Plassering på scenen

Hvor det blir spilt med keiva

Fotografiske bevis fra 1963 indikerer et skifte i The Beatles scenearrangement som forsterket trommelogoens betydning som scenens midtpunkt, like mye som bandets totale fremtreden. De fleste bildene av The Beatles på scenen viser ett “fra venstre til høyre” (fra publikums) perspektiv hvor gitaristenes oppstilling er George, Paul og John med deres mikrofoner og Ringo i scenens sentrum mot høyre.

En sammenligning av bilder tatt før og etter midten av 1963 tyder på at de har tatt en beslutning om å plassere Paul og den venstre mikrofonen ytterst til venstre under mesteparten av forestillinga på de fleste showene, unntatt under helt spesifikke punkter, slik som da Paul og John synger i en felles mikrofon i publikums høyre synsfelt. Den nærliggende åpninga, nå mellom Paul og slagverket, isteden for at han stod foran det, ble nå først og fremst Georges plass.

 

 

Dette, den vanlige fra “venstre til høyre posisjoneringa” ble fra nå av: Paul, George, Ringo (i bakgrunnen på en reist plattform) og John. Selv om unntak ble gjort i forskjellige sammenhenger. Denne nye posisjoneringa hadde flere fordeler. For det første bidro den til at det ble bedre balanse i ledervokalistens fremtoning til begge sidene av scenen. For det andre fremhevet den Pauls kjevhendthet. Når man fikk bassen til venstre i publikums ble det til at man fikk utpekende gitarhalser på begge sider av scenen. Dette ga en unik symmetrisk “bokstøtte effekt”, noe som er helt umulig hvis alle gitaristene i ei gruppe er høyrehendte. For det tredje oppnådde man Pauls og Georges berømte “V” posisjonering rundt den venstre mikrofonen. (Paul har faktisk tilskrevet denne muligheten til på en enkel måte å dele en mikrofon med en høyrehendt gitarist som “kanskje det beste ved å være kjeivhendt”.) Og sist men ikke minst ga den publikum muligheten til å kunne se Ringo bedre. Den kombinasjonen disse forandringene førte til at publikum på en måte ble ledet til å feste blikket mot midten av bandet.

Det er flere grunner til at disse forandringene ikke hadde blitt utført tidligere. The Beatles hadde sikkert vendt seg til at Paul stod i midten. For det første hadde han en fremtredende rolle i å presentere låtene, og han sang jo også ofte hovedstemmen. For det andre hadde den venstre siden (igjen fra publikums perspektiv)av den lille scenen i The Cavern Club en murvegg som gjorde det svært trangt å ha halsen på en bassgitar pekende utover. For det tredje, i vekslende grad betraktet ikke George, Paul og John Pete Best som et fullverdig gruppemedlem, og publikums syn på ham var kanskje heller ikke det som var aller viktigst (jfr Exiene i Hamburg). Fra midten av 1963 hadde Ringo uansett etablert seg både musikalsk og sosialt som det fjerde medlemmet og de andre var sannsynligvis opptatt av at også han skulle kunne bli sett av publikum.