Rupert Bear fyller 100

6. november feires det at tegneseriefiguren “Rupert Bear” er 100 år gammel. I den anledning kommer Paul McCartney’s tegnefilm med figuren ut på nytt i restaurert utgave, og sangen “We All Stand Together” er også remastret og nyutgis.

I et begrenset opplag utgis picture discen fra 1984 ut på nytt, nå med remastret lyd og medfølgende plakat. Den skal ikke kunne dukke opp i vanlige nettbutikker, kun fra Universal Musics og Paul McCartneys nettbutikk, men den kan også føres av uavhengige platebutikker, slike som også deltar i Record Store Day. Utgivelsen slippes 6. november, og samtidig legges den nyoppussede tegnefilmen ut på YouTube. Sangen “We All Stand Together” har også jubileum, det er 40 år siden Paul begynte å jobbe med den i 1980. Den ble produsert av George Martin og The King’s Singers og koret til St Pauls Katedral medvirker også.

Paul skriver: “Gratulerer til Rupert med 100-årsdagen. Det flotte er at han aldri ser en dag eldre ut. Etter å ha vært en fan av ham siden mine tidlige dager i Liverpool, vet jeg hva han betyr for generasjoner av unge og gamle barn. I sin karakter og holdninger til verden oppsummerer han det beste av britisk tradisjon og minner oss om en uskyld som vi alle sammen vil elske. Så, gratulerer min lille bjørn. Dine fans feirer 100-årsdagen din, og jeg synes du fortjener et telegram fra dronningen.”

“Rupert Bear” ble skapt i 1920, mens Daily Express var i konkurranse med Daily Mail, som hadde sin populære tegneserie “Teddy Tail”, mens serien “Pip, Squeak and Wilfred” gikk i Daily Mirror. Nyhetsredaktøren i Daily Express var Herbert Tourtel (1874 – 1931), og han fikk i oppdrag å komme opp med en tegneserie som skulle konkurrere med rivalene Daily Mail og Daily Mirror. Umiddelbart tenkte han på sin kone Mary (1874 – 1948), som allerede var en etablert forfatter og tegner. Rupert Bear var resultatet, og opptrådte først navnløs i stripen “The Little Lost Bear” den 8. november 1920.

De tidlige stripene ble tegnet av Mary mens hennes mann skrev teksten, og besto av to ruter hver dag, med en kort historie i underteksten. Rupert var opprinnelig en brunbjørn frem til Daily Express skjærte ned på blekkostnadene og ga ham den karakteristiske hvite fargen, men i de årlige bøkene hadde han brun pels på omslagstegningene og hvit inne i boken. Marys versjon av Rupert var mer som en ekte bjørn, med tung gange og mer pels. Klærne til Rupert var den gangen en lyseblå genser og grå bukser. Mary sluttet å tegne Rupert i 1935 på grunn av et sviktende syn. Det var da Alfred Bestall (1892 – 1986), som var kjent fra vittighetsbladet “Punch” tok over og ga Rupert det utseendet Paul McCartney ble kjent med da han var barn – rød jakke og gul bukse.

Lille Paul McCartney likte historiene om Rupert, og var spesielt glad i illustrasjonene til Alfred Bestall, som i perioden 1935 til 1965 skrev historiene og tegnet den lille bjørnen. Men det var først da Paul fortalte historiene videre til datteren Heather at han innså figurens fulle potensiale. Så Paul henvendte seg til Daily Express-redaktør Sir Max Aitken, hvor tegneserien gikk og overbeviste ham om å selge seg filmrettighetene. McCartney var ikke glad for amerikaniseringen av Ole Brum som Walt Disney hadde foretatt, så han lovet å holde amerikanske aksenter vekk fra denne veldig britiske bjørnen. Ideen kom allerede mens The Beatles fortsatt var sammen, og Paul fortalte John Lennon om planene. “Jeg hadde ønsket å lage en spillefilm med Rupert en stund men innså ikke hvilken vanskelig oppgave dette faktisk ville bli. Jeg husker at jeg fortalte John Lennon om det og han oppmuntret meg til å gå for det, men man trenger mer enn det for å lage en film. Det var så mange ting å tenke på, som det å sikre seg rettighetene.”

Allerede under “Let It Be” innspillingene komponerte Paul en av sangene som var tiltenkt spillefilmen om Rupert. “The Palace of the King of the Birds” er en instrumental Beatles spilte inn mellom 6 og 9. januar 1969 i Twickenham Film Studios. Han kom tilbake til den på 70-tallet og ga den da ny tittel “Castle of the King of the Birds”. Sammen med sin gruppe Wings spilte han inn en ny versjon av sangen ca 1978.

