Historien bak The Beatles’ trommelogoer av James Bunning Stevens. Oversatt av Svein Sivertsen. Tilleggskommentarer og videreføring av Roger Stormo.

Verdens mest kjente trommelogo

Den er blant de mest kjente ikonene i musikkens verden. Absolutt ingen trommelogo er mer velkjent. Fra 12. mai 1963 frem til august 1966, dominerte den berømte “THE BEATLES” logoen med den forstørra “B”en og “T”en med den lange streken i Ringos oftest oppsatte slagverk og utformet det visuelle sentrum i Beatles’ scene opptreden.

Men for et ikon som er så viktig i legenden om Beatles, har historien bak likevel aldri blitt avslørt før i 2002. Som ved så mange andre deler av Beatles’ historie er også denne ganske forbløffende. Mange slagverk (eller “trommesett” som de ble kalt før den britiske betegnelsen “batteri” ble tatt i bruk) var påført navnet på gruppa og/eller trommeslageren på basstromma, avhengig av navnets lengde, design eller størrelse. Noen bruker nå feilaktig betegnelsen “stortromma” om basstromma, men stortromma er noe man slår på, og basstromma spilles jo faktisk med pedaler.

Forhistorien
Historien om Beatles relaterte trommelogoer startet med Colin Hanton, trommeslageren i Quarry Men (siden medlemmene gikk på Quarry Bank skolen og i skolesangen het det “we are quarry men”), John Lennons første gruppe som Paul McCartney snart ble medlem av. Trommeskinnet til Hanton var påført både hans eget navn og The Quarry Men, den var designet av hans venn Charles Roberts.

1960
Det finnes ingen kjente bevis for at trettiseks år gamle Tommy Moore (han som ble med i gruppa like før turneen til Skottland i mai 1960 da de backet sangeren Johnny Gentle) hadde en Beatles trommelogo under sitt korte medlemskap i gruppa. Det finnes kun ett bilde som kan dokumentere at Beatles’ faktisk backet Johnny på turneen, men det er et bilde som kun viser George Harrison og Gentle på scenen. Gruppa hadde ikke engang bestemt seg for navnet på dette tidspunktet. De kalte seg vekselvis “The Silver Beatles”, “Beatals”, eller “Beatles” (ofte stavet som “Beetles” (billene) i annonsene, gjerne fordi annonsørene ikke visste bedre og trodde det var en stavefeil. På et eller annet tidspunkt dukket det opp en “beatles” logo (med liten “b”) som ble påført trommene, men det kan like gjerne ha skjedd etter at Moore hadde forlatt tenåringene i The Beatles og gjenopptatt jobben ved flaskefabrikken i Liverpool.

Like etter at han hadde forlatt “trommetrona” havnet trommesettet på en eller annen måte hjemme hos Paul, og Pauls bror Mike slo litt på de uten noen nevneverdig suksess. Paul spilte selv på disse trommene i en av periodene før han ble berømt, da han spilte på ulike instrumenter avhengig av hva de manglet.

Norman Chapman trommet med The Beatles tidlig på sommeren 1960, men trommene hadde han leid, og han spilte kun tre kvelder han før han måtte reise for å avtjene den militære verneplikten. Tvilsomt at han hadde noen spesiell logo da.

Om Pete Best var aldri så uheldig, så får en kanskje likevel la være tro at han fikk sparken pga at han aldri hadde noen Beatles logo på trommene sine gjennom begge de to årene han tjenestegjorde som batterist. Han begynte den 12. august like før The Beatles dro til Hamburg for første gang. Pete Best har selv fortalt at han i en kort periode hadde en Beatleslogo på basstromma. Dette var et trommeskinn med oransje bakgrunn og bokstavene var i hvitt. Best har sagt at han har bilder av denne basstromma, men han har ikke publisert noen av dem i bøkene sine eller på nettstedet sitt.

