The Beatles DNA – del 8: Sgt Pepper’s Lonely Hearts Club Band

På leting etter genmaterialet på Parlophone Records

Av Svein Sund

Nå er vi kommet fram til det åttende studio-albumet til The Beatles, på Parlophone Records: «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band». Mellom «Revolver» og «Pepper» ble det utgitt en samleplate; «A Collection Of Beatles Oldies», som ikke er ei studio-plate, så den hopper vi over. Nå skal vi konsentrere oss om «Pepper»

Foranledningen

Som vi alle vet, ble det et «utenom-Beatles» liv for de fire i The Beatles etter deres siste turné, i USA i 1966. Da de kom sammen igjen, i EMI Studios i Abbey Road, 24. november 1966, startet de noe som skulle bli ei plate om deres oppvekst i Liverpool. De tre første låtene de spilte inn; «Strawberry Fields Forever» «When I´m Sixty Four og «Penny Lane», hadde dette temaet. Det ble med de tre låtene. Etter hvert som tiden gikk, ble det viktig å gi ut en ny singel. Det var jo et halvt år siden sist. Så «Strawberry Fields Forever» og «Penny Lane» ble utgitt som singel, 17. februar 1967. George Martin sa senere at det var en av de avgjørelsene han angret mest på i karrieren. «De to sangene skulle absolutt vært med på ’Pepper’; noe som hadde gjort plata enda bedre». Temaet om oppveksten ble ikke tatt opp igjen som tema for plata.

Tittelen

Den 6. november i 1967 dro Paul på en reise til Frankrike. Han reiste omkring i bil alene ei ukes tid, og gjorde så godt han kunne for ikke å bli gjenkjent. I Bordeaux ble han møtt av Mal Evans, som alltid sto klar for å stå til tjeneste for The Beatles.
Paul og Mal kjørte så til Spania. Planen var å besøke John i Almeria, der han holdt på med innspillingen av filmen «How I Won The War».

Men John hadde avsluttet filmingen og var nå i England. Dermed ble det tid til en safari i Kenya i stedet. Jane Asher ble bedt om å møte Paul og Mal i Nairobi. Da oppholdet i Kenya var over, dro de hjem til England med fly, den 19. november. Det var på denne flyturen at de første DNA – sporene til tittelen ble unnfanget.

I stedet for å sove på flyet, ble Paul sittende å tenke på den friheten han opplevde ved sin biltur i Frankrike. Han følte frihet i sin forkledning, som et hvilket som helst menneske. Med bart, og ikke for spesielle klær, klarte Paul å holde et nogenlunde anonymt ytre.
Denne tanken om frihet, overførte han til The Beatles. Tenk om vi kunne være noen andre, men samtidig være oss selv. En tanke om en ny identitet for The Beatles. De var rett og slett lei av å bli kalt «mop-top boys». De var ikke gutter nå, men var blitt menn. og ville bli behandlet som det. De var ikke bare underholdere, men kunstnere også. Tross alt hadde John, Paul og George skrevet sine egne tekster og musikk, og i tillegg hadde John gitt ut bøker. Og de hadde to filmer bak seg.

Dermed fikk Paul ideen om at The Beatles ikke skulle være seg selv, men skape sine egne «alter egos». Skape et «image», som ikke var kjent, skape personer som dannet dette andre bandet.
Dette bandet måtte ha et navn. I USA på 60-tallet, var det mange band med lange og spesielle navn. Eksempler på det er «Big Brother And The Holding Company», «Country Joe And The Fish» og «Quicksilver Messenger Service». I Storbritannia var det også grupper med fantastiske navn som «The Incredible String Band» og «The Bonzo Dog Doo-Dah Band». Noe i den retningen; et navn med flere ord.

I boka «Many Years From Now» av Barry Miles, fikk Paul fortelle med sin egen stemme; nærmest en selvbiografi. Ei bok som skulle skille feil fra fakta.
I boka forteller han om flyturen hjem fra Kenya, at han ba Mal om å tenke på et navn til denne gruppa. Samtidig hadde de et måltid. Flyselskapet hadde bitte små pakker der det stod S og P. «Hva betyr det?» spurte Mal. «Salt og pepper» svarte Paul. De tullet og spøkte litt med det, så Paul sa «sergeant pepper», for å gjøre en vri på det. Han hadde ikke misoppfattet hva Mal hadde sagt, men lekte med ordene «salt and pepper og sergeant pepper».