Paul McCartney planla en animert film i spillefilmlengde, med masse sang og musikk. Så han skrev og spilte inn en rekke sanger og musikkstykker for prosjektet gjennom hele 1970-tallet, med titler som “Nutwood Scene”, “Walking the Meadow” og “Rupert Song”. På begynnelsen av 1980-tallet henvendte han seg til den argentinske animatøren Oscar Grillo – som kona Linda hadde jobbet med med den animerte kortfilmen “Seaside Woman” – og snakket om å lage en kortfilm om Rupert først, før de gikk i gang med den lengre filmen. Men veldig raskt ble penger et problem.

I et intervju med filmmagasinet Stills i juni 1984 forklarte McCartney at “Oscar ønsket å bruke mye penger på dette, noe jeg ikke holder mot ham. Hvis det var andres penger, ville også jeg gjerne ha villet bruke 50 millioner dollar med en gang jeg hørte om prosjektet. Men på en pilot-episode, bare for å se om ideen fungerte, syntes jeg det var litt risikabelt.”

Så Oscar Grillo ble droppet fra prosjektert, og McCartney tok i stedet kontakt med en annen tegnefilmskaper, Geoff Dunbar (1944 – ). Han hadde fått et godt rykte etter at hans første animasjonsfilm “Lautrec” vant gullpalmen i Cannes i 1975, og hans andre film “Ubu” tok hjem gullbjørnen i Berlin i 1979.

Fortsatt var Paul keen på å lage en kortfilm først, og fortalte til Stills: “Vi hadde en masse ideer i lufta, men jeg tror ikke noen var ivrige etter å gå inn i 40 millioner dollar prosjektet uten teste vannet litt først”. Og teste vannet gjorde de, med kortfilmen “Rupert and the Frog Song”. Det var en 13-minutters tegnefilm inspirert av en illustrasjon serietegneren Alfred Bestall hadde publisert i Ruperts årlige bok i 1958.

Paul: “Jeg har alltid elsket animasjon. Det startet med Disneyfilmene og fortsatte fra det. Da jeg vokste opp fikk jeg alltid de årlige Rupert-bøkene til jul. Jeg husker at jeg fikk ideen til et filmprosjekt da jeg så gjennom en av disse bøkene. Det var et iøynefallende bilde i farger og når jeg så på det kunne jeg tenke meg en konsert med frosker hvor de alle hadde de forskjellige delene, et kor og et orkester, jeg kunne nesten høre musikken.”

Filmen ble dubbet av June Whitfield og Windsor Davies, samt McCartney selv, som hadde stemmene til både Rupert selv, og vennene hans.

Historien ble skrevet av Paul, Linda og Geoff i samarbeid, og startet med at Rupert gikk en tur i åsene i nærheten av huset hans. Han sier farvel til foreldrene sine og inviterer vennene Edward Elephant og Bill Badger, men de er for opptatt til å bli med ham. Så Rupert setter av gårde alene, og møter snart en flokk av sommerfugler som fører ham til en hule der et skilt lyder “Kun frosker har adgang.”

Rupert ignorerer advarselen, kommer inn og blir vitne til en musikalsk forestilling som kun finner sted en gang hvert 200. år. Det er amfibier overalt, og de bryter ut i McCartney-komposisjonen “We All Stand Together” mens ildfluer lyser opp hulen og belyser syngende fisk, en ballettdans og frosker som flyr i luftballonger. Så avbryter en ond ugle forestillingen, froskene sprer seg, og Rupert drar hjem til middag. Filmen ble avsluttet med ordene “Det var alt for denne gang”, noe som henspilte på den kommende spillefilmen Paul hadde i tankene.

Filmen ble vist som forfilm til Paul McCartneys spillefilm “Give My Regards To Broad Street” på kino, og kom også ut på videokassett. Den henvendte seg helt klart til barn, som var det publikummet Paul hadde i tankene med dette prosjektet. Både sangen og filmen var en kjempesuksess, sangen nådde tredjeplass på de britiske hitlistene, og sistnevnte ble en av de bestselgende videoene i 1985. Den vant også den britiske BAFTA prisen for beste animerte kortfilm og VHS-kassetten var den bestselgende videokassetten for barn det året den kom ut. Paul vant også en Ivor Novello-pris for beste film soundtrack og han ble nominert til Grammy.

Videokassetten inneholdt også to tidligere animasjonsfilmer fra McCartneys, Lindas sanger “The Oriental Nightfish” og “Seaside Woman”. Førstnevnte var en ganske skummel film, som mange barn ble redde av.

