inn live tenker de at de kunne trenge en ekstra mann på keyboards. Prestons nærvær gjør også at gutta i Beatles oppfører seg mye bedre mot hverandre i studio. Dette er et kalkulert trekk fra George, som med hell hadde benyttet samme oppskrift da han tok med seg Eric Clapton på innspillingen av «While My Guitar Gently Weeps» året i forveien.

24. januar setter Glyn Johns sammen et lydbånd bestående av de beste og mest fullstendige versjonene av de forskjellige nye komposisjonene. Neste dag spiller han båndet for Beatles, og etter å ha hørt gjennom dette er de enige om at dette har potensial til å bli et godt nytt album. 26. januar foreslår regissøren Lindsay-Hogg at de kunne løse problemet med en live konsert ved simpelthen å ta med seg instrumentene opp på taket av den bygningen de er i, og holde konserten der. John og Paul får etter hvert overtalt George og Ringo til å gå med på dette. 28. januar spiller de inn så gode versjoner av to av sangene, Pauls «Get Back» og Johns «Don’t Let Me Down» at de er bra nok for utgivelse som deres neste single. George presenterer også et par nye komposisjoner for gruppen, «Old Brown Shoe» og «Something».

Samme dag har forretningsmannen Allen Klein møte med The Beatles. Han tilbyr seg å bli deres nye manager og lover å rydde opp i deres finanser, de er for eksempel i ferd med å skulle kjøpe Brian Epsteins selskap NEMS. Klein får dem til å utsette dette kjøpet. Han får tre lydhøre Beatler med seg, men Paul McCartney er ikke imponert over amerikaneren og forlater møtet.

Flere øvingsdager senere er de klare for tak-konserten den 30. januar. For et publikum bestående av Apple-ansatte, koner og venner som sitter eller står og hutrer på taket fyller ny Beatlesmusikk den klare januarluften i London, og nede på gaten og i forretningsbygninger i nærheten samles folk for å lytte.

Konserten starter ved lunsjtider, noe som jo passer bra for de som jobber i nabolaget. Som i gamle dager rigger Mal Evans og Neil Aspinall opp utstyret, slik de hadde gjort det på Beatleskonsertene i 1963-1966. De åpner med «Get Back», «Don’t Let Me Down», «I’ve Got A Feeling», «One After 909» og «Dig A Pony». Mens filmteamet skifter ruller i sine kameraer lyder noen toner fra «God Save The Queen». Så spiller de tre av sangene på nytt: «I’ve Got A Feeling», «Don’t Let Me Down» og «Get Back». Denne siste versjonen av «Get Back» blir forstyrret av politiet, som har blitt tilkalt av klagende naboer. Da endrer Paul litt av teksten til «You’ve been playing on the roofs again, you know your mama doesn’t like that, she’s gonna have you arrested!» Etter denne sangen bryter Ringos kone Maureen ut i høy applaus og hoier, noe som får Paul til å snu seg mot mikrofonen igjen og kommentere «Thanks, Mo!» John avslutter med å si «I’d like to say thank you on behalf of the group and ourselves and I hope we passed the audition.» I 2019 blir det avduket en blå plakett på bygningen til minne om at dette var åsted for den aller siste Beatleskonserten femti år tidligere.

Men det er noen sanger som det ikke egnet seg å fremføre på denne konserten, og det var de pianobaserte «Let It Be» og «Long And Winding Road» samt den akustiske «Two Of Us». Neste dag samles derfor Beatles i Apple-studioet igjen og spiller inn de definitive versjonene av disse sangene for albumet. Dessverre er John på bassgitar på Pauls pianoballader og gjør ikke noen bra innsats.

Selv om Glyn Johns i de kommende månedene gjør flere forsøk på å sette noen av opptakene sammen til et uformelt Beatlesalbum med «Get Back» som tittelspor blir ikke albumet utgitt dette året. I stedet kommer Beatles sammen igjen og lager sitt siste album, «Abbey Road» uten at Get Back-innspillingene er utgitt. De blir først utgitt året etter, i 1970 når gruppen er oppløst. Filmopptakene blir omarbeidet til en dokumentarisk spillefilm kalt «Let It Be» og sangene de spilte inn blir omarbeidet av produsent Phil Spector og utgitt som et slags soundtrackalbum til filmen.

«Let It Be» settes opp på kino og albumet blir i mange land utgitt som en luksuspakke med en medfølgende bildebok med fotografier tatt av Ethan Russell under filminnspillingene og tekst fra dialoger som ble filmet. Ettersom Georges komposisjoner «I Me Mine» og «For You Blue» er med i filmen må de også med på dette albumet. «For You Blue» har de en bra nok versjon av, men «I Me Mine» må spilles inn på nytt. Derfor møtes tre av Beatlesmedlemmene, George, Paul og Ringo for siste gang for å gjøre en ny innspilling av denne tidlig i januar 1970. John er på ferie i Danmark og er derfor ikke med.

Two Of Us, Dig A Pony, Across The Universe, I Me Mine, Dig It, Let It Be, Maggie Mae, I’ve Got A Feeling, One After 909, The Long And Winding Road, For You Blue, Get Back.

I 2003 blir dette albumet omarbeidet, Spectors pålegg fjernes og sangene strømlinjeformes i studio til å bli mer likt et vanlig studioalbum med Beatles. Det nye albumet får navnet «Let It Be…Naked» og er simpelthen en annen opplevelse av disse sangene. I tillegg er Lennons «Don’t Let Me Down» tatt med, det var merkelig fraværende på det opprinnelige «Let It Be»-albumet. En single medfølger, den inneholder en mengde snutter og lar deg være flue på veggen under innspillingene, så heter den da også «Fly On The Wall».

Men tilbake til 1969, vi skriver nå 1. februar og nok en gang har Allen Klein møte med Beatles, denne gangen med Paul McCartneys kommende svigerfar til stede, advokat Lee Eastman. Her forklarer Paul at en av grunnene til at Beatles burde kjøpe NEMS er at selskapet er en stor aksjeeier i musikkforlaget Northern Songs, som eier rettighetene til nesten alle Lennon-McCartney komposisjonene, samt de fleste sangene til George Harrison. I løpet av møtet oppstår det dårlig stemning mellom Klein og Eastman, og nytt møte blir satt opp to dager senere. Her blir Eastman utnevnt til juridisk rådgiver for Apple, mens Kleins firma får i oppdrag å undersøke finansene i alle selskapene Beatles var involvert i og Klein blir gruppens manager. Fortsatt er det en tre-mot-en situasjon innad i Beatles, og for Paul virker utnevnelsen av Eastman som rådgiver som et kompromiss for å blidgjøre ham.

Dagen etter blir skilsmissen til Yoko Ono fra Anthony Cox gyldig, og Ono får foreldreansvaret for parets 6 år gamle datter Kyoko til tross for at denne stort sett har vokst opp hos faren. Det var en rettssak hvor Johns høyt gasjerte advokater hadde bistått Yoko og dratt i land foreldreansvaret. I 1971 kidnapper Cox datteren, endrer navnet hennes til Rosemary og går under jorden på skjult sted. Mor og datter blir gjenforent på nittitallet men Kyoko velger å leve en anonym tilværelse i Colorado. Men skilsmissen betyr at Yoko nå er klar for å kunne gifte seg for tredje gang, nå med John Lennon.

3. februar begynner Ringo på nye filminnspillinger, han har fått en rolle i komedien «The Magic Christian» sammen med Peter Sellers og mange flere kjente skuespillere. Det betyr 13 ukers jobb fra mandag til fredag for Ringo, som nå ser for seg en ny karriere.