Den falske logoen
På et tidspunkt har en eller annen riktignok bidratt til litt forvirring ved å ha retusjert et foto og skapt en Beatles logo på et bilde av Best og hans trommer tatt av Albert Marrion den 17. desember 1961. Det manipulerte bildet ble vist i den amerikanske platesamleravisa Goldmine nr 448 fra 1997 og på coveret av en av de mange The Beatles og Tony Sheridan-LP’ene. Uansett, alle andre bilder fra fotoseansen hos Marrion beviser at det faktisk aldri fantes en slik trommelogo.

 

Den samme logoen ble påført bildet på omslaget til Hans Olof Gottfridssons bok “From Cavern to Star-Club” og på en sen utgave av en kjent bootleg med Decca Tapes. Med Gottfridssons bok fulgte det også en EP, og også her er denne logoen manipulert inn.

Denne logoen har blitt benyttet til å lage denne memen, som altså ikke er korrekt da den såkalte 1961-logoen er skapt på nittitallet og bare manipulert inn på bilder. Som vi ser har de også benyttet logoen fra Mike McCartneys (eller Tommy Moores?) trommesett som “1960”.

BEATLES rock combo
Det finnes et bilde der Rory Storm står på scenen på Top Ten Club tidlig i desember 1960 og gjesteopptrer med Tony Sheridans band. Både Rory Storm og The Beatles gjesteopptrådte ulovlig sammen med Tony Sheridan på Peter Eckhorns Top Ten Club i 1960 mens de egentlig var engasjert på Bruno Koschmiders klubb, Der Kaiserkeller. Det var dette som førte til at deres oppdragsgiver sladret til politiet at George var mindreårig og at bandet ikke hadde arbeidstillatelse, noe som førte til at oppholdet ble avbrutt og bandet reiste hjem til Liverpool igjen. Bak Rory på bildet kan det se ut som om Petes Beatles-tromme med en Beatles logo. Studerer man originalfotografiet nøye ser man at det også står “rock combo” under streken til S’en.

Pauls billelogo
Straks etter at navnet ble stadfestet til bare å være “The Beatles” ble iveren etter å lage en skikkelig logo viktig, i alle fall for Paul. Hans utkast og design for Beatles-logoer er gjengitt i Mike McCartneys bok “Thank U Very Much”. Disse utkastene viser at Paul synes at “bille”-tilknytningen burde utforskes nærmere.

Da Ringo Starr overtok etter Pete Best hadde han fortsatt det utslitte Premier-trommesettet som han hadde satt opp og plukka ned under utallige spillejobber rundt omkring i Liverpool, Butlins feriekolonier og i Hamburg sammen med Rory Storm og The Hurricanes, og også sammen med Tony Sheridans band. Basstromma var påført et Premier varemerke og “Ringo Starr” tydelig klistret fast med svart tape.

En stund etter at Ringo ble med i Beatles fjernet han sine bokstaver fra basstrommen.

Terry “Tex” O’Haras billelogo
En eller annen gang mellom den 4. september 1962 da de spilte inn “Love Me Do” for EMI og den 17. februar 1963 da de gjorde opptak for “Thank Your Lucky Stars” ble basstrommen påført en Beatleslogo. Det lignet mye på Pauls kruseduller og var basert på håndskrift med en “B” som hadde en billelignende antenne, såvel som en veldig tynn “The” skrevet overfor.

Denne “billelogoen” ble trykket på et tøystykke strukket over fronten på tromma og festet til innfatningen på tromma slik at den også fungerte som en slags lyddemper på basstromma. Terry “Tex” O’Hara, en kunstner fra Liverpool designet logoen. Som nevnt lignet den veldig på Pauls utkast, så han har nok jobbet utifra Pauls ideer.

