Øya Dorinish ved Irland

av Svein Sivertsen.

Denne artikkelen sto på trykk i Norwegian Wood nr 98, som kom ut høsten 2004. Artikkelen er oppdatert av Roger Stormo i november 2022.

Like før sin død i desember 1980, planla John å gjøre ei lita, fjerntliggende øy ved den irske kysten, til et bortgjemt ferieparadis. John hadde satt i verk undersøkelser ved å fornye sine planer om å bygge et hus for familien på Dorinish-øya i Clew Bay, i fylket Mayo. I 1980 spurte en intervjuer Lennon hva han trodde han ville gjøre “When I’m 64”. Han svarte: “Jeg håper vi er et hyggelig gammelt par som bor utenfor kysten av Irland eller noe sånt – og titter på utklippsboken vår av all galskapen.” Det viser seg at John Lennon hadde satt i gang en prosess allerede i 1979 om å få Apple-eiendommen registrert som sin private, og papirene ble sluttført i mars 1980, så drømmen om denne hytta på en øy utenfor Irland var langt på vei mot å kunne realiseres.

Dette danner bakgrunnen for musikkvideoen til (Just Like) Starting Over.

John Lennon kjøpte øya allerede den 18. mars 1967. Like etter fikk han byggetillatelse av fylkesmannen i Mayo. Kort tid før John ble myrdet, undersøkte han hvordan han kunne fornye denne utløpte tillatelsen.

Etter at hans første ekteskap til Cynthia ble avsluttet, la han planene på is og hans byggetillatelse gikk ut i 1972. “Det var et sted hvor vi trodde vi kunne flykte fra presset og være uforstyrret sammen. Men på grunn av det som skjedde ble det aldri noe av våre håp,” sier Yoko. “Vi diskuterte ofte ideen om å bygge oss en hytte der. Den var så vakker, så fredelig, så isolert at den så ut til å være det peifekte sted å koble av fra alt maset.” John kjøpte øya for £1550, etter at en annonse for “en øy ved Irland” fanget blikket hans.

Han sendte Alistair Taylor – The Beatles’ egen “Mr. Fix It” – til Westport for å by på øya ved en vanlig åpen auksjon. Taylor satt blant tretti til førti fra lokalbefolkninga som var til stede på auksjonen. Flere av disse var gårdbrukere som håpet å kjøpe øya for at sauene og kuene deres kunne beite der ute.

Alistair skrev om dette i en av sine bøker: John la fra seg gitaren og sa tilfeldig: “Alistair, jeg vil at du skal kjøpe meg en øy”… “Å, og den må ikke være mer enn to timer fra London”. Jeg dro for å treffe noen av de store eiendomsmeglerne i London, og de hadde egentlig ikke noe. Jeg har ofte med dem å gjøre – under mitt eget navn, fordi prisene ville stige astronomisk hvis de visste at jeg opererte på vegne av Beatles.

Alistair fant deretter en øy, tok bilder av den og brakte dem til John i Kenwood. Da John så bildene ba han Alistair om å gå og kjøpe den til ham.

Dorinish var ubebodd da John kjøpte den fra havnevesenet i Westport. Av og til seilte et skip innom øya for å laste om bord stein fra stranda som ble brukt som ballast når det var styggvær og stor sjø. Da dieselmotorene tok over for seilene, besluttet havnevesenet å selge øya.

Lokalbefolkninga har avvist påstander fra britiske aviser om at John var høy på LSD da han besøkte øya for første gang i 1967. Det ble arrangert slik at John fløy til Dublin for så å bli kjørt til Westport, hvor han møtte Michael Browne, advokaten som hadde gjort avtalen. Browne ordnet det slik at John kunne seile over til øya. Han engasjerte Paddy Quinn, en lokal båtbygger som bodde på Inishcuttle-øya, cirka to kilometer fra Dorinish. Quinn hadde ingen anelse om hvem hans berømte passasjer var. “Det var først etterpå at jeg oppdaget at det var John Lennon. Så langt meg bekjent var han en kunde. Beatlemania og det svingende sekstitallet hadde ikke akkurat nådd vestkysten av Irland,” forteller Quinn.

Selskapet brukte omkring halvannen time på å gå rundt den 76.893 dekar store Dorinish, som består av to små øyer knytta sammen ved en naturlig demning av stein. Etterpå drakk de te hjemme hos Quinn, hvor Sandy, hunden til Quinn, stresset John ved stadig å bjeffe til ham p.g.a. den langhårete pelsjakka John hadde på seg. Browne forteller: “Han hadde et filmkamera med seg og filmet det meste av landskapet rundt seg. Han var veldig imponert over Clew Bay. Jeg syntes han virka veldig praktisk og forretningsmessig. Han var veldig sikker på seg selv og interessert i logistikken og kostnadene ved å bygge et hus på øya. Han var veldig opptatt av om noe kunne forhindre det.”.

John engasjerte en arkitekt for å gjøre grunnboringer, og betalte for at en fargeglad, sirkuslignende sigøynervogn ble fraktet til øya som en fremtidig hytte for seg selv, sin kone og deres sønn Julian som da var fire år. Quinn bygde en spesiell flåte slik at de kunne få fraktet sirkusvogna over til øya. “Den ble fraktet over bukta til øya en sen sommerkveld. Det var litt av et syn å se sirkusvogna flyte av sted på sjøen i alle sine psykedeliske farger.”

