Maureen Cleave
Maureen Cleave, den kvinnelige journalisten fra avisen Evening Standard, som bevitnet fremveksten av Beatles, døde 6. november, i en alder av 87. Hun var mest kjent for å være kilden til «Vi er større enn Jesus»-intervjuet med John Lennon. det var også mange spekulasjoner om at hun var dama i Johns «Norwegian Wood (This bird has flown)»-tekst, men det var ikke henne.
Det beryktede sitatet sto gjemt i et dybdeintervju med Lennon, og vakte ingen oppsikt i Europa. Men da det amerikanske tenåringsbladet Datebook brukte frasen som overskrift på forsiden, satte det fart i religiøse USA. Til slutt kan det til og med ha resultert i mordet på Lennon, som ble utført av en sinnssyk galning. Morderen uttalte at han delvis var motivert av Lennons kommentarer om religion, inkludert sitatet “mer populære enn Jesus”.
I januar 1963 var Maureen Cleave en glamorøs ung popspaltist på Evening Standard, en fasjonabel, livlig avis som skildret fremveksten av Swinging London gjennom øynene til skribenter hvis gjennomsnittsalder var minst en generasjon yngre enn resten av Fleet Street-pressen.
Den 28 år gamle Oxford-utdannede debutanten var den første London-journalisten som fanget Beatles-fenomenet, og ga gruppen deres første store artikkel i storbypressen i et stykke med overskriften “Why The Beatles Create All That Frenzy” , fjorten dager etter utgivelsen av deres andre singel, “Please Please Me” og deres første opptreden på ITVs “Thank Your Lucky Stars“.
Det var Gillian Reynolds fra Liverpool, senere en fremtredende spaltist i Daily Telegraph, og Maureen Cleaves beste venn i Oxford som tipset Maureen om gruppen fra hjembyen sin.
Maureen Cleave ble raskt en del av Beatles’ indre krets (kallenavnet hennes: “Thingy”), og nøt privilegert tilgang til “guttene”, og fulgte dem fra Liverpool til London for deres første konsert på London Palladium og i 1964 på deres første konsert-tur til USA.
“I to år var de andpustne,” husket hun. “De løp for å unnslippe skrikende folkemengder av skremmende harpier. “Kom igjen, Thingy,” brølte de mot meg mens jeg hastet etter dem. De ble smuglet inn og ut av matheiser. En gang i Amerika, akkurat som Marx Brothers, sprang de gjennom et Palm Court-orkester som spilte til damer som spiste is”.
Lennon på sin side var spesielt venner med Maureen Cleave, og beundret hennes intellekt så vel som utseendet hennes – inkludert de røde støvlettene hennes fra Anello & Davide som ble ansett som ganske enestående for tiden. Hun brukte praktisk talt ingen sminke og håret hennes var en naturlig kastanjefarge; den ble stylet av Rose Evansky, oppfinneren av “the blow wave”. Lennon sammenlignet prosaen hennes med den i Richmal Cromptons “Just William”-bøker, et kompliment Maureen Cleave hevdet var som å bli sammenlignet med Shakespeare.
Men da Beatles hadde blitt de mest kjente underholderne i verden, så hun på første hånd den ødeleggende kraften til moderne kjendiseri. Da hun ringte Lennon i hans herskapshus i Tudor-stil i Weybridge, spurte han henne hvilken dag det var, for Beatles hadde for lengst mistet evnen til å skille dag fra natt.
Uansett omfanget av hennes forhold til Lennon, kom Maureen Cleave absolutt til å påvirke kreativiteten hans. I 1964 intervjuet hun ham tilfeldigvis den dagen Beatles skulle spille inn sangen “A Hard Day’s Night”. Da hun ankom i en taxi med Lennon til EMI Studios i Abbey Road, fant hun ut at melodien allerede var i hodet hans og ordene skriblet ned på baksiden av et bursdagskort en fan hadde sendt hans baby sønn Julian.
Teksten inkluderte linjene: “But when I get home to you/I find my tiredness is through/And I feel all right”. Tatt i betraktning dette ganske svake og vanskelige, foreslo Maureen Cleave noe ganske frekkere: “I find the things that you do/Will make me feel all right”.