McCartney hadde store planer for veien videre med Rupert, og i intervjuet med Stills sier han “Jeg sikter mot noe som tilsvarer Walt Disney, på den måten at det skal være veldig dyktig animasjon.”

Han la til: “Vi leker med ideen om ‘Hvor Disney kan du gå?’ For Rupert er åpenbart forankret i Bestalls bøker. Vi tok ‘40-årene (med Disney) som vår periode, der Rupert er i fullfarger og der jeg tror det er en Disney-innflytelse. Den store oppdagelsen var å gå tilbake til de årlige bøkene. Vi begynte med å ta oss mange friheter og sa: ‘Vel, dette er en film nå, så vi kan gjøre hva vi vil.’ Vi beveget oss i noen retninger som vi måtte komme tilbake fra, og til slutt kom vi nærmere og nærmere Bestall.”

Mens bjørnen i tittelrollen stort sett var en passiv figur i “The Frog Song”, skulle han være fokuspunktet i den kommende spillefilmen. “Han vil ha en mye mer sentral rolle”, sa McCartney til Stills. “Et av problemene med Rupert er at jeg ikke synes historiene er veldig gode. Vanligvis pleier han å reise hjemmefra, ha et eventyr og deretter komme hjem til te. Det er hyggelig, men det er ingen stor, Askepott-lignende historie.

“Jeg har en idé til en fullstendig historie som et slags oppdrag – en søken. Vi har brukt mye tid på det nå, og vi begynner å føle at det kommer sammen, at vi knekker det. Men så er det som å ha skrevet som sang: Jeg vet når jeg har fått en hit.”

Men Paul ble aldri sikker på at manuskriptene til spillefilmen var hits, og lot filmrettighetene gå til et annet firma, som lagde en TV-serie med Rupert. Det ble produsert 65 halvtimes lange episoder med Rupert i perioden1991 til 1997. Firmaet som nå hadde rettighetene, Nelvana planla også å lage en spillefilm med Rupert, og var i snakk med et Hollywood-studio om dette i 2000, men heller ikke de greide å få prosjektet i havn.

Noen som aldri ble komfortable med at Paul McCartney involverte seg i prosjekter rettet mot barn var de britiske journalistene som skrev for aviser og musikkblader. Muligens fordi de allerede bar nag til Paul og “tok Lennons side” i feidene etter Beatlesbruddet, kom de stadig med nedsettende bemerkninger mot Paul, og trakk gjerne frem eksemplene “Mary Had A Little Lamb” og “We All Stand Together” som de syntes var hans verste sanger. Fullstendig ute av stand til å skjelne mellom sanger rettet mot barn kontra sanger som henvendte seg til voksne. Men dette er kun et britisk fenomen, journalister i andre land har ikke fulgt etter.

I 1990 lekket det ut på bootleg et bånd med sangene Paul hadde komponert til den spillefilmen med Rupert som det aldri hadde blitt noe av. Dette skal være versjoner Wings spilte inn i 1978.

Sporliste:

1. Rupert song (versjon 1)
2. Tippi Tippi Toes (foreldrenes tema)
3. Flying Horses
4. When The Wind Is Blowing
5. The Castle of the King of the Birds
6. Sunshine Sometime
7. Sea/Cornish Wafer
8. Storm
9. Nutwood Scene
10. Walking in the Meadow
11. Sea Melody
12. Rupert song (versjon 2)
13. We all stand Together

 

Melodien fra spor 4, “When The Wind Is Blowing” ble først innspilt under “Ram” perioden, og kom omsider til anvendelse i 2015, da ble den brukt som tema i sangen “All Day” med Kanye West. I 2018 dukket sangen opp i et opptak med Paul fra 1970 som bonusspor på arkivutgaven av “Wild Life”.

I 2020 fyller altså Rupert Bear 100 år, og Paul McCartney feirer dette med utgivelsen av en picture shaped disc, som er en replika av en plate han ga ut i 1984. I tillegg har han bekostet en digital restaurering av kortfilmen. Den ble som sagt tidligere utgitt på videokassett da den var ny, og den har også vært ute på DVD i McCartneys animasjonssamling “Music and Animation” fra 2004. Paul er fortsatt opptatt av tegnefilm, og har under produksjon en film basert på sin barnebok fra 2005, “High in the clouds”.

Forelagt den oppgraderte tegnefilmen sier filmens tegner Geoff Dunbar: “Det er herlig og helt spennende. Jeg er veldig imponert over den og lydkvaliteten også. Jeg har alltid fastholdt hvilket fantastisk stykke arbeid det var. Den ble seriøst elsket og en massiv hit over hele verden.”