I sin nye bok «The Lyrics», forteller Paul en annen historie om hvordan tittelen ble til. Han forteller om turen til Denver, der han besøkte Jane Asher, som var skuespillerinne i en Shakespear- oppsetning, som turnerte i USA.
Med på turen var Mal Evans. På turen hjem, forklarer Paul at Mal sier: «Will you pass the salt and pepper?» Paul sier at han misoppfattet Mal, og sa: «What? Sergeant Pepper?»
Her har vi to forskjellige forklaringer fra samme mann. Hva som ble sagt kan jo ikke med sikkerhet bevises. Akkurat det er jo heller ikke så viktig.

Sistnevnte tur varte fra 4. april til 12. april 1967. Altså ei stund etter at hele prosjektet med «Pepper» var ferdig. Denne historien gjentas i 50-års utgaven av Sgt. Pepper.

Paul blander sammen flyturene fra Kenya og USA. Ikke så rart. Det skjedde mye i de dager. Men vi kan med sikkerhet si at genmaterialet til tittelen finner vi på turen fra Kenya i november ’66.

Når det gjelder andre delen av tittelen; «Lonely Hearts Club Band», sier Paul at det ble sånn fordi det var uvanlig at en slik klubb bestående av «Lonely Hearts» hadde et band. Det hadde vært mer forståelig at f.eks. «British Legion» hadde et band. Da ville tittelen blitt «Sergeant Pepper’s British Legion Band». Ikke fullt så eventyraktig ,drømmende, kreativt og skapende.
Innspillingen av tittelkuttet ble påbegynt 1. februar 1967. I følge Mark Lewisohn, i boka «The Complete Beatles Recording Sessions”, var det først da denne sangen var spilt inn, at det ble snakket om et Sgt. Pepper-prosjekt, og at Paul innså at de kunne være Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band.
Dermed må man spørre seg om når Paul egentlig fortalte de andre om dette med å være et annet band.

Plateomslaget

The Beatles kjente godt til kunstselgeren Robert Fraser. Da Paul viste han sine skisser for omslaget, kom Fraser med et forslag om å involvere pop-kunstneren Peter Blake og hans kone Jann Haworth, som også var kunstner. De to giftet seg i 1963. Hun kom fra USA.
Begge ble begeistret for ideen, og de satte i gang arbeidet med en gang.

Plateomslaget og dets deler, skulle avspeile musikken. Som musikken skulle den være full av nye ideer og uttrykk. Fargerikt. Det skulle være noe som ingen hadde sett før. Altså noe helt nytt og utenom det vanlige.

Konseptet for plata er noe løst. I utgangspunktet spilte «Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band» en konsert for sitt publikum. Åpningsnummeret og «With A Little Help From My Friends» og reprisen av «Sgt. Pepper» har konsert-uttrykket over seg. Mens resten av plata er sanger som er helt, eller delvis, enkeltstående. I konseptet blir «A Day In The Life» et ekstranummer.

Men omslaget er helt tro mot konseptet om at Sgt. Pepper og bandet spiller konsert for sitt publikum. John, Paul, George, Robert Fraser, Peter Blake og Jann Haworth kom med lister over mennesker de ønsket skulle være med som publikum. Ringo sa han stolte på de andres forslag, så han kom ikke med noen selv.

Ingen er helt sikre på hvem som valgte hvem, men noen forslag peker seg ut.

John sine forslag inkluderte Jesus og Hitler. Førstnevnte ble utelatt pga. John sine problemer i USA, etter uttalelsene om at Beatles var mer populære enn Jesus. Sistnevnte ble utelatt av den enkle grunn at det ble sett på som upassende. Men det gikk så langt at det ble laget en pappfigur av Adolf, og som kan ses på bilder fra dagen bildene ble tatt. Begge forslagene var nok et utslag av Johns spesielle humor.

