Filmanmeldelse

Filmplakaten

EIGHT DAYS A WEEK – THE TOURING YEARS
Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. “The Beatles Live Project” så lovende ut i utgangspunktet. Her skulle man samle inn smalfilmer fra publikum som var til stede på Beatleskonsertene på sekstitallet og bruke disse til å lage den definitive filmen om Beatles som liveband. De første utkastene av filmen var slik: Fire komplette sanger, deretter historiefortelling, fire nye komplette sanger, så ny historiefortelling og slik fortsatte det i 2 timer og 20 minutter.

Men så bragte man inn Hollywoodregissør Ron Howard inn i prosjektet og alt endret seg. Hva fikk vi? Jo, vi fikk en “Anthology light” – med korte klipp og celebriteter som uttalte seg.  Ja, det ble muligens en underholdende film for et bredere publikum, på bekostning av en skuffet forsamling virkelige Beatlesentusiaster.

Rune Holtet fikk sett filmen før oss, takket være at den ble satt opp i Strömstad før den hadde premiere i Norge. Her er hans oppsummering: «Jaja, så har jeg sett filmen. Alltid artig å se noe “nytt” Beatles. Men her var det mye oppkok. En typisk USA-film med kjappe klipp fram og tilbake i tid. Og hvorfor har den undertittel “The Touring Years”? Her var det også mye fra studio, inkludert fra fanklubbjulesingelen 1963 helt på slutten ved krediteringene. Og info om (UK) LP utgivelser og hvor mange uker på 1. plass. Midt inn i filmen kom jammen et skilt “Abbey Road Studios” også, men det navnet kom senere, etter oppløsningen. Beatles spilte inn i E.M.I. Recording Studios. Og hvorfor hører vi “It’s Only Love” i The Touring Years? En låt Beatles aldri spilte live – og som Lennon hatet, i alle fall i 1970. Det er bedre valg enn den. Og da har jeg ikke engang nevnt at rooftop konserten som vel må regnes for å ligge litt på siden – eller bak – av undertittelen. Det var en del intervjuer/utsagn fra personer utenfor Beatles-leiren og. Eneste musiker var Elvis Costello. Greit nok, han har Liverpool-aner. Men er tross alt for ung i denne sammenhengen. Født i 1955 var han kun rundt 11 år da Beatles sluttet å turnere i 1966. Hvorfor ikke noen fra “riktig tid”? Det er mange å ta av. Naturlige valg ville være Stonesgutta, Dylan, fra Byrds, fra Beach Boys osv. osv. De musikerne som lot seg inspirere på samme tid. Alt i alt: en trivelig stund i kinosetet. Mange fine scener. Inkludert fargelegging. Men rotete satt sammen. Og som så ofte før: Pete Best er skrevet ut av Beatles historien. Han gjorde tross alt en god del jobber de to årene han var med, ikke minst i Hamburg.»

Og vi kan legge til Jimmy Nicol. Ringo ble innlagt på sykehus rett før verdensturneen som brakte Beatles til Danmark, Holland, New Zealand og Australia, og Jimmy Nicol måtte steppe inn og vikariere. I denne filmen ser vi et glimt av Nicol men hans tilstedeværelse er ikke forklart. Denne perioden kunne ha vært en Beatlesdokumentar helt på egen hånd – vi har fantastiske opptak av Jimmy sammen med Beatles, både på scenen og i intervjuer. En definitiv film om Beatles’ konsertkarriere kan ikke utelukke Jimmy Nicol – det går bare ikke an! Man kaller ikke en Beatlesfilm «the touring years» uten at perioden med Nicol vektlegges. For ikke å nevne Hamburg og Stuart Sutcliffe. Og Mal Evans, han hadde fortjent et eget segment – Beatles enmanns roadiecrew. Istedet blir det et kjapt intervju med en amerikaner som hjalp Mal og Neil på 1966-turneen. Ja, dette er en amerikansk film skreddersydd for et amerikansk publikum – og selv amerikanske Beatlesfans har sagt at de savnet større oppmerksomhet rundt UK og Europadelen av Beatles’ konsertkarriere! En spolert mulighet.

Mange innslag som opprinnelig var i sorthvitt hadde blitt fargelagt: Washingtonkonserten, pressekonferansen på flyplassen i New York, Lennons beklagelse på pressekonferansen i Chicago, “Help!” fra Blackpoolkonserten og “Can’t Buy Me Love” fra NME Poll Winners Concert. De fargelagte innslagene var av og til vellykket og av og til mislykket med oransje fjes. De ekte fargeinnslagene fra Manchesterkonserten i 1963 var det veldig kult å se på det store lerretet, men lyden var byttet ut – det vi hørte var “She Loves You” og “Twist and Shout” fra Hollywood Bowl! Når det gjelder konsertinnslagene så hadde produsent Giles Martin her benyttet seg av samme taktikk som på konsertdelen av hans versjon av “A Hard Day’s Night”-filmen, han la på lyd av jenter som skrek når det var bilder av dem – nyinnspilt med statister, selvsagt. Dette gikk igjen hver gang vi zoomet inn på enkelte publikummere, også på Shea Stadium-filmen som etterfulgte hovedfilmen.