Lennon gikk med på endringen, og beholdt den, og ga henne den endrede skrevne teksten som et minne. Etter at hun irettesatte Lennon for bare å skrive sanger med enstavelsesord, jobbet han bevisst “anybody”, “independence” og “appreciate” inn i teksten til sangen “Help!”.
Våren 1966 intervjuet Maureen Cleave hver av Beatles etter tur for en serie i Evening Standard kalt “How Does A Beatle Live?” Lennon-artikkelen dukket opp 4. mars, og fremstilte ham som en lat, rastløs, men reflektert og ettertenksom skikkelse som leste mye om religion, og kjølig rapporterte han at han sa: “Kristendommen vil forsvinne, den vil forsvinne og krympe. Jeg trenger ikke krangle om det; jeg har rett og jeg vil få rett. Vi er mer populære enn Jesus nå; jeg vet ikke hva som vil forsvinne først – rock ‘n’ roll eller kristendom. Jesus var all right, men disiplene hans var dumme og ordinære. Det er de som vrir på det som ødelegger det for meg.”
Fire måneder senere, like før en Beatles-turné i USA, plukket det amerikanske ungdomsmagasinet Datebook opp artikkelen og lagde overskrift av sitatet i et nummer publisert 29. juli 1966, noe som detonerte en mediestorm. Intervjuene ble levert til Datebook av Tony Barrow, Beatles presseansvarlig. Barrow ønsket at amerikanske fans skulle sette pris på John og Paul som intellektuelle, ikke bare lettvekter popsangere.
Magasinet, som til da har vært en mindre aktør på ungdomsmarkedet, solgte uventet rundt en million eksemplarer. Amerikanske kristne fundamentalister var rasende, Beatlesplater ble brent i bibelbeltet i sydstatene og lokale radiostasjoner forbød Beatles-spilling.
Ku Klux Klan arrangerte anti-Beatles-demonstrasjoner, Vatikanet fordømte Lennon og Beatles-albumene ble forbudt i Sør-Afrika. Lennon ble til slutt presset til å be om unnskyldning på en pressekonferanse i Chicago 11. august 1966.
Lennons unnskyldning gjorde mye for å dempe fiendskapen mot gruppen, og en planlagt bølge av Beatles-bål ble avblåst. The Beatles forble imidlertid nervøse gjennom hele sin siste turné. I London forsvarte Maureen Cleave Lennons uttalelser og sa at han bare hadde erkjent kristendommens tilbakegang i etterkrigstidens Europa, noe som betydde at Beatles for mange mennesker var bedre kjent enn Jesus.
“Med en PR-mann ved sin side,” skrev Maureen Cleave mange år etterpå, “ville sitatet aldri ha kommet inn i notisblokken min, enn si Oxford Dictionary of Quotations, hvor det endte opp. Som det var, gjorde Evening Standard noe ut av det og satte det ikke engang i overskriften. Vi var vant til hvordan han uttalte seg og visste at det var ironisk ment. Men amerikanerne har liten sans for ironi, og da artikkelen dukket opp i et magasin, brøt helvete løs. Det var sist gang The Beatles noen gang turnerte.”
Hendelsen avsluttet Maureens engasjement med Beatles. På Evening Standard gjennomførte hun hyppige intervjuer med andre kjente musikere på 1960-tallet, inkludert Bob Dylan og Rolling Stones. I løpet av de neste 40 årene fortsatte hun som en fremtredende intervjuer av mennesker i alle samfunnslag for magasinene Telegraph og Saga blant mange andre.
I august 1992 kollapset Maureen på plattformen ved Tottenham Court Road t-banestasjon med symptomer som senere ble diagnostisert som ME (myalgisk encefalomyelitt eller kronisk tretthet). Hun var likevel fortsatt i stand til å arbeide. Beatlesåret 2009 brakte med seg utgivelsen av de remastrede CDene og spillet The Beatles:Rockband samt filmen “Nowhere Boy” om Lennons ungdomstid. I den forbindelse skrev Maureen et stykke i Daily Mail under overskriften “Did I break up the Beatles?”
Hun giftet seg i 1966 med Francis Nichols, en økonom og bonde, som hun møtte i Oxford og som døde før henne, i 2015. De fikk tre barn.
Maureen Cleave, født 20. oktober 1934, død 6. november 2021.
Kilder: The Telegraph via Yahoo og The Beatles Bible.
Siste kommentarer