Mer seriøs var han med sine valg av Stu Sutcliffe, forfatterne Lewis Carrol, Edgar Allan Poe og Oscar Wilde. I tillegg hadde han blant andre med en gammel fotball-helt fra Liverpool; Albert Stubbins.

Paul hadde med Beat-forfatteren William Burroughs, avant – garde komponisten Karlheinz Stockhausen og Hollywood-stjernen Fred Astaire. I og med at The Beatles var dypt inne i den psykedeliske verden, tok han med Aldous Huxley, som skrev boken “The Doors of Perception”.

George hadde med Bob Dylan, stand-up komikeren Lenny Bruce og den sveitsiske psykiateren Carl Jung. Han var på denne tiden dypt opptatt av indisk religion og kultur. Derfor hadde han med den tidligere indiske åndelige og politiske lederen Mahatma Gandhi og flere indiske religiøse personer.

Peter Blake og Jann Haworth bidro blant andre med komikeren Max Miller, pop-musikeren Dion og Johnny Weissmuller, den olympiske mesteren i svømming, som senere spilte Tarzan, i mange filmer. Filmstjernene Tony Curtis og W. C. Fields hadde de også med.

Robert Fraser hadde på listen sin den amerikanske forfatteren Terry Southern og de amerikanske kunstnerne Wally Berman og Richard Lindner.

Da listen med navn var ferdig, dro Neil Aspinall og Mal Evans til The Indica Book Shop og andre foto-samlinger, for å skaffe nødvendige bilder av «The Lonely Hearts Club», som ble forstørret og lagt på papp-plater i riktig størrelse av Jann Haworth.

Ni voksfigurer fra Madam Tussauds vokskabinett ble brukt. I tillegg til The Beatles ble disse brukt; Sonny Liston, verdensmester i tungvektsboksing fra 1962-1964, og den britiske skuespillerinnen Diana Dors. Voksfiguren av Liston ble reddet av Peter Blake, like før den skulle tas vekk fra kabinettet og smeltes om.

Voksfigurene av Lawrence of Arabia, George Bernard Shaw og Dr. Livingstone er plassert blant pappfigurene. Det mest sannsynlige da, er at bare hodene er brukt.

Disse foreslåtte kom ikke med på omslaget:

Mahatma Ghandi ble dekket med blader. Sjefen for EMI, Sir Joseph Lockwood, ville ikke ha med Ghandi, fordi han var en hellig person i India, og at han var her som en tilskuer til et rocke-band, kunne ble sett på som en fornærmelse i India.

Adolf Hitler har jeg nevnt før. Upassende.

Leo Gorcey, skuespiller, som ønsket betaling. Han ble malt over.

Alle levende personer, eller etterkommere av døde personer på bildet ble kontaktet. Det var viktig å få godkjennelse fra alle, slik at de ikke ble saksøkt i ettertid. Dette ble gjort av den tidligere personlige assistenten til Brian Epstein; Wendy Hanson. Hun skrev til alle, og fikk både positive og negative svar.

Shirley Temple ville se omslaget og høre platen. I tillegg ville hun ha autografene til The Beatles på omslaget. Da hverken plate eller omslag var ferdig, ble nok ikke dette aktuelt.

Mae West ville ikke være med; hun så seg ikke selv som et medlem av en «Lonely Hearts Club». Men hun ble overtalt.

I tilfelle det skulle by på problemer med godkjennelser, hadde det blitt tatt et bilde av The Beatles med blå himmel, tromme og blomster. Uten publikum. Men heldigvis ble alt klarert.

Fotografering

Bildene til omslaget ble så tatt med til Chelsea Manor Studios, Flood Street, London. Studioet ble brukt av fotografen Michael Cooper. Han fikk jobben som fotograf for omslaget. Cooper hadde nettop blitt venner med The Rolling Stones. De hadde gitt sønnen til Cooper, Adam, en t-skjorte med påskriften “Good Guys Welcome The Rolling Stones”. T-skjorten ble plassert på en filledukke av Shirley Temple, laget av Jann Haworth, som ble plassert helt til høyre i bildet. Shirley Temple ser vi også rett til venstre for dukken. Hun skal visstnok også stå bak voksfigurene til John og Ringo; bare noe gult fra hodet vises. Så barne-stjernen fra film-verdenen er representert tre ganger på omslaget.
Fotografiet ble tatt 30. mars 1967.