5. februar mikses fem sanger i stereo med tanke på de kommende utgivelsene på singler og album. Denne dagen utgis også «Goodbye»-albumet til Cream, som inneholder en sang Ringo og George var med på å komponere, «Badge». To dager senere legger George seg inn på sykehus for å få behandlet et halsonde. Dagen etter tar han mandlene.

12. februar stifter Paul McCartney sitt eget firma, hvor han er eneste eier og direktør. Dagen etter er det lanseringsfest for Mary Hopkins album «Post Card» som Paul har produsert for Apple Records. Selskapet avholdes i restauranten i Post Office Tower i London, og celebre gjester som Donovan, Jimi Hendrix, Brian Jones og Eric Clapton deltar. Her blir det eneste fotografiet av Paul og Jimi Hendrix tatt, men det er så dårlig at det er vrient å skjelne dem.

Ettersom Klein hadde fått Beatles til å nøle med å kjøpe NEMS ble 70% av dette selskapet 17. februar solgt til en gruppe forretningsmenn, dette inkluderte mesteparten av aksjene i Northern Songs. Selgeren var arvingene til Brian Epstein, først og fremst broren og moren.

19. februar får Ringo beskjed om at han ikke lenger er ønsket som leietaker av 34 Montagu Square ettersom de han leide ut til, John Lennon og Yoko Ono hadde blitt arrestert med narkotika i leiligheten året i forveien. I 2010 avduker Yoko en blå plakett på bygningens fasade til minne om at hun og John har bodd der.

20. februar er det premiere på filmen «Candy» hvor Ringo har en liten rolle som meksikansk gartner. Det kan ha vært denne dagen at Beatles igjen samler seg i Apple Studios, i hvert fall er det bilder i «Get Back» bokens siste sider som viser en glattbarbert Paul sammen med de tre andre her. Kanskje er de samlet for å øve på «I Want You (She’s So Heavy)» som de snart skal begynne å spille inn. De kan også ha spilt inn den endelige vokalen til «Don’t Let Me Down», som snart skal ut på en single.

Neste gang de samles er åstedet Trident Studio, hvor de starter opp innspillingene av Johns sang «I Want You (She’s So Heavy)». Grunnen til at de har hatt en pause i innspillingene er at Glyn Johns og Billy Preston har vært i USA. Men nå er de tilbake og Glyn bemanner spakene mens Billy er med på orgel. Tre av de 35 tagningene av sangen blir redigert sammen, men den skal ikke bli ferdig før i august. Til Glyn Johns skrekk ber John og Paul ham om å sette sammen et album fra innspillingene de gjorde i januar. Han gir det fire forsøk, men ingen av disse blir utgitt. Imidlertid skal ett av disse forsøkene bli kringkastet på radio i USA og blir etter hvert presset opp som bootleg (ulovlig utgivelse).

25. februar feirer George 26-årsdagen sin ved å spille inn demoversjoner av noen av sine egne sanger i Abbey Road Studios: «Old Brown Shoe», «Something» og «All Things Must Pass». De blir ferdig mikset og han tar de med seg hjem.

I mars annonserer Apples pressekontor at de har kjøpt rettighetene til en filmversjon av «Ringenes Herre» og planlegger at dette skal bli Beatles’ tredje spillefilm for United Artists. Disse planene skrinlegges etter hvert.

En gang i februar har Paul McCartney komponert og spilt inn en hjemmedemo av det som skal bli Mary Hopkins oppfølger til suksessinglen «Those Were The Days» fra året før, nemlig «Goodbye». Denne produserer han selv 1. og 2. mars i Morgan Studio i London, og også baksiden, «Sparrow» av komponistduoen Gallagher & Lyle. Dette studioet skulle etter hvert også benyttes av McCartney til hans første soloalbum i 1970, og også til Ringos debutalbum, «Sentimental Journey».

2. mars avholder Yoko Ono en konsert i Cambridge universitet, akkompagnert av John Lennon på elektrisk gitar. Lennon holdt seg i bakgrunnen på scenen og lokket frem feedback og atonal støy fra sin Epiphone Casino gitar mens Ono hylte og skrek og bar seg stygt i mikrofonen. To andre musikere er med i siste halvdel, John Stevens på perkusjon og piano og John Tchicai på saksofon. Konserten blir innspilt i stereo og utgis senere på året som «Cambridge 1969», den ene siden av parets andre eksperimentelle album «Unfinished Music No 2: Life With The Lions». Dette er første gang en Beatle holder en «konsert» uten de andre i Beatles. I løpet av året blir det flere.

10. mars starter Glyn Johns arbeidet i Olympic Studios med å mikse sanger og sette sammen albumforslag av åttesporsopptakene fra januar. Her holder han på i flere dager.

11. mars er det igjen en Apple-artist som skal spille inn en single. Det er coverversjon av The Coasters’ «Thumbin’ A Ride» som skal spilles inn av Jackie Lomax, en kamerat fra Liverpool som de har gitt kontrakt med Apple. Paul har bestemt sangen, og Lomax får sin egen komposisjon «Going Back To Liverpool» på singlens bakside. De benytter seg av Apples eget studio, med Paul på trommer og George og Paul på gitarer.
En stund senere dukker det opp en ny sang, «New Day» som man velger å ha som A-side med «Thumbin’ A Ride» på baksiden. «Going Back To Liverpool» skal ikke komme ut før i 1991.

Neste dag, 12. mars knuser Paul McCartney en del pikehjerter idet han gifter seg med Linda Louise Eastman på Marylebone Register Office. Ingen av de andre i Beatles er til stede under seremonien. Etterpå drar følget til kirken i St. Johns Wood hvor de får ekteskapet velsignet av en prest.

Samme dag drar John og Yoko til Dorset, hvor John presenterer Yoko for sin tante Mimi, som han bodde hos og ble oppdratt av fra han var fem år gammel.

Samme dag er det razzia hjemme hos George Harrison og kona Pattie Boyd, og sersjant Norman Pilcher finner noe hasj som han sannsynligvis selv har tatt med seg og plantet. Ikke sånn å forstå at ikke George selv har hasj hjemme, men han er en ryddig mann som oppbevarer all hasjen sin i en egen hasj-eske, mens den hasjen Pilcher og konstablene hans fant var i en av Georges sko ifølge rapporten! Bare Pattie var hjemme under raidet, George var på jobb i Apple. Politiet ventet til han kom hjem, så bar det i arresten hvor fingeravtrykkene ble registrert. Løslatelse mot kausjon fulgte, så ble straffen en bot og det var det. Noen dager etter kommer det folk fra USA-ambassaden og paret får stempel i passene om at de har en narkotikadom.

14. mars kommer New Yorkeren Sid Bernstein til London. Det var han som arrangerte deres første konsert i USA, i Carnegie Hall i februar 1964, og han sto også bak deres berømte 1965-opptreden på Shea Stadium. Han kommer for å tilby The Beatles 1 million dollar per konsert for fire konserter. Beatles takker høflig nei uten å holde møte med mannen.

16. mars drar Paul og Linda på sin bryllupsreise, som er til New York, der de tilbringer to uker – blant annet hos Lindas familie. Samme dag er også John og Yoko ute og flyr, til Paris der de håper å kunne gifte seg. Egentlig hadde de trodd at kapteinen på ferga fra Southampton til Holland eller Frankrike kunne vie dem, men de ble fortalt at kapteinene ikke lenger har myndighet til å kunne gjøre dette. Etter å ha flydd til Paris og sjekket inn på et hotell, blir de oppringt av Peter Brown fra Apple, han har på oppdrag fra paret undersøkt mulighetene, og kan opplyse om at de ikke har bodd lenge nok i Frankrike til å kunne gifte seg der. Man må ha bodd der i minst to uker. Skal de gifte seg i Tyskland kreves det hele tre ukers opphold der før vielsen. Imidlertid kan han få til en avtale med det britiske konsulatet i Gibraltar i Spania. Som sagt så gjort, og 20. mars er John og Yoko i Gibraltar og blir viet. 30 år senere gir Gibraltar ut en serie frimerker for å minnes denne hendelsen.

