Lennon og Ibsen – en utstilling

Det hvite dobbeltalbumet “The Beatles” (1968) hadde arbeidstittel “A Doll’s House” (“Et dukkehjem”).
Tegningen ble senere benyttet på samlealbumet “The Beatles Ballads” (1980)

I dag kl 13 åpner en utstilling på Ibsenmuseet i Oslo, om temaet John Lennon og Henrik Ibsen. Utstillingen utforsker på hvilken måte, om noen, den berømte dikterens verk har inspirert John Lennon. Museumsleder Erik Henning Edvardsen står med ett bein i hver leir, han er også Beatlesfan og var i mange år norsk korrespondent for det nederlandske Beatlesbladet “Beatles Unlimited” (nå nedlagt, etter hva vi har fått høre).

Til tross for ulik skjebne og avstand i tid har de to kunstnerne på forunderlig måte krysset spor, men det hersker liten tvil om at det var Yoko Ono som først introduserte John Lennon for Henrik Ibsen.

Selv om John hadde briller i firkantet sort plastinnfatning som sitt idol Buddy Holly, ønsket han å skjule sin nærsynthet for fansen. Så møtte han Yoko, og ble fort klar over at Henrik Ibsen bar runde briller i gullinnfatning. Som korporal Gripweed i filmen “How I Won the War” (1967) prøvde John ut runde brilleglass i sort innfatning, men privat skaffet han seg maken til Ibsens og begynte å bruke brillene i full offentlighet.

Brillene Lennon ga til Leif B. Lillegaard har vi tidligere skrevet om i “Norwegian Wood” (NW139 – julen 2014), disse er for anledningen utlånt til museet og er med i utstillingen.

Lennon ga disse brillene til Leif B Lillegaard. Er det de han brukte i “How I Won The War”?

Ved årsskiftet 1968/69 anla Lennon også et Ibsen-liknende kinnskjegg. Ibsens bruk av sorte sko med høye hæler (beatle boots anno 1890) var en anakronisme! Pannelugg og beatlesstøvler var dessuten utgått på dato, men hvilken maskot!

Idet  filmkameraene ble montert i Twickenham studios for innspillingen av “Let It Be” toppet fremdeles dobbeltalbumet med navnet «The Beatles» salgsbarometrene. Omslaget var helt hvitt. Selv navnet var stanset ut i kartongen uten bruk av trykksverte. Platen ble omtalt som “The White Album”, men under innspillingen sto det skrevet “A doll’s house” på opptaksbåndene.

Tidlig utkast til cover design for “The Beatles” (“White album”)

På et tidlig utkast til coverdesign, som ble solgt på auksjon i London i 1973, er ansiktene til John, Paul, George og Ringo meislet inn i klippeveggen, et psykedelisk opprørt hav og en seilskute, men ytterst på eggen – et hvithåret hode med voldsomt oppstående hår og kinnskjegg – et ibsensk kontrafei?

At den engelske boktittelen til “Et dukkehjem” figurerte på lydbåndene vitner om at kimen til oppløsningen var lagt. The Beatles ble spilt inn som om gruppa besto av fire soloartister. Som Nora og Torvald Helmer var alle mest opptatt med egne prosjekter. Når de valgte ikke å holde fast på arbeidstittelen, var grunnen helst at Roger Chapman og Family kom dem i forkjøpet med LP-en “Music in a Doll’s House”. Dessuten ble ideen opprettholdt på en mer sofistikert måte. Tittelen på forrige plate «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» hadde tjent som pseudonym for utøverne.

Nå gikk de hver til sitt etter maskeradeballet og en voldsom tarantella. Ved å kalle albumet for “The Beatles” og la omslaget bli hvitt, oppnådde de den slående motsatsen at kostymene var lagt vekk og selskapeligheten fra «Sgt. Pepper» forstummet.

Kanskje var det en ren tilfeldighet, men John og Yoko giftet seg på Ibsens fødselsdag 20. mars i 1969. John var opptatt av tallmystikk og lot sin egen fødselsdato 9. oktober gå igjen i “Revolution 9” og “9 Dream”. Overfor notarius insisterte han også på å bytte mellomnavnet Winston til Ono slik at det nygifte paret ble hetende John Ono Lennon & Yoko Ono Lennon, hvilket til sammen teller 9 o’er.

Brosjyre for utstillingen.