Bruken av denne logoen var imidlertid kortvarig. I april eller mai 1963 bestemte Ringo seg for å skifte ut Premier trommene sine. Bill Ludwig II, den tidligere eieren av William F. Ludwig trommekompani kan fortelle om et betydningsfullt besøk av Ringo og Brian Epstein i Drum City, en stor musikkinstrument butikk på Shaftesbury Avenue i London hvor de kom for å bestille nytt trommesett. Ifølge Bill Ludwig hadde Ringo planlagt å kjøpe et nytt Premier sett. Drum City førte Premier, et britisk merke, men eieren Ivor Arbiter hadde nettopp søkt og fått enerett til å distribuere de amerikanske Ludwig-trommene til Storbritannia. På denne tida økte The Beatles popularitet raskt. Arbiter og hans salgssjef Dave Martin overtalte Ringo til å kjøpe Ludwig-trommer, dette i trygg forvissing om at alle som drømte om å bli Ringo ville kjøpe de samme trommene. Lukrativt da, at alt salg av Ludwig trommer i Storbritannia ville skje gjennom Arbiters selskap. Ringo forelsket seg i Ludwigs den gang nye sorte perlemor-belagte trommer. Han fikk vite at det kun var Ludwig som hadde noe slikt. Derfor bestemte han seg for å skifte fra Premier til Ludwig på en betingelse. Arbiter forberedte seg på det verste, men ble behagelig overrasket.

Ringo skifter til Ludwig trommer
Det unike amerikanskproduserte Ludwig trommesettet viste seg å være et statussymbol for Ringo. (Ringo ble ofte fascinert av amerikanske ting og hadde faktisk seriøst vurdert å emigrere til USA før han ble en Beatle.) Han ble så betatt av disse trommene at han spesifiserte at en stor Ludwig-logo skulle trykkes øverst på bass tromma. I motsetning til de fleste andre trommeprodusenter på den tida mente Ludwig-fabrikken at det virket svært overdrevet å sette varemerket sitt øverst på basstromma. De gjorde heller ikke det, med unntak av en liten logo på trommesett de ga bort gratis til kjente amerikanske trommeslagere i reklameøyemed. I tillegg hadde William F. Ludwig I (en tysk immigrant), ofte vært skeptisk til bruken av Ludwig navnet, på grunn av publikums bitre krenkelser som han opplevde i USA under de to verdenskrigene. Ifølge Bill Ludwig var Epstein snar med å understreke at gruppas navn var “The Beatles” og ikke “The Ludwigs”, og at de skulle promotere The Beatles og ikke trommene.

Ivor Arbiter tegner seg inn i historien
Arbiter (som må ha hatt “£ sterling” tegn i øynene for potensielle fremtidige salgskurver) var rask med å berge den første ordren ved å komme med et mer akseptabelt alternativt forslag for Epstein. Selvfølgelig kunne en stor Beatleslogo trykkes på trommeskinnet, men det kunne likevel bli plass til Ringos ønske om en Ludwig-logo av moderat størrelse på toppen av tromma like oppunder innfatninga hvis han oppriktig ønsket det. Og umiddelbart tok den britiske Ludwig-distributøren Ivor Arbiter frem et ark og tegnet opp en sirkel som på ei basstromme, og der og da skisserte han den siden så berømte “THE BEATLES” trommelogoen!

Arbiters bruk av en stor “B” og en forlenget “T” var en tydelig henvisning til både trommeslagerens rolle og til betegnelsen “beatmusikk”, som var det nye ordet britene hadde begynt å kalle denne musikkformen i 1963. Salgsavtalen var i orden og Bill Ludwig fikk snart en telefon fra Arbiter om en ordre som det hastet med å effektuere. Den gang betydde det ikke mer for Bill Ludwig enn “nok ett salg til nok en gruppe”. Den endelige logoen ble malt på plass på trommeskinnet av en av de ansatte, Eddie Stokes, en poliorammet deltidsansatt som tross sitt handikapp med en skjelvende arm utførte malejobben på en liten time.

Ringos Premier-trommer med den store billelogoen ble brukt for siste gang 12. mai 1963. “Billelogoen” overlevde og dukket likevel stadig opp, som på franske Beatles plater og promoartikler frem til 1965, samt på juleplatene for fanklubben fra 1964 og helt frem til ’69.

 

Versjon 1, 1963
Ivor Arbiters logo ble påført Ringos nye Ludwigtrommer først etter at trommene var ankommet Storbritannia. På tross av at Ivor Arbiter gjorde gode penger på salg av Ludwigtrommer i Storbritannia, fikk han sannsynligvis aldri noen kompensasjon for å ha skapt logoen. Ringo mottok sine nye Ludwigtrommer med den nye logoen 12. mai 1963, da The Beatles skulle opptre på tv-programmet “Thank Your Lucky Stars”.