Alle disse viderverdighetene skal John senere skrive en sang om. Men etter en time i Gibraltar returnerer John og Yoko til flyet sitt og reiser tilbake til hotellet de bor på i Paris. 24 mars møter de her kunstneren Salvador Dali og har lunsj med ham, samtidig som Ringo – som er i New York for å spille inn noen scener for «The Magic Christian» – forteller pressen at det nok ikke blir flere offentlige opptredener med The Beatles. Neste dag reiser John og Yoko med bil til Amsterdam, hvor de legger seg inn på presidentsuiten på Hilton-hotellet og kaller inn til pressekonferanse. Pressen tror at her skal det skje noe sexy, vi blir invitert til hotellsengen deres – det paret som opptrådte kliss naken på plateomslaget sitt! Men i senga finner de John og Yoko i hver sin hvite pyjamas og alt de ønsker å snakke om er fred i verden. Seansen varer en hel uke, og de kommer virkelig til orde i verdenspressen, fredsbudskapet deres når alle verdens hjørner – dog mest i sladrespaltene. John & Yoko har også leid inn et filmteam som dokumenterer det hele, og til slutt klippes opptakene sammen til en 40-minutters fargefilm, «Honeymoon». Lennon & Ono spiller også inn ting på lydbånd som senere kommer til å utgjøre en side på deres tredje eksperimentelle LP, «Wedding Album». Mens de holder sengen i Amsterdam leser John i avisen at deres forlegger Dick James har solgt sine aksjer i Northern Songs uten å først tilby Beatles å kjøpe dem. John blir rasende, og slett ikke fredelig i det hele tatt.

Etter en uke reiser paret videre til Wien den 31. mars, hvor de holder pressekonferanse mens de sitter inne i en sekk, slik at ingen kan se dem. Tanken er jo selvsagt at det skal være hva de sier som er det viktige, ikke hvordan de ser ut. Grunnen til at de har tatt turen hit er at her er det TV-premiere på filmen «Rape», som John & Yoko har regissert. Det er en 77 minutters dokumentar hvor en tilfeldig kvinne blir forfulgt av en kameramann i London. Lennon og Ono tilbringer natten på Hotel Sacher, hvor de får smake hotellets berømte sjokoladekake, Sacher Torte.

26. mars hadde «Get Back» blitt mikset i mono med tanke på utgivelse som single. En prøveplate ble spilt på Radio 1, og Paul McCartney hørte dette. Han syntes ikke resultatet var så bra, sangen trenger å mikses på nytt. Olympic Studio blir booket for 7. april og McCartney er eneste Beatle i studio mens sangen får ny monomiks. Også «Don’t Let Me Down» blir mikset, for B-siden av singlen. Stereomikser finner også sted, for i USA skal man begynne med stereo på singler, mens i UK er det fortsatt mono som er singlestandarden.

9. april er Beatles samlet igjen, for å ta nye pressebilder. Det er tre fotografer med, og bildene blir tatt på to steder. Det første er innendørs bilder på Madingley Club i Twickenham i London, og etter dette blir det tatt bilder i en båthavn på Themsen.

Dagen etter avslår Beatles et tilbud fra ATV Music om å kjøpe deres aksjer i Northern Songs for 9 millioner pund. Finansfolk som eier minoritets aksjeposter har muligheten til å avgjøre det hele om de slår seg sammen, og det gjør de. Til sammen har disse nok aksjer til at et salg enten til ATV eller til Beatles vil gjøre at en av partene dermed vil sitte med aksjemajoriteten. De bestemmer seg for først å kontakte Beatles og tilby dem aksjene. Alle papirer og kontrakter blir ferdiggjort og alt som trengs er signaturene til John, Paul, George og Ringo. Johns svar: «Jeg har ingen interesse av å bli lurt trill rundt av menn i dress som sitter på sine feite rumper i City.» Forretningsmennene selger derfor heller til ATV. Og dermed forsvinner sangkatalogen til Lennon-McCartney ut av hendene til Lennon-McCartney. Flere år senere selger ATV katalogen til Michael Jackson og resten er historie.

11. april kommer Beatles’ nittende single i UK ut, «Get Back» med «Don’t Let Me Down» på baksiden. Dette er den første kommersielle utgivelsen av sanger de spilte inn i januar. På grunn av at den nye miksen hadde blitt foretatt kun fire dager i forveien har de ikke rukket å presse opp så mange plater ennå, så kun noen få butikker i London har singlen inne denne dagen. De fleste butikkene får den først inn flere dager senere. Presseskrivet som medfølger singlen til anmeldere legger vekt på at dette er live innspillinger «as nature intended». Singelen når førsteplass i bl.a. Storbritannia, USA, Canada, Australia, Frankrike, Vest-Tyskland, Mexico og Norge.

Bare tre dager etter singleutgivelsen er John Lennon og Paul McCartney tilbake i platestudioet igjen, for å spille inn enda en ny single med Beatles, «The Ballad Of John And Yoko». Både George og Ringo er opptatt annetsteds, så dette er et tomanns Beatles. Lennon har lagd sangen med tekst basert på vielsen til Yoko og den påfølgende bryllupsreisen, så den er selvbiografisk som få! Paul tar seg av trommer, bass og piano, John er på diverse gitarer. Til slutt legger de på perkusjon. Sangen ble innspilt i EMI studio 3 i Abbey Road mellom kl 14:30 og 21 og umiddelbart mikset i stereo i løpet av de to neste timene i kontrollrommet. For nå er det plutselig stereo som gjelder på singler også i UK!
To dager senere er Beatles samlet i studio igjen alle fire, for å spille inn B-siden av den nye singlen, Georges komposisjon «Old Brown Shoe». I tillegg begynner de innspillingen av Georges kanskje mest kjente sang, «Something». Dagen etter gjør de ferdig «Old Brown Shoe» og mikser den for singleutgivelse. I tillegg jobber de videre med Johns «I Want You (She’s So Heavy)». Denne fortsetter de å jobbe med den 20. april og i tillegg spiller de inn kompet til Pauls «Oh! Darling».

22. april er John Lennon tilbake på taket av Apple-bygningen, denne gangen for å være hovedperson i en seremoni der han offisielt får endret navnet sitt fra John Winston Lennon til John Ono Lennon. Det Lennon ikke visste, var at det ikke er lov å endre det mellomnavnet man er døpt med, så egentlig ble han hetende John Winston Ono Lennon i folkeregistret. Etterpå drar John og Yoko til studioene i Abbey Road og spilte inn sporet «John and Yoko» som utgjør en hel plateside av parets «Wedding Album». Sporet består av at John sier «Yoko» og Yoko sier «John» annenhver gang og på forskjellige måter, overdubbet med hjerteslagene deres, innspilt med en sensitiv medisinsk mikrofon.

Den amerikanske trioen Mortimer hadde fått kontrakt med Apple Records og Paul ville gjerne at de skulle spille inn sangen «Two Of Us» som Beatles jo hadde spilt inn 31. Januar, uten at den er utgitt ennå. Derfor blir Beatlesversjonen mikset i mono 25. april og gitt til trioen, slik at de får øvd den inn selv. Måneden etter produserer Paul sangen med gruppen, men den blir ikke utgitt med dem. Det vil si, de får omsider gitt den ut på CD i 2017.