Paul og Ringo kan forresten nå nærmest avskrives som historievitner, de husker feil og fortsetter å komme med uretteligheter. McCartney fastholder fortsatt at de ventet med å spille i USA før de hadde hatt en hitsingel, og at de dro dit først etter at “I Want To Hold Your Hand” nådde førsteplassen på Billboard. Det er helt feil, opptredenen på Ed Sullivan Show var booket måneder før de fikk denne hiten. Ja, det er en underholdende film. Harelabb på verden utenom USA, og en navlebeskuen av en annen verden er dessverre hva vi sitter igjen med etter at Ron Howard var innom og ødela mulighetene han hadde. Og de personene som var intervjuet var muligens tidsvitner fra et par USA-konserter, men hallo! Hva med Sam Leach, Allen Williams og Bill Harry? Pete Best for Christ’s sake! Vi hadde store forhåpninger om denne filmen, men i beste fall kan vi kalle den nok en historieforfalskning. Beste utgangspunkt for å se filmen er total ignoranse på forhånd, eventuelt at man stiller uten en eneste forventning. Da er den nemlig ganske underholdende. Andre gangs visning er bedre enn den første, for da vet vi om filmens begrensninger. Selv om det jo alltid er flott å se innslag fra takkonserten i 1969, så faller det helt utenfor filmens tema. Og det er ikke det at det mangler konsertopptak fra 1963-1966 som kunne ha blitt benyttet i stedet. Tvert imot, Beatles som konsertband er grassalt underkommunisert i filmen nettopp på grunn av alle de manglende konsertopptakene som finnes – men som ikke er brukt. Vi savner konserten Beatles holdt i Liverpool Empire i desember 1963, vi savner Sverige, vi savner Danmark, vi savner Holland, vi savner halvfulle saler i Europa på 1965-turneen og Beatles i tyrefekterarenaer fikk vi kun et glimt av, Tyskland i 1966 var nesten helt fraværende bortsett fra litt fra en av pressekonferansene der! Det finnes seks hele sanger i sorthvitt fra en av opptredenene i München og fargefilm fra en av de andre. Mer Australia! Mer Japan!

Dette er en underholdende film for et bredt publikum, og når vi hadde lagt fra oss tanken på at det skulle handle om livet på veien for The Beatles så kunne vi nyte den. Men den definitive historien om Beatles som liveband er ennå ikke fortalt. Den burde ha vært en TV-serie med mange episoder. En episode om 1960-1963, tre episoder om 1964, to om 1965 og to om 1966. Og DVD-utgave med bonusmateriale i form av komplette konserter. Da tror jeg Beatlesfans ville ha blitt fornøyd, menigmann ville ha syntes det var overkill, men historisk sett ville et slikt opplegg ha gitt oss et langt bedre bilde enn de fragmentene som utgjør denne filmen.

For ordens skyld: I Liverpool ble det vist to forfilmer. En kort introduksjon av Paul, Ringo og Ron Howard spesielt innspilt for publikummet i Liverpool (hvor Howard åpent fortalte at han aldri hadde vært i Liverpool!), og en 11-minutters film der folk fra Liverpool var intervjuet. Her slapp man til folk som Allan Williams, Joe Flannery, Beryl Marsden, Freda Kelly, og søskenparet Beryl Williams og Barry Chang som var med på førstereisen til Hamburg. Og i Japan ble det vist mer fra Beatles’ besøk der.  Disse to innslagene er med som bonusmateriale på luksusversjonen av hjemmekinoutgivelsen.

Publikum hørbart tilstede.

SHEA STADIUM
Det var fint å se og høre Shea Stadium på det store lerretet og med god lyd – om enn litt lavt i volum på den visningen vi var på. Lyden er nymikset av Giles Martin og her blandes det litt hummer og kanari. “Twist And Shout” er for det meste studioversjonen, “Act Naturally” er fra konserten men med soloen hentet fra studioversjonen, “Baby’s In Black” er en blanding av konserten og studioversjonen, “Help!” er 1966-versjonen de spilte inn spesifikt for lydsporet til Shea Stadiumfilmen og “She’s A Woman” er fra Hollywood Bowl! Lyden er imidlertid for det meste i mono, med publikumslyd i stereo. Bildekvaliteten er så bra som den får blitt, av og til har man valgt å zoome inn på vokalistene ved rett og slett å forstørre filmen, og da ser man selvsagt kvaliteten synke. Man har beholdt klippene i filmen slik den var i 1966, hvilket vil si at George bytter gitar midt i en sang osv. De som redigerte filmen var ikke musikere, og det er klippet inn biter fra fremførelsen av “Everybody’s Trying To Be My Baby” – sangen som ble borte på klippebordet. Kommentarene over “A Hard Day’s Night” er heldigvis borte, så vi får nytt sangen. Fint å høre Ringo synge “Act Naturally” live, han gjorde en fin prestasjon så det er bortimot uforståelig at man valgte å lydlegge dette med studioversjonen av sangen da TV-filmen ble redigert sammen i 1966.

Vi håper Apple velger å utgi The Beatles At Shea Stadium i sin helhet for hjemmekinomarkedet i kjølvannet av Howards dokumentarfilm.