Ser man nøye på bildene fra 1963 avsløres det en trommelogo hvor toppen av “B”-en heller litt mot høyre, og bokstavene er alle nokså tynne, i all fall hale enden på “S”-en. Faktum er at denne logoen var den første i en serie av minst seks forskjellige med denne logoen og denne versjonen, “Versjon 1” ble brukt i 1963.

Ringo hadde flere like sorte perlemor trommesett, beviset finner du på et foto på side 38 i The Beatles Recording Sessions av Mark Lewisohn. Her kan du selv se The Beatles i Abbey Road studio No. 2 med to basstrommer i sort perlemor. Bare med tanke på strevet med å sette opp og ta ned trommesett, så synes det rimelig praktisk å ha ett studiosett, og ett eller flere for bruk på turneer.

Senere reproduksjoner av The Beatles logoen var ikke så ensartet som en kanskje hadde trodd. Joda, også før vi fikk elektronisk grafikk, forsøkte man å holde den samme utformingen på en registrert logo slik at den også ble likedan i de påfølgende opplag, men på sekstitallet tok en ikke markedsføring av rock like seriøst som i dag. Dessuten kan disse variablene ha oppstått på grunn av et uhell, kanskje på grunn av at de ble trykket hos ulike leverandører, eller de kan også ha vært gjort slik med hensikt for å forbedre logoens kvalitet ved hvert nytt opplag.

Av en eller annen grunn ble de etterfølgende versjonene av The Beatles logo akkompagnert av forskjellige typer Ludwiglogoer. Dette blir derfor et hjelpemiddel i å katalogisere de forskjellige versjonene av Beatles logoen. Ludwiglogoen som kom sammen med The Beatles logo Versjon 1 hadde et varemerke som hadde tykkere skrifttyper, levert av trommeselskapet Ludwig. Allerede fra starten hadde dette varemerket en feil, da deler av “g”-en flasset av. Etterhvert som en kom lengre ut i 1963 begynte varemerket å løsne og bli borte, noe som førte til at deler av Beatles bilder tatt under opptredener i 1963 måtte retusjeres. Når en var kommet til desember 1963 var det bare “L”-en og “U”-en som var igjen av Ludwigs varemerke.

Også til hjelp for å identifisere de forskjellige versjonene av The Beatles trommelogo er de små trommeskinns- identifikasjonsmerkene. På noen av trommene kan man aller øverst lese “Remo Weather King”, mens andre er merket aller nederst med “Ludwig Weather Master”.

Noe som er litt forvirrende i historien om The Beatles første versjon av trommelogoen er at Ivor Arbitor fikk tatt et bilde av Ringo og trommene hans den 19. juni mens han var i London Playhouse Theatre og gjorde en innspilling for BBC. Bildet skulle brukes som reklame for Ludwig-trommer i Storbritannia. Dette bildet måtte retusjeres for å vise et uskadd Ludwigmerke og et deksel som manglet på basstrommas fot til høyre i bildet. I stedet for å gjenopprette Ludwig merket brukte fotografen heller en eldre Ludwig logo som han sannsynligvis fant på noen reklameplakater som hadde blitt benyttet i butikken.

Versjon 2 – Frankrike og Storbritannia
Den andre versjonen av trommelogoen dukket opp under Beatles opphold i Paris i januar 1964, og var en adskillig mer attraktiv variant enn den første. De mer fremtredende karakteristika er at ordet “THE” er flyttet til venstre, nå sentrert overfor “A”-en og “T”-en i midten av ordet “Beatles” istedenfor “T”-en og den kortere “B”-en. Versjon 2 ble også benyttet i “A Hard Day’s Night” og under noen konserter og tv opptredener i Storbritannia i 1964.

Det er ingen ting som tyder på at hverken Versjon 1 eller Versjon 2 noen gang ble tatt med over Atlanteren til USA.