I Norge har plateselskapet bestemt seg for omsider å utgi «Back In The USSR» på single, med «Don’t Pass Me By» på baksiden. Dette er en skandinavisk utgivelse og gjør ikke så mye ut av seg nå, et halvt år etter at begge sangene ble utgitt på det hvite dobbeltalbumet. Den noterer seg for en 7. plass som høyeste plassering.

26. april finner man Dr Richard Asher, Pauls tidligere forlovede Jane Ashers far, død hjemme, han har tatt sitt eget liv. Samme dag er Beatles i studio i Abbey Road igjen, nå er det Ringos nye sang, «Octopus’s Garden» som skal spilles inn. De holder på i nesten tolv timer, fra 16:30 til klokka kvart over fire om morgenen, og fortsetter dagen etter. I 2013 gir Ringo ut en illustrert barnebok med sangteksten. Han har også spilt inn ny versjon av sangen på en CD som medfølger. Ringo fikk ideen til sangen da han på en båttur med familien fikk seg fortalt at blekkspruten lager seg hage og dekorerer denne med skinnende objekter den har funnet.

I Norge begynner Beatles tegnefilmen «Yellow Submarine» omsider å gå på kino, vi henger litt etter utlandet på denne tiden.

30. april jobber de med «Let It Be» med pålegg av gitarsoli (to forskjellige, de klarer ikke bestemme seg for hvilken de skal bruke) og så fortsetter de å jobbe med moro-sangen «You Know My Name (Look Up The Number)», som jo skal bli baksiden av «Let It Be»-singlen året etter. Den hadde de påbegynt allerede i 1967. Nå står John og Paul rundt en mikrofon og synger inn vokalsporet. De legger også på flere effekter, publikums-surr og applaus og lyden av at Mal Evans spar i grus med en spade.

McCartney kommer i denne tiden hver morgen til studio og spiller inn ny vokal på sin egen sang «Oh! Darling», hvor han synger av sine fulle lungers kraft. Han ønsker med dette å oppnå en stadig mer raspete stemme, og benytte det siste av disse opptakene til å ferdigstille sangen. Han gjør kun ett forsøk hver dag.

2. mai spiller Beatles inn Georges «Something» på nytt, i 36 tagninger. Den siste tagningen blir grunnkompet til den endelige versjonen. Her spiller George rytmegitar, Paul bassgitar, Ringo trommer og John piano. Ved en senere anledning skal Billy Preston legge på orgel. På dette tidspunktet varer sangen i over sju minutter, men de siste minuttene er en jam rundt akkordene til John Lennons senere komposisjon, «Remember».

4. mai kjøper John Lennon eiendommen Tittenhurst Park i Ascot for £145,000 fra sjokoladearvingen Peter Cadbury. Lennon får eiendommen pusset opp for dobbelt så mye, blant annet blir det anlagt, uten byggetillatelse, en kunstig innsjø. I august skal denne eiendommen bli åsted for den aller siste fotoseansen med Beatles.

Samme dag er det avslutningsparty på nattklubben Les Ambassadeurs for innspillingen av filmen «The Magic Christian» og både Ringo, Paul og John er med på festen. Festen filmes og noen få klipp dukker senere opp i en dokumentarfilm om Peter Sellers. Der kan vi se Paul McCartney nekte for at hans kone Linda er gravid. Fire måneder senere blir deres første datter Mary født.

Dagen etter utgis omsider «Get Back»-singlen i USA og blir Beatles første single i stereo i det landet. Den går til topps på hitlistene og blir liggende der i fem uker. Samme dag flytter Beatles innspillingene sine til Olympic Studio, der de fortsetter å jobbe med «Something». Neste dag debuterer en ny sang av Paul i studio, mest sannsynlig inspirert av all bruduljen rundt selskapet Northern Songs, sangen heter «You Never Give Me Your Money». Allerede nå har Paul planlagt at sangen skal bli en del av en medley med flere sangsnutter. Men etter dagens arbeid bestemmer Beatles seg for å ta ferie fra hverandre igjen, og skal ikke fortsette med innspillinger for «Abbey Road»-albumet før 1. juli.

8. mai får Alistair Taylor sparken i Apple av Allen Klein. Taylor har trofast tjent Beatles som «Mr Fixit», mannen som kan fikse alt, helt siden han var ekspeditør i NEMS platebutikken til Brian Epstein i Liverpool.

Allerede i oktober 1968 lanserte Apple Records en søsteretikett, Zapple Records, som skal bli et hjem for innspillinger av det eksperimentelle slaget. Sjef for labelen er Barry Miles, som er en god venn av Paul McCartney. 9. mai er det duket for Zapples to første utgivelser: George Harrisons lek med synthesizer, «Electronic Sound» og John Lennon og Yoko Onos «Unfinished Music No 2: Life With The Lions» som består av Cambridge-konserten og andre opptak. Til tross for at Miles har flere planer og er i gang med innspillinger for Zapple, skal disse to platene bli etikettens eneste utgivelser. I juni legger nemlig Allen Klein ned selskapet.

Samme dag er faktisk alle fire i Beatles samlet i Olympic Studios for å overvære at Glyn Johns mikser ferdig «Get Back»-albumet, som fortsatt er på agendaen. Til stede er også Allen Klein og han har med seg en kontrakt som mangler Pauls signatur. Kontrakten gjelder utnevnelsen av Klein som bandets finansielle manager. Paul nekter å signere og det bryter ut en diskusjon som ender med at Klein, John, George og Ringo marsjerer ut av studioet. Paul blir igjen og treffer tilfeldigvis Steve Miller som er kommet til studio for å jobbe med Glyn Johns på nytt materiale for sitt Steve Miller Band. Paul forteller Miller hva som har skjedd og de to har en jam session med Paul på trommer, bassgitar, gitar og bakgrunnsvokal og Miller på gitarer og sang. Enden på visa blir Millers sang «My Dark Hour» som i juni blir utgitt på single med Steve Miller Band, til tross for at det kun er Paul og Miller som er med på innspillingen.

En uke senere er Paul og Linda på besøk hos Pauls far i Wirral, hvor Paul blir intervjuet på lokalradioen. Han sier at selv om Beatles ikke er i søkelyset i media for tiden, så holder de på med forretningsmøter og studioinnspillinger. Men han er ikke glad i forretningsmøtene. Han vakler dessuten mellom lojaliteten til Johns ekskone Cynthia og det tydelig forelskede paret John og Yoko. Dagen etter reiser Paul og Linda til Korfu på ferie. Ringo og Maureen tar cruiseskipet Elizabeth 2 til New York fra Southampton. Her skulle også John og Yoko ha vært med, men de blir stående igjen på kaia i Southampton igjen, idet de blir nektet adgang på skipet av de amerikanske immigrasjonsmyndighetene på grunn av at de manglet visum. Dette avslaget får de på grunn av parets narkotikadom fra året før.

Ved ankomsten i New York reiser Ringo og kona videre til Bahamas for en to ukers ferie i solen. To dager etter at de har kommet dit, ankommer også John og Yoko med fly. «Bahamas er det nærmeste vi kommer uten visum, for å kunne kringkaste vårt budskap til USA» mener Lennon. Her håper paret på å kunne holde nok en ukes kampanje for fred fra sengekanten. Når de kommer frem finner de imidlertid ut at hotellet ikke egner seg til formålet, og været er for varmt, så de flyr videre til Toronto i Canada neste dag. Her blir de holdt på flyplassen i to timer, men får omsider lov til å slippe inn i landet, og flyr neste dag videre til Montreal, hvor de avholder sin neste «Bed In» for fred. Dette blir nærmest en gjentakelse av det tilsvarende arrangementet på Amsterdam Hilton, men nå får de også oppmerksomhet fra amerikansk media, som sender sine journalister til nabolandet Canada. Hver dag snakker de med rundt 150 journalister og deres fredsbudskap, særlig kritikken av USAs engasjement i Vietnam, kringkastes av 350 radiostasjoner i USA.
I løpet av oppholdet spiller de inn en sang fra sengen, som de tilstedeværende er med og korer på: «Give Peace A Chance».

