Quincy Jones

Paul McCartney og Quincy Jones

Musiker, produsent, komponist og dirigent Quincy Jones døde 3. november 2024, 91 år gammel. Han er i dag kanskje mest kjent for å ha produsert Michael Jacksons album, “Off The Wall”, “Thriller” og “Bad”, samt for å ha dirigert “We are the world”. Men karrieren hans strekker seg lenger tilbake, og han arrangerte bl.a. “Fly Me To The Moon” med Frank Sinatra og Count Basie.

Jones spilte også trumpet i bandet som backet Elvis Presley i hans første seks TV-opptredener i 1956, i det samme studioet som senere ble kjent for Beatles’ første opptreden i USA i Ed Sullivan Show.

Av The Beatles er det Paul McCartney som har krysset Quincys spor mest, i og med duetten med Michael Jackson, “The Girl Is Mine” som var første single ut fra “Thriller” albumet. Dessuten var Jones i perioden 1974-1990 gift og fikk to barn med skuespillerinnen Peggy Lipton, som tidligere hadde hatt en affære med Paul som strakk seg over perioden 1964 – 1968. Lipton fortalte sin historie i selvbiografien “Breathing Out” (2005).

Det var også Quincy Jones som var oppe på scenen og hentet Oscar-statuetten på vegne av The Beatles for filmmusikken til “Let It Be” i 1971. I sin korte tale sa han at han skulle ønske at The Beatles var der til stede sammen for å ta imot prisen.

I 2018 gjorde Quincy Jones skandale da han i et intervju med magasinet Vulture snakket stygt om flere artister, deriblant The Beatles. Norwegian Wood viderebragte noen av påstandene han kom med den gangen:

Vulture: Hva tenkte du første gangen du hørte rock?
Jones: Rock er ikke annet enn en hvit versjon av rhythm and blues. Du skjønner, jeg traff Paul McCartney da han var 21.

Vulture: Hva var førsteinntrykket ditt av the Beatles?
Jones: At de var verdens verste musikere. De var ikkespillende jævler. Paul var den verste bassisten jeg noensinne hadde hørt. Og Ringo? Ikke snakk om det engang. Jeg husker en gang vi var i studio med George Martin, og hadde brukt tre timer på en firetakters greie han forsøkte å fikse i sangen. Han skjønte det ikke. Vi sa: “kompis, hvorfor går du ikke og får deg en lager og lime og litt shepherd’s pie, ta deg en halvannen times pause og slapp av litt.” Han så gjorde, og vi ringte Ronnie Verrell, en jazztrommis. Ronnie kom inn i femten minutter og gjorde jobben. Ringo kommer tilbake og sier “George, kan du spille opptaket for meg en gang til?” Det gjorde George, og Ringo sier, “det hørtes ikke så ille ut.” Og jeg sa, “Jepp, din jævel – for det er ikke deg.” Men han er en fin fyr, da.

Episoden Jones refererte til her fant sted under innspillingene for Ringos første soloalbum, “Sentimental Journey” hvor forskjellige arrangører tok for seg gamle klassikere. George Martin produserte og Quincy Jones arrangerte sangen “Love Is a Many-Splendored Thing”. Det er jo ellers slik at Ringo slett ikke spiller trommer på albumet i det hele tatt, han kom bare inn og la sin sang over den ferdige innspillingen. Så det er mulig Jones husker feil, hvis da ikke Ringo forsøkte, men ga opp å spille på disse sangene, som jo ikke var på hans repertoar hverken med Rory Storm eller Beatles.

Paul med Quincy tidlig 80-tall.

I ettertid har Quincy, etter påtrykk fra sine seks døtre trukket noen av de kontroversielle tingene han sa under intervjuet med Vulture. Han ringte dessuten til Paul McCartney og sa at han ikke hadde ment det han hadde sagt. Det ser ut som vennskapet mellom de to overlevde kontroversen, og Paul la ut disse minneordene på sosiale medier etter Jones’ bortgang:

Kjære Quincy Jones har gått bort og gjort at de av oss som kjente ham er triste.

Han var utrolig dyktig, og jeg følte meg privilegert som har kjent ham i mange år. Han var venn med George Martin, Beatles-produsenten og mellom dem produserte de to veldig fin musikk.

Quincy eller ‘Quince’ eller ‘Q’, som han ble kjent, hadde alltid et glimt i øyet og hadde en veldig positiv, kjærlig ånd som smittet alle som kjente ham. Arbeidet hans med Michael Jackson er selvfølgelig legendarisk, og han hadde så mange andre strenger i sin musikalske bue.

Mine viktigste erindringer om ham var alltid de private øyeblikkene vi delte, og jeg vil aldri slutte å takke Nancy for at hun alltid arrangerte å besøke ham når vi var i Los Angeles. Disse besøkene var morsomme og inspirerende.

Hans lange karriere strekker seg tilbake til de første dagene da han var trompetist, deretter bandleder og deretter produsent av mange flotte plater. Men det er som en venn jeg gjerne vil huske ham. Vi har alltid hatt det gøy i hans nærvær og legenden hans vil fortsette gjennom årene, men det er de private øyeblikkene vi var så heldige å ha med den store mannen som jeg alltid vil huske med glede.

Vi sender vår kjærlighet og medfølelse til hans familie og alle hans mange venner.

– Paul