Versjon 3
Versjon 3 debuterte den 9. februar 1964 under det berømte Ed Sullivan showet. Denne versjonen er en av de mer distingverte med bakgrunn i at bokstavene, da særlig “B” er veldig tykke, kanskje for å overkompensere at bokstavene hadde vært så tynne i Versjon 1.

Ludwiglogoen gjorde et dypt inntrykk også på egen hånd. Bill Ludwig og faren hans ble målløse av den opphisselsen som ble generert av Ed Sullivan showet. De kunne ikke ha forestilt seg en bedre reklamekampanje. “Det faktum at trommeslageren satt på en høy pidestall og vårt firmamerke stod øverst på tromma var slående. Allerede den første uka etter tv-sendinga begynte ordrene å strømme inn på modellen med sorte perlemor innfatningen”. På samme måte som det hadde skjedd med ordretilgangen i Storbritannia i 1963, ba ordre etter ordre beskjed om at de ønsket en stor Ludwiglogo på trommene. “Dette var jo bare helt fenomenalt! Vi ble nødt til å kjøpe tusenvis av Ludwigmerker, vi satte det øverst like under bøyla eller innfatninnga da vi ønsket å være litt diskret.” Ludwiglogoen ble fra nå av satt på alle Ludwigs basstrommer.

En bieffekt som man ikke hadde kunnet forutse var at navnet “Ludwig” sammen med de europeisk klingende Gretch, Rickenbacker og Hofner (som jo var navnene på gitarene til George, John og Paul) på en listig måte forsterket The Beatles europeiske røtter. Fakta er at det er bare Pauls bass som ble laget i Europa!

Versjon 4
Logo Versjon 4 ble brukt på turneene i 1964 til Danmark, Nederland, Hong Kong, Australia og New Zealand og senere på den nordamerikanske turneen. Med denne versjonen ble hele Beatles logoen skiftet ut med mindre skrifttyper, og toppen av “B”-en skråner lett mot venstre og en Remo Weather King logo kan ses helt øverst på tromma. Dette er faktisk basstromma som ble brukt i “Help!” og som senere ble brukt i begynnelsen av The Beatles Anthology serien.

Versjon 5
Det trommeemblemet som blir vist i Anthology-introduksjonen er basert på logo Versjon 6. Den minst attraktive logo varianten, Versjon 5 dukket opp på trommesettet brukt kun under den nordamerikanske turneen i 1965. Den ble vist på Ed Sullivan showet den 12. september i et opptak fra den 14. august 1965. Denne logoen skiller seg også mest vesentlig fra de andre versjonene. De mest fremtredende karakteristika er at “B”-en er proporsjonalt mindre enn normalt. Den tilhørende Ludwig logoen var veldig stor og den var heller ikke helt tilpasset Beatles logoens størrelse.

 

Versjon 6
Versjon 6 er diskuterbart den flotteste og den mest anerkjente av trommelogo variantene, essensielt sett en forbedret utgave av Versjon 3, dvs “A Hard Day’s Night” versjonen. Versjon 6 ble benyttet i promovideoene for “Ticket to Ride”, “Day Tripper”, “We Can Work it Out”, “Paperback Writer” og “Rain”, så vel som under turneene til Tyskland, Japan, Fillipinene og Nord Amerika. Den ble benyttet av Ringo i en signifikant men undervurdert periode.

1967: Beatles-logoene viker plass for nye designs

Mot slutten av 1966 ble The Beatles tydeligvis lei av å bruke Ivor Arbiters trommelogo, kanskje de assosierte den med Beatlemaniaen og den delen av karrieren som de ønsket å legge bak seg. På den tida ønsket de å videreutvikle sin rolle som artister, og logoen virket kanskje ikke så veldig hypp mer, til og med gutta i prefab four gruppa The Monkees hadde en lignende logo. Uansett årsakene så ble The Beatles opptatt av å skape en alter-ego kollektiv personlighet og det ble Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band. For Sgt Pepper coveret laget Peter Blake en trommelogo i militærstil. Han skapte også den kunstneriske uttrykksformen for albumet og vedleggene til det. Uansett er trommesettet med Versjon 6 logoen beviselig tilstede på studiobilder fra Sgt Pepper innspillingene i 1967.