28. mai har Glyn Johns gjort ferdig «Get Back» albumet. Det inneholder litt glimt fra øvinger og småprat mellom de faktiske sangene. Slik ser albumet ut på dette stadiet, januardatoer i parentes:

One After 909 (30)
I’m Ready (22)
Save The Last Dance For Me (22)
Don’t Let Me Down (22)
Dig A Pony (23)
I’ve Got A Feeling (22)
Get Back (singleversjon 27/28)
For You Blue (25)
Teddy Boy (24)
Two Of Us (24)
Maggie Mae (24)
Dig It (24)
Let It Be (31)
The Long And Winding Road (26)
Get Back (reprise; 28)

Det ble lagd prøveplater av dette og sendt til de fire i Beatles. De er ikke veldig fornøyd med resultatet, Fats Dominos «I’m Ready» og The Drifters «Save The Last Dance For Me» var blant de halvveis glemte sangene de bare hadde moret seg med under øvingene. Likevel vurderer de å utgi LPen slik, for å bli ferdig med disse innspillingene. Imidlertid skjer ikke dette, uvisst av hvilken årsak. Johns lagde tre forslag til, men ingen av disse skulle bli virkelighet heller. Imidlertid har Beatles en glimrende ide for omslaget. I og med at denne er spilt inn live, ikke ulikt «Please Please Me», gjenskaper de dette plateomslaget for «Get Back».

30. mai kommer «The Ballad of John and Yoko» ut på single i UK, med «Old Brown Shoe» på baksiden. Den forrige singlen, «Get Back» er fortsatt nr 1 på singlelistene når den nye singlen utgis. Den nye singlen er i stereo og avløser «Get Back» på førsteplassen. Også i Norge går den til topps på VG-lista og troner der i tre uker.

1. juni er det George og Patties tur til å reise på sydenferie, de drar til Sardinia og skal være der til 23. juni.

Tilbake fra Montreal etter å ha spilt inn «Give Peace A Chance» filmer John og Yoko et intervju for et TV-program med David Frost, før de drar på bilferie, med første stopp i Wales. Deretter drar de videre til Liverpool for å besøke Johns tanter Nanny og Harrie. I Liverpool finner de ut at de har for liten bil til all bagasjen og passasjerene, så de bytter til en større og reiser videre til Skottland. De har med seg Johns sønn Julian og Yokos datter Kyoko. Julian hadde bare vært på besøk hos faren og de tok han med seg uten å informere moren, Cynthia. I Durness i Skottlands høyland har John tilbragt mange sommerferier hos sin tante fra han var ni til han var fjorten – det er nok hans barndoms ferieparadis.

1. juli skjer ulykken. John er en elendig sjåfør som nesten ikke har kjørt bil siden han tok lappen i 1965. Stort sett har han hatt sjåfører som har kjørt for ham. Veien er smal, været er dårlig og det er også sikten og Lennon får panikk da det kommer en motgående bil. Han mister kontrollen over sin Austin Maxi og kjører i grøfta. Han, Yoko og Kyoko får kutt i ansiktene og Yokos rygg skades. Hun er gravid når ulykken skjer. Julian er uskadd, men i sjokk. De blir hentet av ambulanser og lagt inn på sykehus, hvor de syes sammen. John får 17 sting i ansiktet, Ono 14 i pannen, og Kyoko fire sting. Julian blir kjørt til Durness der Johns tante Mater bor. Cynthia kommer fra London dagen etter. Hun besøker John på sykehuset for å få en forklaring men John nekter henne å besøke ham. Så drar hun og henter Julian med seg tilbake til London.

Samme dag som ulykken skjedde, er datoen Beatles har planlagt å fortsette innspillingene for sitt nye album, som foreløpig ikke har noen tittel. Kun Paul møter opp i EMI-studioet, og fortsetter innspillingen av «You Never Give Me Your Money» med å legge på sang. Neste dag er også George og Ringo på plass, og tre nye sanger blir spilt inn: «Her Majesty», «Golden Slumbers» og «Carry That Weight». De to sistnevnte spilles sammenhengende med Ringo på trommer, George på bassgitar, og Paul på piano og sang. Dagen etter spleiser de sammen to tagninger og legger på flere instrumenter og stemmer, og i mangel av John er Ringo den som korer sammen med George og Paul på «Carry That Weight».

4. juli, mens de fortsatt ligger på sykehus i Skottland kommer John og Yokos single ut. Johns «Give Peace A Chance» er på A-siden og Yoko Onos «Remember Love» på side B. Til tross for at John ikke hadde skrevet A-siden sammen med Paul, oppgis komponistene som «Lennon-McCartney» på etiketten, slik tradisjonen var. Singlen, som utgis med det fiktive «Plastic Ono Band» gikk så høyt opp som til andreplass på singlelista i UK. I USA stopper den på 14. plass.

De tre andre er i studio og jobber videre med «Golden Slumbers»/«Carry That Weight», kun avbrutt av finalen i damenes tennisturnering på Wimbledon der Ann Jones til slutt slår Billie-Jean King. Det er radioens sportsending som blir sendt over høyttalerne i platestudioet.

5. juli holder Rolling Stones gratis konsert i Hyde Park. Paul er blant publikum, som eneste fra Beatles.

Nå er John og Yoko utskrevet fra sykehuset i Skottland men hviler ut hjemme mens de andre tre møter i studio 7. juli og spiller inn Georges «Here Comes The Sun» på Ringos bursdag. En dag George hadde skulket et forretningsmøte dro han i stedet hjem til kameraten Eric Clapton, og da solen tittet frem mens de var i hagen komponerte George denne sangen. De fortsetter med denne neste dag. Når Beatleskatalogen blir tilgjengelig på strømmende digitale media skal «Here Comes The Sun» bli gruppens mest strømmede sang.

9. juli er omsider John på plass i studio. En dobbeltseng ankommer studioet fra Harrod’s og en ambulanse ankommer med Yoko Ono. Ono installerer seg i senga og overværer de resterende innspillingene av albumet derfra. Teknikerne har hengt opp en mikrofon over hodet hennes, i tilfelle hun vil delta. Plateanmeldere i Storbritannia mottar prøvepressinger av «Get Back» LPen.

Beatles starter opp innspillingen av Pauls sang «Maxwell’s Silver Hammer», som de hadde forsøkt seg på allerede i starten av året. Paul var overbevist om at denne lystige sangen om massemorderen Maxwell som sniker seg innpå sine ofre med en sølvhammer ville egne seg som single, men de andre var ikke like entusiastiske. Det tok tre dager å gjøre ferdig sangen, bortsett fra en siste overdubbing med moog som ble gjort i august. Igjen er det Paul på piano og sang, George på bassgitar og Ringo på trommer. Neste dag spiller George Martin inn hammondorgel og Ringo slår med hammer på en ambolt. John er altså til stede men deltar ikke på sangen i det hele tatt.

Paul flommer over av sanger og 18 juli utgis det en single av Carlo Mendes i Portugal hvor side A heter «Penina» og er komponert av McCartney mens han var på ferie der.

20. juli samles Beatles i London for å se en grovklippet versjon av filmen de spilte inn i januar. Den er på rundt to og en halv time på dette tidspunktet. De ser filmen på en privat visning sammen med regissør Michael Lindsay-Hogg. Det er John og Yoko, Paul og Linda, Ringo alene og George med både Pattie og begge hans foreldre.