Stortrommen

Designet til trommen ble laget av kunstneren Joe Ephgrave. Han laget to forskjellige utkast. Utkastene ble festet til hverandre, slik at det bare var å snu det hvis de skulle ombestemme seg.

Jeg skal ikke gå inn på hver enkel detalj på omslaget, men nevne at blomstene ble levert av blomsterforretningen Clifton Nurseries. Gutten som leverte blomstene spurte om han kunne lage en gitar av hvite liljer. Dermed var en ny idé lagt til et ellers proppfullt omslag av idéer.
Forsidebildet består av mange personer. Det vil føre for langt å nevne opp alle sammen i en slik artikkel.
Når det gjelder selve bandet til de «ensomme hjerters klubb» har de på seg uniformer i forskjellig farger. De er forskjellige i utførelsen også. Uniformene ble skreddersydd av et firma som het Berman´s. De sydde drakter og klær til forskjellig teatre i London. Firmaet holdt til i The West End i sentrum av London.

I tillegg holder guttene hvert sitt instrument. John holder et fransk horn; Ringo en trompet; Paul et engelsk horn og George holder ei fløyte.

Blomsterdekorasjonen med BEATLES er skrevet med røde blomster. Det hele ser ut som et gravsted. Spesielt ser voksfigurene av Ringo og Paul fra 1963, triste ut, der de ser ned på sin egen grav. Men heldigvis er The Beatles begravd bare for denne platen sin skyld. Det er jo Sgt. Peppers Band som står for musikken.

Ryggen

På ryggen står det – Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band – motsatt vei enn på andre plater. Her skulle alt være annerledes. Dette er den eneste platen i Beatles – katalogen der The Beatles ikke er skrevet på omslagets rygg.
I tillegg ble ryggen trykket i to forskjellige størrelser; Thin Spine og Wide Spine. Den sistnevnte er meget sjelden.

Omslagets bakside

Her er bunnfargen rød. Tekstene til sangene er skrevet på baksiden. Svart på rødt. Tekstene har en fortellende side ved seg. Det å fjerne seg fra gutt/jente tekster til andre mellommenneskelige forhold, hadde The Beatles holdt på med i flere år allerede, men på Sgt. Pepper er alle tekstene gjennomført i en stil der de kan leses, uavhengig av musikken, som små fortellinger eller dikt.

Sgt. Pepper Band er fotografert i sine uniformer. Paul står med ryggen til, et halvt hode høyere enn John og George, og et helt hode høyere enn Ringo. Står han på noe, eller er han så mye nærmere kamera enn de andre?

Parlophone og EMI sine firma-merker er i beskjeden størrelse, plassert nesten nederst på høyre kant. Under merkene, i samme skriftstørrelse som tekstene, står det:
E.M.I. Records (The Grammophone Co. Ltd.)
Hayes – Middlesex – England
Made and Printed in Great Britain
Recording produced by George Martin
Cover by M C Productions
and The Apple
staged by Peter Blake and Jann Haworth
photographed by Michael Cooper
Wax figures by Madame Tussauds
This is a mono (eller stereo) recording.
A splendid time is guaranteed for all

M C står for Michael Cooper. The Apple står for teamet som stod for innerposens design. The Apple kalte seg egentlig for The Fool. Teamet bestod av to kunstnere fra Nederland. Det var Marijke Koger og Simon Posthuma. De hadde sin base i London, da byen kalte seg for The Swinging London. De malte instrumentene til Cream, før de dro på USA – turné, og designet plateomslag for The Hollies, The Move, Procol Harum og The Incredible String Band.
Brian Epstein ga dem i oppdrag å lage plakater til konserter som skulle arrangeres på The Saville Theatre, som var eid av Epstein. Det var plakater som var påvirket av psykedeliske pop-kunsten fra vest-kysten i USA. The Beatles ble begeistret for bildene til The Fool, og de ble invitert til å overvære innspillingen av orkesterdelen til «A Day In The Life», 10. februar 1967. Deretter fikk de i oppdrag å designe deler av omslaget for platen.