Den er også gjenkjennelig på stillbilder tatt den 25. juni 1967 som ble tatt i forbindelse med kringkastinga verden over av All You Need is Love, men du ser den ikke i filmen.

Oransje
Under filminga av “Magical Mystery Tour” i september 1967 og i segmenter fra “I Am The Walrus” kan man se et sort perlemor sett, men fronten til basstromma er dekket av et rød oransje skilt merket “Love The Beatles”. Det var skrevet med gule bokstaver med “v”-en formet som nederste delen av et hjerte.

Miniatyrtrommesett uten logo fra “Hello Goodbye”-videoen.

Siste gang man med sikkerhet vet at Ringo benyttet et sort perlemor trommesett med logoen igjen – Versjon 6, var i det tredje opptaket av “Hello Goodbye” promofilmen gjort den 10. november 1967. Likevel ser man i de to videoene som ble brukt Ringo spillende på et hvitt miniatyr leke trommesett og et stort sølvskimrende trommesett. Ingen av disse hadde noen logo.

 

I “Hey Jude” og “Revolution” promofilmene fra september 1968 er igjen den sorte perlemor basstromma tildekket. Denne gang av en enkel rødlig oransje tildekking, temmelig sikkert baksida av det samme som hadde blitt benyttet under filminga av I Am the Walrus. Det ville jo ha blitt litt merkelig å benytte “Love” og hjerte under fremføringa av den knallsterke rå “Revolution”. I “Anthology” videoens innslag fra innspillingene av The Beatles, også kjent som det hvite dobbelalbumet, avsløres i brøkdelen av et sekund glimt av et sort perlemor sett under noen klær som blir brukt for å dempe Ringos trommer, men fronten av trommesettet er skjult av en skjerm.

Versjon 7 – Get Back
Når man er kommet fram til Get Back/Let it be innspillingene har Ringo gått til anskaffelse av et fem delers Ludwig trommesett som har en trehvit fremtoning og som har to tom-tom trommer isteden for bare en. Dette ble også brukt under innspillingene av “Abbey Road” albumet. “Let It Be” innspillingene var en temmelig deprimerende prosess, og alle involverte ser ut til å forstå at det nærmer seg slutten. Av en eller annen grunn kan man i begynnelsen av “Let it be” filmen se Mal Evans, Beatles’ road manager sette et nytt basstrommeskinn med logo foran pianoet i Twickenham studioet. Dette er den sjuende og siste varianten av “drop T” logoen. Dette kan ha bli sett på som en positiv henvisning til linken mellom de gode gamle dager og at det fortsatt er det samme bandet. Uansett hva som var hensikten, logoens tilstedeværelse bekreftet iallfall hvor mye The Beatles kollektive opphisselse og synergi hadde blitt svekket.

Selv om dette trommeskinnet er med i både “Let It Be” filmen og “Get Back” TV-serien ble det ikke benyttet. Ringos basstromme er uten frontskinn både under øvingene og på tak-konserten.

Hvor er de hen nå?
Tidlig i 1997 avholdt Bonhams en Beatlesauksjon i Japan, hvor et Beatles basstrommeskinn (nærmere beskrevet i Goldmine # 442 av 14. februar 1997) annonsert som “Ringo Starrs pre-Ludwig basstrommeskinn c. 1963”. Dette er utvilsomt skinnet av Versjon 5, men Ludwiglogoen og trommeskinnets identifikasjonsnummer er blitt fjernet, noe som sikkert har gjort auksjonarius forvirret. Fakta er at dette trommesettet kom på markedet allerede tidlig på 70 tallet, da Chicagos WFYR radiostasjon på en eller annen måte hadde fått tak i “trommene Ringo spilte på under den berømte Shea Stadium konserten i 1965” og averterte en konkurranse for å gi dem bort. Konkurrentene måtte gjette hvor mange Beatles figurer som hadde blitt lagt oppi trommene. Vinneren må ha solgt trommene, eller i det minste trommeskinnet. Ringo satt fortsatt igjen med flere av de andre.