I de påfølgende dagene fortsetter finpussingen på sanger de allerede har spilt inn, uten at John deltar. Først når det er tid for å spille inn hans eget hovedbidrag til albumet, «Come Together» kommer han på banen. Da er det 21. juli og vi befinner oss i studio 3. Lennons komposisjon startet som kampanjesang for Timothy Leary i forbindelse med at han stilte opp som kandidat for å bli guvernør for California, i konkurranse mot Ronald Reagan. Nå har John skrevet den om. Dessverre har han lånt åpningssetningen fra Chuck Berrys «You Can’t Catch Me», noe han etter hvert skulle måtte gjøre gjengjeld for. Pussig nok er det en firespors opptaker som benyttes, ellers har jo Beatles gått over til å spille inn på åtte spors opptakere. Pauls bassgitar spilles inn på spor 1, George spiller rytmegitar på spor 2 og Ringos trommer på spor 3. Lennon synger inn en foreløpig vokal på spor 4, men han er litt svak i stemmen siden han ikke har sunget siden han spilte inn «Give Peace A Chance». Etter åtte tagninger kopieres sporene på siste tagning over til et åttespors bånd. Neste dag fortsetter de med å legge på blant annet elektrisk piano og de endelige vokalene. Det er mest sannsynligvis Paul som spiller det elektriske pianoet. Paul har lyst å være med på harmonisang sammen med John men nevner det ikke for kameraten, som synger inn harmonistemmen selv. Så vanskelig er det for de to vennene å kommunisere i studio.

23. juli har Paul fått varmet opp stemmen nok til at han synger inn den endelige versjonen av «Oh! Darling». Så er det mer jobb på «Come Together», før man begynner innspillingen av «The End» som har foreløpig tittel «Ending». Kompsporet består av gitar, bass, trommer og piano. Ringos trommesolo endrer seg litt fra tagning til tagning. Neste dag før Ringo og George har ankommet studio spiller Paul inn en demo av sin sang «Come And Get It», som senere skal spille inn av gruppen The Iveys. John er til stede uten å delta. Iveys rekker å skifte navn til Badfinger før sangen utgis og dukker opp på starten av Ringos nye film, «The Magic Christian».

Etter hvert dukker også George og Ringo opp i studio, og da setter Beatles i gang med innspillingene av Johns to sanger «Sun King» og «Mean Mr Mustard» som spilles inn som en sang som glir over i en annen. De fortsetter med denne neste dag, og så spiller Paul inn sin harmonistemme til «Come Together». Etter dette debuterer to nye sanger i studio, Johns «Polythene Pam» og Pauls «She Came In Through The Bathroom Window». Begge er komponert i 1968 og begge ble øvd på i januar under filminnspillingene. Også disse to blir nå innspilt under ett, som en sang som går over i neste. John spiller her 12-strengs gitar, ellers er instrumenteringen som den pleier. Sistnevnte sang var inspirert av en hendelse der fans hadde kommet seg inn gjennom baderomsvinduet til Paul og romstert i huset hans.

30. juli tester de ut den lange medleyen som skal være med, og Paul får båndoperatøren til å klippe ut «Her Majesty» da han ikke synes den passer inn. Operatøren unnlater å kaste båndet og limer inn sangen til slutt, etter en lang pause med stillhet på båndet. Og slik ble det til at sangen kom med på LP-platen. Ja, faktisk fikk Paul anledning til å fremføre sangen for hennes majestet dronning Elizabeth mange år senere på en jubileumskonsert til hennes ære.

1. august var siste gang alle fire i Beatles begynte å spille inn en ny sang sammen. Sangen var Johns «Because». Det tok dem 23 forsøk på å perfeksjonere den, hvor tagning 16 ble valgt som det beste. George Martin spilte elektrisk cembalo, John Lennon el-gitar, Paul McCartney spilte bass og Ringo Starr holdt takten ved å slå en enkel rytme på sin hi-hat. Etterpå la John, Paul og George på trestemt harmoni.

2. august produserer Paul The Iveys versjon av hans «Come And Get It». Neste dag legger John, Paul og George på nye harmonistemmer på «Because» to ganger til, så det ble til slutt nistemt harmonisang.

5. august har Paul med seg sine eksperimentelle bånd hjemmefra, som inneholder diverse lyder han har tatt opp. Der er det fuglesang, klokkeklang og lyden av gresshopper. Lydene blir overført fra Pauls mono spolebånd til firespors bånd i studio. Men det er noe annet som stjeler oppmerksomheten i studio denne dagen. George har fått bragt over sitt nye leketøy, en Moog synthesizer. Den blir installert i et av rommene, og den må alle klå på for å finne ut hvilke lyder den kan frembringe. Fra det rommet kan man mate lyden av synthesizeren inn i hvilket som helst av kontrollrommene i studioene Beatles benytter. Første sang som får pålegg av denne moogen er «Because», og det er George som spiller. Dagen etter legger George på flere gitarer på «Here Comes The Sun», deriblant en gitarsolo som skal forbli uhørt av det store publikum inntil den blir avspilt i et bonuskutt som medfølger dokumentarfilmen «George Harrison: Living In The Material World» i 2011. I et annet studio legger Paul på en moog-solo på sin «Maxwell’s Silver Hammer».

7. august legger Paul, George og John på sine tre duellerende gitarer på «The End» i den rekkefølgen. De trenger kun en tagning og de er meget opprømte. For John virker det som om dette er siste kvelden med gutta, for på vei inn i studio ber han Yoko vente utenfor, noe han ellers aldri gjør. De tre spiller også inn sine «Love You» vokaler ved denne anledningen.

Navnet på det nye albumet og hvordan omslagsbildet skal se ut har vært en utfordring. På et tidspunkt skulle det hete «Everest» etter sigarettmerket tekniker Geoff Emerick røkte, og Beatles skulle fotograferes ved foten av Mount Everest. Til slutt velger de en enkel løsning og går over fotgjengerovergangen utenfor platestudioet til EMI, og kaller opp platen etter gata, «Abbey Road». Fotoseansen foregår 8. august og Beatles går over gata frem og tilbake tre ganger, så fotograf Ian Macmillan får knipset 6 bilder. De velger det eneste bildet hvor alle tre er i steget. Det er så vellykket at det skal bli ett av de mest ikoniske og imiterte platecoverne noensinne og EMI-studioene blir også etter dette omdøpt til Abbey Road Studios.

Etter fotoseansen går de inn i studio igjen og fortsetter å jobbe med «The End» og «I Want You (She’s So Heavy)». John bruker moogen til å lage støyen som er til slutt på den sistnevnte.

11. august flytter John og Yoko inn på Tittenhurst Park. Samme dag gjør Beatles ferdig «Oh! Darling» og «I Want You (She’s So Heavy)». Førstnevnte får ny koring av John, Paul og George, og dette skulle bli Johns siste bidrag til en Beatlessang. De påfølgende dagene går med til steromiksing av sangene på «Abbey Road» og redigering, dette albumet blir ikke spesifikt mikset for mono. Den epoken er over. I et radiointervju med programleder Kenny Everett som blir tatt opp i Abbey Road 14. august sier John at «Get Back» albumet er klart for utgivelse, men de har det opp i halsen og orker ikke gi det ut. De vil mye heller ut med dette nye albumet som er i sluttfasen. Neste dag begynner George Martins orkesterpålegg på fem av sangene: « Golden Slumbers/Carry That Weight», «The End», «Something» og «Here Comes The Sun».

17. august produserer Paul Mary Hopkins neste single, Doris Days klassiker «Que Sera, Sera (Whatever Will Be, Will Be)» og «The Fields Of St Etienne». Paul og Ringo spiller på begge sangene. Dette gjør de innimellom miksing og redigering av Abbey Road. Singlen kommer til slutt kun ut i Frankrike.