22. juni 1968 dro John på en ekspedisjon med helikopter til Dorinish med en liten gruppe som også inkluderte hans nye kjæreste Yoko Ono og Ronan O’Rahilly, tidligere sjef for den skipsbaserte piratradiostasjonen Radio Caroline, som hadde blitt medlem av Apple-staben. Selskapet bodde på Great Southern-hotellet i Mulrany, en kystlandsby i nærheten, hvor en suite ble oppkalt etter dem. De landet på Dorinish med helikopter og spiste et måltid i den nå ganske fuktige sigøynervogna, før de begav seg ut for å utforske den første Lennon-eide eiendommen i Irland på minst et århundre. Vognen ble senere flyttet tilbake til Tittenhurst Park, eiendommen John og Yoko kjøpte utenfor Windsor.

Den 13. november 1969 ringte John til Sid Rawle, som var kjent som hippienes konge, og ba ham komme til Apple­kontorene. John hadde hørt at Rawles’ gruppe, som het The Diggers, var på utkikk etter ei øy hvor de kunne skape sitt eget samfunn. Han tilbød Rawle eiendomsrett over Dorinish, snart kjent som Beatle-øya til fri avbenyttelse for folket. Rawle aksepterte tilbudet, trykket flygeblader og distribuerte disse blant blomsterbarna i London.

En gruppe på 25 voksne og en baby satte snart kursen mot Dorinish. “Vi bestemte oss for å holde en seks ukers sommerleir på øya. Da fikk vi se hva vi fikk ut av det, slik at vi kunne vurdere hvorvidt vi skulle forlenge oppholdet,” forteller Rawle. “Det var både himmel og helvete. Vi bodde i telt fordi det ikkje var steinbygninger på øya i det hele tatt. For det meste hadde vi det godt.”

Hippiene ble der i to år. De dyrket grønnsaker på øya, tente leirbål for å holde varmen, og oppbevarte mat i huler som de hadde gravd ut. De handlet mat i Westport en gang annenhver uke. De hadde ingen egen båt, så de var avhengig av de lokale østersfiskerne for å bli transportert. De hadde inngått en avtale om et system som varslet fiskerne når de hadde behov for skyss. Om det i løpet av dagen ble det hengt opp tre laken på toppen av øya var det var noe som hastet. Ett laken betydde: “Kom og plukk oss opp når du får tid”. To betydde at: “Vi ønsker at dere kommer snart,” mens tre altså betydde: “Skynd dere!”

Posten ville komme adressert til Hippie Island, Ireland. Noen av lokalbefolkninga mislikte de nye tidsreisende. “Hippierepublikk under beleiring,” var overskriften i Connaught Telegraph i mars 1971, over en artikkel som lød: “Etter ett år i bitter strid, har Westport endelig erklært krig mot republikken på Dorinish”.

I 1972, etter at en brann hadde ødelagt hovedteltet hvor de oppbevarte proviant, flyttet mesteparten av The Diggers fra Dorinish. Rawle dro tilbake til Storbritannia. Han ble seinere en av grunnleggerne av Tipi Valley-samfunnet i Wales hvor 150 mennesker bodde i 20 år.

Etter Johns død sendte Michael Cavanaugh, turistsjefen i Vestre lrland, et telegram til Yoko hvor han inviterte henne til å strø Johns aske på Dorinish. Han påpekte at folket i Mayo ville se på det som en stor ære om hun godtok dette.

Yoko la ut øya for salg i november 1983. Hun sa: “Å selge Dorinish er et uttrykk for den kjærlighet vi føler for Irland og det irske folket. John ville ha ønsket at øya gikk tilbake til irene. John er fortsatt der sjelelig. Hans bestefar var irsk og John så alltid på seg selv som irsk. John var alltid opptatt av irenes skjebne. Han brydde seg mye om det irske folket og hadde store sympatier med deres lidelser. Han var klar over hvor vond den irske kampen var. For John var det å kjøpe øya omtrent som når jødene kjøper en bit av Jerusalem.”

Yoko Ono solgte øya til bonden Michael Gavin for £30 000 i 1985 og donerte inntektene til Crumlins barnesykehus i Dublin. Gavin benyttet øya som beiteland for sine sauer og storfe, før han solgte den videre i 2012 til det amerikanske ekteparet Matthew og Marina Hoyle.

Det ble lagt planer om å arrangere båtturer rundt på øya mens sangen “Imagine” ble spilt over båtens høyttalere. Disse planene ble det ikke noe av, men hvert år den 8. desember – årsdagen for Lennons død – seiler den lokale musikeren Tommy Hodgins, hans kone og hund over til øya for å vise respekt. Fred hersker fortsatt over Dorinish.

I filmen “Yesterday” fra 2019 besøker hovedpersonen Jack Malik (spilt av Himesh Patel) en mann som tilsynelatende er en aldrende John Lennon (Robert Carlyle), og det ser ut som han gjorde alvor av planen om å flytte til Dorinish.