Versjon syv ble lagt ut på auksjon i september 1988 av George Peckham fra The Fourmost, han jobbet for Apple i 1969. Peckham sa at John Lennon hadde gitt ham dette skinnet. Det oppnådde imidlertid ikke minstepris og forble usolgt frem til en ny auksjon av Sotheby’s i August 1992 til en anonym budgiver. Versjon 4 dukket opp på markedet i 2015 og ble lagt ut til salg for fast pris, to millioner dollar.

I 2015 solgte Ringo tre trommesett på auksjon. Det første Ludwigsettet gikk for $2,110,000 – eller over 18 millioner kroner Logoen var imidlertid en replika av den originale, som Paul har hengende i sitt studio “The Mill” i Sussex. Det andre trommesettet som ble solgt av Ringo var ett han hadde fått av George i 1968, og som sannsynligvis kun var til hjemmebruk.

Det tredje var ett av de han benyttet i “Hello Goodbye”-videoen. De var som kjent uten logo.

Da Paul McCartney skulle spille inn sitt soloalbum “McCartney” fikk han låne Ringos første Ludwig trommesett. Paul brukte dette settet til å selv spille inn trommesporene på sitt album. Da han senere leverte tilbake settet til Ringo, hadde han erstattet basstrommeskinnet med et blankt ett, han ville ha den første trommelogoen som souvenir. Derfor er trommeskinnet på settet Ringo solgte kun et duplikat.

I januar 2017 ble Andy Whites trommesett lagt ut for auksjon i USA. Dette skulle etter sigende være det samme trommesettet som han benyttet på innspillingen av “Love Me Do” og “P.S. I Love You”. Av en eller annen grunn hadde auksjonshuset valgt å utstyre basstrommen med noe som ser ut som logo nr 3, som jo Andy aldri hadde noe med å gjøre. Minstepris var satt til 75 000 dollar, men dette ble ikke oppnådd.

Bruken av logoen på platecover

Med unntak av scenebildet som ble tatt under Ed Sullivan showet og brukt på “Something New” albumet og “Matchbox” singelen, har trommelogoen aldri blitt benyttet som et element på Beatles plateomslag i Amerika på 60 eller 70 tallet! I England ble den også kun vist på ett album, på “Beatles For Sale” er det inni omslaget et bilde fra konserten i Washington med synlig basstromme.

Men i 1982 ble en logo hentet fra Versjonene 3 og 6 og brukt som det viktigste elementet på omslaget for “20 Greatest Hits” LP’n, og det ble på nytt benyttet på omslaget til den relanserte “Love Me Do” singelen samme år. Logoens varemerke har vært ett stadig benyttet symbol i rushet som har vært av Beatles utgivelser de senere årene, og er nå et av varemerkene til Apple Corps Ltd. Det som er litt snodig er at uoverstemmelsene i logoen har blitt videreført og faktisk ført til at stadig nye varianter har dukket opp. Logoen som ble benyttet på omslaget til “The Compleat Beatles” videoen som kom ut tidlig på åttitallet, med en “B” med en innsnevret topp minner om Versjon 1 eller 1963 varianten.

 

En annen ny variant finner du på Past Masters omslagene fra 1988. Denne varianten minner mest om Versjon 3, den såkalte Ed Sullivan versjonen, men bokstavene er faktisk tykkere og bærer mer preg av blokkskrift enn den. Det er til og med inkonsekvens innen spesifikke markedsføringskampanjer. Logoen som er brukt på omslaget til “Live at the BBC” er Versjon 6, mens skrifttypene som står på det medfølgende cd-heftet benytter den blokkskriftbaserte Versjon 3 isteden. Versjon 6 som benyttes i innpakkinga både for audio og video utgivelsene av Antologien, likevel er det koblingen av Versjon 3 og 6 som ble laget i 1982 som benyttes i alt tilstøtende offisielt reklamemateriell som ble laget for denne serien.

And in the end…..

Mange år etter at den ble skapt, og om en ser bort fra dens mange varianter, er The Beatles’ trommelogo fortsatt et av de mest kjente symbolene i musikkhistorien. To kjente ord i et enkelt men uvanlig arrangement som umiddelbart legger sammen den imponerende påvirkningen The Beatles og deres musikk har gjort på oss alle. Vi må alle rette en stor takk til Bill Ludwig II for at han hjalp oss å tilfredsstille vår nysgjerrighet.