19. august legger George moog på «Here Comes The Sun». Neste dag er siste dag alle fire i Beatles er i studio samtidig og da ferdigstilles endelig «I Want You (She’s So Heavy)», den første sangen de hadde begynt Abbey Road-innspillingen med, seks måneder tidligere. To versjoner spleises sammen, en fra februarversjonen fra Trident Studios og en fra EMI-versjonen fra 18. april. Den første delen er fra EMI og etter 4:37 går den over i Trident-utgaven. Når sangens avslutning med den hvite støyen har vart en stund sier Lennon «Der! Kutt båndet der!» og teknikeren stopper maskinen og klipper av båndet.

21. august finner Paul McCartney lyden som skal erstatte den enkle orgeltonen som midlertidig har knyttet sammen «You Never Give Me Your Money» med «Sun King». Den er fra hans egne båndopptak og inneholder blant annet lyden av gresshopper. Dagen etter samler gruppen seg hos John og Yoko i Tittenhurst Park for sin aller siste fotoseanse, med fotografene Ethan Russell og Monte Fresco. De husker nok ikke at denne datoen er akkurat den samme som da de ble fotografert sammen for første gang, den dagen Ringo ble fast medlem syv år tidligere, 22. august 1962.

Linda tar også opp litt smalfilm med Pauls filmkamera. George og John har på seg bredbremmede hatter på mange av bildene. To av bildene vil etter hvert bli benyttet på en amerikansk samle-LP som kommer ut året etter, «Hey Jude».

Mandag 25. august blir Abbey Road albumet endelig ferdig lydmessig, idet man fjerner den syv sekunder lange introen til «Maxwell’s Silver Hammer» og 36 sekunder fra «The End». Masterteipen og en sikkerhetskopi tar tekniker Geoff Emerick med seg til Malcolm Davies som skal lage ferdig lakkoriginalen i studioet til Apple.

26. august drar George Harrison til Portsmouth for å treffe Bob Dylan, som er booket til å spille på festivalen på Isle of Wight. 30. august er tre av Beatlene blant publikum på Dylans konsert på Isle of Wight, Paul er i London og har blitt far til sin førstefødte datter Mary to dager tidligere. Den evige ungkaren har blitt familiefar, en rolle han tar på alvor.

De tre Beatlene gir Dylan en prøvepressing av Abbey Road LPen og dagen etter kommer han på besøk til Tittenhurst Park.

10. september er det filmpremiere på to av John og Yokos filmer, «Self Portrait» – en studie av Lennons penis som oppnår ereksjon i sakte film i løpet av femten minutter, og «Mr & Mrs Lennon’s Honeymoon» fra da de holdt senga i Amsterdam en uke. Dagen etter mikses en uutgitt sang til stereo, «What’s The New Mary Jane» fra 1968. Lennon har tenkt å utgi den som en single fra Plastic Ono Band men den forblir i arkivene inntil den omsider kommer ut på Beatles «Anthology 3» i 1996.

En eller annen gang i første halvdel av september blir det holdt et forretningsmøte der John, Paul og George er til stede og Ringo er forhindret fra å møte. For at Ringo skal få høre hva som blir sagt, tas møtet opp på bånd. På møtet tar John til orde for at Beatles skal lage en ny LP, med fire sanger hver fra Paul, George og John, og kanskje to fra Ringo. Når dette blir lunkent mottatt, fremmer han forslag om at de setter i gang med å spille inn årets julesingle. Båndopptaket har såvidt begynt å sirkulere blant Beatlessamlere i 2019. Det er dermed klart at John er klar for at Beatles skal fortsette som gruppe på dette tidspunktet. Men han skal snart ombestemme seg.

13. september reiser John Lennon, Yoko Ono og et sammenrasket band bestående av Eric Clapton, Klaus Voormann og Alan White til Toronto for å opptre på en Rock and Roll Revival festival der. John hadde blitt oppringt dagen i forveien og spurt om han ville komme som gjest på festivalen, og John hadde svart at det ville han, dersom han også fikk opptre selv! Bandet øvde inn repertoaret på flyet over. John hadde egentlig først spurt George om å være med, men George ville ikke dette og John endte opp med Clapton. Bandet kalte han Plastic Ono Band, og da dette var gjort fant han ut at han ville slutte i Beatles.

John entrer scenen høy på heroin og har kastet opp backstage. Han leder bandet gjennom «Blue Suede Shoes», «Money (That’s What I Want)», «Dizzy Miss Lizzy», «Yer Blues», «Cold Turkey» og «Give Peace A Chance». Deretter synger Yoko Ono «Don’t Worry Kyoko (Mummy’s Only Looking For Her Hand In The Snow)» og «John, John (Let’s Hope For Peace)».

20. september bestemmer John Lennon seg for å informere resten av gruppen at han har tenkt å forlate The Beatles. Allen Klein er informert i forveien men har bedt Lennon vente med å annonsere nyheten til etter at de har fornyet sin kontrakt med plateselskapet EMI/Capitol Records. På et møte denne dagen blir denne kontrakten underskrevet, og etterpå forteller John de andre at han forlater gruppen. George er ikke til stede.

25. september i studio 3 i Abbey Road begynner John innspillingen av sin sang, «Cold Turkey» – om å bli nykter fra narkotika ved å brått kutte det ut. Dette medfører som kjent fysiske reaksjoner, og disse forsøker John å gjengi via sangen. En versjon av historien hevder at det var da Beatles nektet å spille inn denne sangen som gruppe at John bestemte seg for å forlate bandet. I hvert fall var det ikke Ringo som nektet, for han er med og trommer på sangen. Ellers er Eric Clapton og Klaus Voormann med. Etter 26 tagninger er John fortsatt ikke fornøyd, så de gjør nye forsøk i Trident Studio tre dager senere.

Fredag 26. september utgis Abbey Road. På verdensbasis selger den i fire millioner eksemplarer de første seks ukene den er i butikkene, og enda en million før 1969 er omme – noe som gjør den til årets mestselgende langspillplate. Abbey Road er den fjerde mest solgte LP-platen på hele sekstitallet, og den åttende mest solgte LPen i 1970. Og den fortsetter å være populær. I 1980 blir den det første Beatlesalbumet som er solgt i mer enn 10 millioner eksemplarer verden over.

Side A: ‘Come Together’, ‘Something’, ‘Maxwell’s Silver Hammer’, ‘Oh! Darling’, ‘Octopus’s Garden’, ‘I Want You (She’s So Heavy)’; Side B: ‘Here Comes The Sun’, ‘Because’, ‘You Never Give Me Your Money’, ‘Sun King’/’Mean Mr. Mustard’, ‘Polythene Pam’/’She Came In Through The Bathroom Window’, ‘Golden Slumbers’/’Carry That Weight’, ‘The End’, ‘Her Majesty’.

Så er det en liten gjeng konspirasjonsteoretikere i USA som har lurt på om ikke den virkelige Paul McCartney døde i en bilulykke i 1966 og har blitt erstattet med en dobbeltgjenger. På platecoveret til Abbey Road finner de en masse «spor» som de føler at gruppen har lagt ut for at fansen skal få snusen i dette. Men det er en helt annen historie.

28. september er John og hans Plastic Ono Band – Ringo, Clapton, Voormann og Yoko i Trident studio og spiller inn «Cold Turkey» på nytt.

Beatles har jo lovet sin venn Spike Milligan at han kan få deres innspilling av «Across The Universe» og utgi denne på et samlealbum til inntekt for verdens villmarksfond. 4. oktober mikser derfor George Martin og tekniker Jeff Jarett sangen i stereo til dette formålet. Sangen ble innspilt i februar 1968, men Beatles har foreløpig ikke utgitt den. To av jentene som hang utenfor studiobygningen i Abbey Road, Gayleen Pease og Lizzie Bravo synger bakgrunnsvokal på sangen.

