Plastic Ono Band annonseres 4. mars

Ifølge det offisielle nettstedet plasticonoband.com så skal det den 4. mars annonseres når jubileumsutgaven av albumet eller albumene kommer i handelen. Etter hva Norwegian Wood erfarer så ligger dette enda et stykke frem i tid. Muligens tar de sikte på datoen for 51-årsjubileet? Plastic Ono Band albumene ble opprinnelig utgitt 11. desember 1970. John Lennon og Yoko Ono ga ut hvert sitt Plastic Ono Band album, med samme personell på vokal og instrumenter, og det er ikke sagt noe om jubileumsutgaven kun gjelder Johns album eller begges.

“John Lennon/Plastic Ono Band” er det andre albumet til Plastic Ono Band, en konseptuell gruppe bestående av hvilke musikere John Lennon og Yoko Ono til en hver tid benyttet seg av. Det regnes gjerne som det første egentlige solo studioalbumet til John Lennon, da de tre første var avantgardistiske eksperimentelle samarbeidsplater med Yoko Ono som ikke inneholdt konvensjonell musikk (“Two Virgins”, “Life With The Lions” og “Wedding Album”) og det fjerde var en konsertplate, “Live Peace in Toronto 1969”. Dette var også det første kommersielle albumet med nye tekster John Lennon ga ut etter at The Beatles offisielt brøt opp. Samtidig som dette albumet til John Lennon ble innspilt, spilte Yoko Ono inn sitt eget album “Yoko Ono/Plastic Ono Band”. Innspillingene strakk seg fra 26. september til 23. oktober for Lennons album og fortsatte til 6. november for Onos. Onos album inneholdt i tillegg et eldre opptak fra 1968, “AOS”, hvor hun ble akkompagnert av Ornette Coleman Quartet.

De medvirkende på disse albumene var John Lennon, Yoko Ono, Ringo Starr, Klaus Voormann, Phil Spector, Billy Preston og Mal Evans (sistnevnte kreditert for “te og sympati” på Lennons album og for “salat” på Yokos). George Harrison medvirker på sitar på Onos “Greenfield Morning I Pushed an Empty Baby Carriage All Over the City”, som baserte seg på et eldre opptak.

Albumene kom kort tid etter at John Lennon hadde hatt stor suksess med sin tredje single, “Instant Karma!”. Som denne, så ble også albumet produsert av Phil Spector. I forkant av albumet hadde Lennon tatt et kurs hos Arthur Janov med såkalt primalterapi, der han hadde bearbeidet sine indre demoner, deriblant forholdet til foreldrene, The Beatles og åndelighet. I god Lennontradisjon fullførte han ikke behandlingen, men den satte likevel preg på albumet, og er særlig merkbar i sangene “Mother”, “Isolation” og “Remember”.

“I Found Out” handler om avgudsdyrkelsen han holdt på med på 60-tallet, og en bekreftelse at han var fri for illusjoner. “Working Class Hero” var oppgjøret mot arbeiderklassen som ble presset inn i middelklasseverdier. Det er jo godt dokumentert at John selv vokste opp i en mer middelklasse-familie, mens det egentlig var de tre andre Beatlesmedlemmene som kunne ha blitt betegnet som arbeiderklasse. Under innspillingen av denne sangen glemte John et vers, som han spilte inn senere og deretter bare spleiset inn i båndet der det hører hjemme. Men innstillingene på miksepulten var annerledes med annen romklang og gitarlyd, så det er ganske enkelt å høre overgangen til og fra dette innlimte verset.

John i EMI-studioene i Abbey Road under innspillingene for Plastic Ono Band

“Look at Me” var opprinnelig komponert under The Beatles’ opphold i Rishikesh, India, men ble også bruke i en bearbeidelse av situasjonen han hadde havnet i etter oppløsningen av The Beatles.

Sangen “God” er en mer komplisert sang. Den begynner med at han kommenterer sin forståelse av den katolske gudsforståelsen: “God is a concept by which we can measure our pain”, en forlengelse av en setning fra Beatles-sangen “Girl”, der han synger at “Was she told when she was young that pain would lead to pleasure?”. Etter dette synger Lennon om det han ikke lenger tror på, som inkluderer Elvis Presley, I Ching, Bibelen, Adolf Hitler, Buddha, mantra, Bhagavadgita, Bob Dylan (han sier Zimmerman, Dylans egentlige etternavn) og til slutt The Beatles. Fra nå av er det bare Yoko og han. I andre vers fortsetter han å distansere seg fra The Beatles ved å opplyse at han ikke lenger er en drømmespinner eller en “hvalross”, han er bare seg selv.

De tre sangene som er mer optimistiske i natur er “Hold on” (om ikke å gi opp), “Love” (om kjærligheten til Yoko) og “Well Well Well” en spøkefull observasjon om den seksuelle revolusjonen.

“John Lennon/Plastic Ono Band” nådde ellevteplass i Storbritannia, sjette i USA og femte i Norge (Arbeiderbladet LP-toppen 2. mars 1971). “Yoko Ono/Plastic Ono Band” nådde ikke opp på LP-listene noe sted. I Norge kom det også ut en single med en sang fra hvert album, John Lennons “Mother” på side 1 og Yoko Onos “Why” på side 2. Den har såvidt vi har kunnet finne ut av ingen plassering på listene.

Ellers må vi nevne at den norske skuespillerinnen Julie Ege spilte inn sin egen utgave av sangen “Love” fra John Lennon/Plastic Ono Band. På denne tiden var Julie sammen med Tony Bramwell, som var barndomsvenn av George Harrison og som hadde jobbet for The Beatles helt siden de holdt til i Liverpool.

“Love” fra “John Lennon/Plastic Ono Band” kom i 2020 ut i ny “ultimat” miks.

“John Lennon/Plastic Ono Band” ble, i likhet med resten av Lennon-katalogen, utgitt i remikset utgave i 2000. På den utgaven ble det inkludert to bonusspor: “Power to the People” og “Do the Oz”. I 2010 gikk man tilbake til opprinnelig miks da katalogen utkom på nytt, denne gangen i remastret utgave. *

“Yoko Ono/Plastic Ono Band” ble nyutgitt på LP, CD og som digital nedlasting i 2016.

* Forskjellen på en remikset og en remastret utgave er at i en remiks kan man plassere instrumentene og stemmene annerledes i stereobildet og heve/senke volum på hvert instrument eller vokal, mens man på en remaster kun “renser opp” et lydbånd for sus, båndstøy og andre ulyder, men instrumenter og vokal er fastlåst i stereobildet – som dermed beholder originalmiksen.