Det lar seg vanskelig gjøre å peke på beatlessanger som er direkte relatert til Ibsen, men John Lennon leste mye og kanskje var de neste stykkene han fordypet seg i “Rosmersholm” og “Peer Gynt”. For hva ligger egentlig bak det retrospektive blikket som gis i “Glass Onion”? I Beatles-encyclopedier er det vanlig å forklare tittelen med en luftspeiling. Kjører man en varm dag på en asfaltert vei kan lufta over neste bakketopp se ut som en vannholdig halvkule. Her har en også pekt på Lewis Carrolls “Through the Looking Glass”, og speilet Alice vandrer gjennom, men kunne ikke løkscenen i Peer Gynt være et vel så godt alternativ? «Det var en ustyrtelig Mængde Lag! Kommer ikke Kjærnen snart for en Dag? Nej – Gud om den gjør! Till det inderste indre er altsammen Lag, – bare mindre og mindre – Naturen er vittig!»

Uansett hva slags glass John skuer gjennom finner han det innholdstomt og manipulerbart. Et eksempel er omdefineringen av rollene fra “Magical Mystery Tour”: «I told you about the walrus and me, man, you know that we’re as close as can be, man, well here’s another clue for you all, the walrus is Paul.»

John Lennon har uttalt seg om påstanden i intervjuer med flere divergerende forklaringer. Et sted nevner han Carrolls “The Walrus and the Carpenter”, hvor hvalrossen var skurken og håndverkeren den gode. Et mer edelt motiv var å gi Paul hvalrossen fordi han selv hadde fått Yoko. Han hevdet også å ha hørt fra indianske myter at hvalrossen (trichechus rosmarus) var et dødssymbol og tenkte: “Uflaks – jeg gir masken til Paul.” Først på solo-LP-en “Plastic Ono Band” hadde han mot til å møte virkeligheten, og heve seg over det dårlige omen ved å trekke saken: «I was the Walrus, but now I’m John, and so dear friends, you’ll just have to carry on, the dream is over.»

Var det Ibsens briller og kinnskjegg Lennon lot seg påvirke av?

Det synes merkelig at det skulle finnes trosforestillinger om hvalross i indiansk mytologi. Men på Orknøyene, Shetland og vestkysten av Norge er det utbredt folketro at hvalrosser varslet ulykker på havet. Satt “havmannen” i båten ville det ende med drukning. Rebekka West og Johannes Rosmer (= liten hvalross, sel) på Rosmerholm ender sine liv med å balansere over en glatt klopp over Møllefossen i nattemørket. Skjebnen er lagt i maktenes hender og muligheten for å slippe vekk fra “Rosmersholm” er lik null. Fallet blir uunngåelig.

“My guitar is a Henrik Ibsen”

Under innspillingen av “Let It Be” gikk båndspillerne og filmkameraene døgnet rundt og dekket omtrent alt som skjedde. Herfra er det bevart to uttalelser fra John Lennon om Henrik Ibsen. Den ene går ut på å belemre ham med en ny boktittel: “Lucie Atwell-Smith by Henrik Ibsen”. Til den musikalske navneramsen i “Dig It” ble det prøvd ut flere varianter, men dikterens navn ble aldri forsøkt sunget.

Den neste uttalelsen var en tilsiktet forveksling mellom Ibsen og den Gibson-gitaren han spilte på: “My guitar is a Henrik Ibsen. My guitar plays so sweet.” For orden skyld: Grunnleggeren av gitarmerket het Orville Gibson. John innrømmet at han ikke var noen teknisk sett god gitarist, men påsto at han kjente kunsten å få gitaren til å tale!

“Ram” – Paul & Linda McCartney

På omslagsbildet til “Ram” holder bonden Paul McCartney en bukk i hornene.

Assosiasjonen til Peer Gynts fabel om bukkerittet over Gjendineggen ble kan hende for mye “Løgn og forbannet Digt” for John, som tok tak i ferden på griseryggen like inn i Dovregubbens hall: «Paa Ridestellet skal Storfolk kjendes.» John gjorde nettopp klart sitt album “Imagine” for utgivelse, og inn i omslaget ble det stukket et foto hvor han hermer Pauls positur, men i stedet griper ei purke i ørene.

Innstikkbilde i “Imagine”.

Om hvor påvirkelig han egentlig var har John sagt at han stadig forsøkte å bli “Shakespeare eller hva det enn er. Rock var tilfeldigvis det mediet jeg ble født inn i – van Gogh ønsket trolig å være Renoir eller hvem som helst som kom før ham akkurat som jeg ville være Elvis eller noe annet tull…”

Utstillingen om Lennon og Ibsen blir stående ut året i Ibsenmuseet, Henrik Ibsens gate 26, 0255 Oslo.

Teksten til størstedelen av denne artikkelen er hentet fra en ti år gammel kronikk av Erik H. Edvardsen i Dagbladet.

Facebook eventside.