3 oktober spiller Plastic Ono Band inn Yoko Onos «Don’t Worry Kyoko (Mummy’s Only Looking For Her Hand In The Snow”, og dermed er begge sidene av denne singlen innspilt. De blir gjort ferdig og mikset i stereo to dager etter.

6 oktober utgis en dobbel A-side single fra Abbey Road LPen i USA, “Something» og «Come Together». Den kommer også ut i Norge etter hvert og oppnår som best en 2.plass på Arbeiderbladets «20 Toppen» i desember.

John fyller 29 år den 9. oktober, men dette er ingen lykkelig dag. Yoko Ono blir innlagt på sykehus for å få blodoverføring. Hun og John har nylig vennet seg av med herioin, hun er sannsynligvis gravid og frykter å abortere igjen. Dette skjer likevel noen få dager senere, den 12. oktober.

20. oktober utgis John og Yokos tredje eksperimentelle LP, «Wedding Album» ut i USA. Den skal også komme ut i Storbritannia før året er omme, men dette skjer ikke før 14. november der. Samme dag mikses LPen “Live Peace In Toronto 1969» av Plastic Ono Band for senere utgivelse. Singlen «Cold Turkey» blir også utgitt i USA denne dagen.

Ryktene om Paul McCartneys angivelige død har tiltalt i styrke i USA og der er nå saken høyt på agendaen i massemedia. Samtidig har ikke Paul vært tilgjengelig for kommentarer, da han har tatt med seg sin nye lille familie opp til Skottland, der han har en gård. Her har han ikke tilgang på telefon. 24. oktober kommer det derfor en journalist fra BBC til gården og intervjuer Paul, som ikke kan annet enn å benekte at han er død.

Ringo Starr har bestemt seg for å spille inn et soloalbum, der han skal ta for seg sanger foreldrene hans liker å synge allsang til på den lokale puben. Dette blir et dykk i en sangskatt fra forrige generasjon, og Ringo starter dermed opp en trend som han er alt for tidlig ute i. Flere tiår senere begynner Rod Stewart et dypdykk i samme repertoar, og han får følge av bl.a. Bob Dylan og Paul McCartney. Ringo starter innspillingene i Abbey Roads studio 3 den 27. Oktober der George Martin og hans orkester komper trommeslageren på Cole Porters «Night and Day», arrangert av Martin. Ringo vil benytte seg av forskjellige arrangører på de forskjellige sangene på albumet.

“Something» / «Come Together» kommer ut i Storbritannia 31. Oktober, mest sannsynlig er dette også datoen for utgivelse i Norge.

I november 1969 fortsetter Ringo med innspillinger for sitt soloalbum, som etter hvert får tittelen «Sentimental Journey» etter en av sangene på albumet. John og Yokos «Wedding Album» utkommer i Storbritannia den 14. November og 11 dager senere sender John sin MBE-medalje i retur til dronning Elizabeth 2, i protest mot britenes engasjement i Nigeria og Biafra, deres støtte til USA i Vietnam og at «Cold Turkey» er på vei ned av hitlistene.

26 november planlegger John å utgi to Beatlesinnspillinger som Plastic Ono Band single, derfor mikses disse: «You Know My Name (Look Up The Number)» og «What’s The New Mary Jane». Det blir det ikke noe av. «You Know My Name (Look Up The Number)» ender opp som B-side til «Let It Be».

Første desember kommer det siste bladet i serien Beatles Book monthly ut, det offisielle bladet for Beatles fanklubb i Storbritannia. Bladet har blitt utgitt månedlig siden august 1963. Det siste nummeret er nr 77 siden starten. Imidlertid blir bladet gjenopplivet i 1976, når det igjen blir en ny bølge av interesse for Beatles i kjølvannet av at singlene deres nyutgis. Denne andre serien med Beatles Monthly Book varer helt frem til 2003 da blad nummer 321 utgis.

Den amerikanske gruppen Delaney & Bonnie and friends er ute på turné og har fått med seg Eric Clapton. George og Pattie er til stede på en av konsertene deres, og George blir så begeistret at han slenger seg med på turneen som ekstra gitarist. Første konsert han deltar på er 2. desember i Bristol. I løpet av desember besøker gruppen også Birmingham, Sheffield, Liverpool og Croydon før de styrer videre mot Skandinavia. Noe Norgesbesøk blir det ikke, men det blir et par konserter i København, hvorav en blir filmet og sendt på dansk TV. I tillegg spiller de i Stockholm og Gøteborg. I Gøteborg begynner George å komponere “Woman Don’t You Cry For Me”, en sang som til slutt kommer ut på LPen 33 1/3 i 1976.

Samle LPen «No One’s Gonna Change My World» kommer ut i Storbritannia den 12. desember 1969 og første spor er “Across The Universe» med Beatles. Ellers inneholder albumet andre bidrag fra The Bee Gees, Cilla Black, Bruce Forsyth, Rolf Harris, The Hollies, Lulu, Spike Milligan, Cliff Richard, Harry Secombe og Dave Dee, Dozy, Beaky Mick and Tich. Denne utgaven av “Across The Universe» er i våre dager lettest tilgjengelig på Beatles samlealbumet «Past Masters”.

Konserten John hadde med Plastic Ono Band i Toronto ble både filmet og tatt opp på lydbånd, og The Plastic Ono Band gir ut sitt bidrag på LP den 12. desember 1969 som «Live Peace In Toronto 1969». Det første opplaget har som bilag en kalender for 1970. Filmopptaket blir også utgitt på videokassett og senere på DVD.

John og Yoko er også aktive med å gi intervjuer på TV, lage musikk og sine eksperimentelle filmer og Plastic Ono Band opptrer også live i London, på Lyceum Ballroom 15. desember. Konserten er en veldedighetsforestilling til inntekt for Unicef. De er forsterket med Delaney & Bonnie and Friends, som jo også inkluderer George, og Eric Clapton er jo med i begge bandene. Samme dag lanseres deres «War Is Over» kampanje hvor store plakater i mange byer verden over annonserer at «Krigen er slutt – hvis du vil det».

Dagen etter flyr John Lennon og Yoko Ono til Canada for å holde pressekonferanse og gi intervjuer. De har fortsatt problemer med innreisetillatelse til USA, så derfor drar de så nær de kan for å få amerikansk media i tale.

Venn av Beatles, og programleder i radio Kenny Everett setter selv sammen en julesingle med Beatles for 1969. Han reiser rundt til hver enkelt Beatle, som spiller inn en liten snutt eller hilsen hver til denne singlen, som sendes ut gratis til medlemmer av de offisielle fanklubbene i Storbritannia og USA 19. desember.

29. desember flyr John Lennon og Yoko Ono til Aalborg i Danmark, hvor de skal feire nyttår sammen med Yokos eksmann Tony Cox og datteren Kyoko.

I London holder Ringo og kona Maureen nyttårsfest i Highgate, London 31. desember. Hit kommer bl.a. George og Paul med sine koner.

Noen dager senere kommer Paul, George og Ringo sammen igjen for å spille inn «I Me Mine» 3. januar 1970 for den omarbeidede «Get Back» LPen. John og Yoko er fortsatt i Danmark.

10 år senere blir John Lennon myrdet utenfor sin bolig i New York City og alt håp om et gjenforent Beatles er over.

De tre gjenlevende kommer sammen igjen i 1994 og 1995 og lager ferdig to av de etterlatte sangene til John Lennon, «Real Love» og «Free As A Bird». De utgis under navnet «The Beatles».