I følge Paul kom ideen om å trykke tekstene på omslaget fra Gene Mahon, som var hyret inn for å hjelpe til med omslaget. Han var reklamedesigner. Han foreslo også å ha med A splendid time is guaranteed for all på omslaget, som er hentet fra «Being For The Benefit Of Mr. Kite».

Omslagets utbrett

The Fool laget et malt bilde, psykedelisk, som skulle dekorere innsiden av omslaget.

Robert Fraser klarte å overtale The Beatles til å velge et av Michael Coopers bilder fra fotoseansen til omslaget. Det mente han stod bedre i stil til hele konseptet. I ettertid var de glad for denne rettelsen.
Tanken bak bildet, som ble tatt samme dag som resten av bildene, var at The Beatles skulle se inn i kameraet med øyne som sa «I Love You». Den gule bakgrunnen gjør at omslaget får et skikkelig fargespenn; fra den blå himmelen på forsiden, den røde på baksiden og den gule bak utbrettbildet.

Hele omslaget er laget av ett stykke materiale. Det er et flip-over omslag, der omslaget er brettet og limt sammen over øvre del av den indre delen. Hele omslaget er laminert.

Innerposen

Men The Fool fikk i hvert fall med sitt design av inner-posen, som kun var med på de første utgavene. Begge sidene av posen har lik design, men er speilvendte i forhold til hverandre. Nederst på den ene siden står det skrevet med hvite bokstaver på den røde psykedeliske posen;
MADE IN GREAT BRITAIN
PATENTS APPLIED FOR

Som alle de andre innerposene, ble også denne produsert av Harrison & Sons Ltd.
Senere utgaver av platen har ordinære hvite poser.

Vedlegg

I venstre lommen finner vi utklipps-arket. Dette arket med fem Sgt. Pepper cut-outs, er en ekstra «gave» til fansen. Opprinnelig tenkte The Beatles å legge ved noen lignende Sgt. Pepper -effekter i en konvolutt. Plateselskapet syntes at dette ble for dyrt, og da gikk de for dette i stedet.
Det som var med på arket var 1.Barten, 2. Sgt. Pepper-portrett, 3. to uniforms-merker med sersjants grad (tre striper), 4. et merke med bass-tromme motiv, 4. et merke med hodet til Sgt. Pepper, og 5. et motiv av Sgt. Peppers Band, som kan settes opp etter at det er klippet ut.
Mye moro kunne gjøres med effektene og bildene. Magasinet International Times, som var en motkulturell stemme, rådet sine lesere til å ta seg en rus med denne plata; det ville gi dem en opplevelse de aldri ville glemme. I tillegg ga de et tips om at leserne kunne spise barten, og se hva som skjer.

Nederst på arket har Peter Blake/Jann Haworth skrevet under som formgivere.

I hele konseptets ånd er også denne delen veldig fargerik. Bunnen er grønn, dermed enda en sterk farge.

Vinylen

I den høyre lommen finner vi platen. Etiketten er den normale Parlophone – etiketten. Selve vinylen har ingen mellomrom mellom sangene. Dette er ett produkt – som skal lyttes til fra start til slutt.

Etter at tonene av «A Day In The Life» blir borte ble det lagt til en lyd som bare hunder og katter kan høre. Det ble brukt en hunde – fløyte som har en høy tone på 15 kHz.

I slutt-rillene mot etiketten, ble det lagt til lyder. Gutta snakket tull inn på bånd, og dette ble lagt inn baklengs i rillene. Dette hadde ikke blitt gjort før, så teknikker Harry Moss, som var den som hadde siste overblikket over alle Beatles-platene før de ble mastret, uttrykte at dette ville blei vanskelig. Men han klarte det.

Denne gangen skal jeg ikke repetere hva som skiller seg ut på etiketten, men presentere noen spesielle Sgt. Pepper-plater fra min egen samling.