Et gyldent symbol på verdsetting
“Etter alle de åra av mitt liv som jeg har brukte i mugne huler, røykfylte klubber og mørke kjellere……på jakt etter trommeslagere som jeg har bedt: Vær så snill spill på mine trommer. Om du bare tar dem og spiller på dem skal jeg gi dem til deg! fikk jeg plutselig dette i fanget” forteller Bill Ludwig. “Det var litt av et lykketreff, nesten uanstendig. Vi visste ikke hva vi hadde før vi nærmest druknet i bestillinger. Vi måtte opprette et andre skift som jobbet til kl ett om natta og vi måtte også sette igang produksjon på lørdager. Vi kunne ha 22.000 trommesett på bestilling på en gang, og da hadde vi samtidig ordrebøkene fulle de påfølgende ni månedene!” I hans omgang med de to mest kjente trommeslagerne som brukte Ludwig trommer, Buddy Rich og Ringo forteller Ludwig: “Jeg har aldri hatt noe annet enn et stormfullt forhold til Buddy Rich. Jeg har bare hatt fred og ro i forhold til Ringo Starr….Jeg kjenner ham ikke engang!”

Det er et faktum at gjennom alle Beatles årene ble alt det Ringo trengte i forhold til trommer og begrenset omgang med William F. Ludwig Trommekompani gjort gjennom Ivor Arbiter. “Vi averterte aldri Ringo, fordi vi aldri var i kontakt med Epstein. All vår kontakt ble gjort med Ivor.” Ludwig Trommer tok ett eneste aktivt markedføringsinitiativ knyttet til The Beatles. Våren eller sommeren 1964 introduserte Ludwig en Ringo Starr trommestikke. Ringo hadde vært involvert i designet, dette også gjennom Ivor Arbiter. Vi laget en modell som fikk Ringos godkjenning. Det var aldri noen spørsmål om godtgjørelse.” Senere samme året fikk Ludwig vite om The Beatles turne i Nord Amerika og at The Beatles skulle holde en konsert i Chicagos internasjonale Amfiteater den 5. september. Han fikk tak i billetter til pressekonferansen. Ludwig Trommer ønsket å uttrykke sin takk til Ringo for alt salget han hadde skaffet dem. Selskapet hadde fått lagd en skarptromme preget i 14 karat gull. Ludwig og hans familie dro til pressekonferansen. I noen få hektiske sekunder på slutten av pressekonferansen ble presentasjonen gjort. Til å begynne med holdt politiet Ludwigs datter Brooke tilbake da de trodde at hun bare var nok en fan, men Ringo kom henne til unnsetning og hjalp henne opp på plattformen.

Da han ble presentert for tromma sa Ringo bare “Å den var fin”. Bilder ble tatt før The Beatles raskt måtte dra derfra. Presentasjonen hadde vært så rask at Bill Ludwig ikke var helt sikker på om The Beatles visste hvem han var og hva presentasjonen hadde handlet om. De hadde jo aldri truffet hverandre før og presentasjonen var en overraskelse. Ludwig lurte også på om Ringo beholdt tromma, da Ludwig hadde sett at politimannen fra Chicago som var med på bildet tok den under arma da de forlot pressekonferansen. Da han ikke ønsket å få trøbbel med politiet i Chicago på sekstitallet kontaktet han aldri Ringo gjennom Arbiter for å få en bekreftelse på om politimannen hadde gitt ham tromma. Etter at han hadde forespurt i trommekretser om noen noen gang hadde sett den gullbelagte skarptromma, fikk Ludwig endelig muligheten til å møte Ringo igjen på det (nå nedlagte) populære Creek utendørs teater nær Chicago under en av hans siste turneer. Han ble glad da han fikk vite at politimannen hadde overlevert tromma til Ringo i et sikkerhetsområde og at Ringo fortsatt hadde tromma i sitt hjem i England og at “den fortsatt lød meget bra”.