De spesielle samleobjektene

For å si det rett ut er denne platen alle samleres drøm. I The Beatles sin katalog er det vel bare «The Butcher Cover» som kan sammenlignes med denne platen.Jeg skal kort ta for meg noen av dem.

Fourth Proof omslaget:

Alle omslag har sine utkast eller prøver. Da de skulle lage omslaget til Sgt. Pepper ble det laget flere prøver. Da de kom til fjerde prøve, ble de enige om at dette omslaget går vi for. Disse prøvene ble merket med prøvenummer. I omslagets ut-brett står det helt øverst, opp ned, helt til høyre, Fourth Proof. Øverst mot midten, over hodet til Paul står det; AR D 13217. Syv-tallet vises nesten ikke, da flip – over omslaget er beskåret akkurat der. Som ellers ble også dette prøveeksemplaret trykket opp i flere eksemplarer, for å se at alt fungerte. Men av en eller annen grunn ble disse eksemplarene sendt ut til platebutikkene. Hvor mange er usikkert, men den er veldig sjelden. Kanskje rundt 50 eksemplarer? Dette er det tidligste omslaget du kan få tak i av Sgt. Pepper.
Denne varianten finnes bare i mono.

Wide Spine

På disse er ryggen på omslaget bredere enn den normale. Når de skulle trykke opp omslaget, ble flere maskiner brukt enn det som var vanlig. På innsiden av omslaget er midt-bretten flatet ut, i motsetning til at bretten er en forhøyning på det vanlige omslaget.
Denne varianten finnes i mono og stereo. Den kom ut som 1. utgave i 1967.
Er også meget sjelden.

A Day in The Life utelatt på etiketten

Da det andre trykket av 1. utgaven skulle presses i juni 1967, ble siste sang på side 2 utelatt fra etiketten. Dette ble oppdaget etter at et visst antall plater hadde forlatt fabrikken. Vet ikke hva som skjedde med personen som hadde ansvaret for dette.
Hvor mange eksemplarer som kom på avveie vites ikke, men det er ikke hver dag disse dukker opp for salg. Kanskje 300 eksemplarer.

Etikett med en EMI boks

Da tredje utgave av platen skulle trykkes i 1969, ble den nye Parlophone -etiketten brukt. Den med sølv og hvit skrift på svart bunn. Allerede i 1970, ble etiketten forandret ved å bruke to EMI bokser i stedet for en. Derfor er alle plater med en EMI boks forholdsvis sjeldne.

Eksemplar fra Norman Smith sin samling

Norman Smith var lyd-teknikeren til George Martin/Beatles. Han jobbet med dem fra 1962 – 1965. Etterpå var han blant annet produsent for Pink Floyd i EMI-studios. Så han jobbet vegg til vegg med dem. Dermed var det helt naturlig at han fikk sitt eksemplar av Sgt. Pepper. Platene som ble gitt bort fikk et merke festet til etiketten, enten bare på den ene siden, eller på begge sider. På merket står det:

Da Norman Smith døde i 2008, ble deler av hans dødsbo lagt ut for salg, og da slo jeg til, og dermed havnet ei plate fra en hedersmann i min samling.

PS!

Tegn på at Paul er død:

-Åpen hånd over hodet til Paul.
-Bassgitar i graven laget av hvite blomster.
-Paul står med ryggen til på baksiden.
-Paul har et merke på venstre arm som fansen trodde var bokstavene O.P.D., som skal bety Officialy Pronounced Dead.
Men dette var et merke han hadde fått av en kanadisk fan, da de spilte i Toronto 17. august i 1965. Bokstavene er O.P.P., som står for Ontario Provincial Police.

Kilder:

«The Complete Recording Sessions» – Mark Lewisohn – Hamlyn EMI – 1988

«Record Collector, Rare Record Price Guide 2022»

«Beatles For Sale On Parlophone Records» – Bruce Spizer, Frank Daniels – 498 Productions, L.L.C., 2011

«Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band» 50 års utgaven fra 2017 – Parlophone Records

«The Lyrics» – Paul McCartney – MPL Communication 2021